Redigerer Leiegårdene i Oslos historiske murby (avsnitt)

==Fasader og farger ==

===Historisme og stilfrihet===

Begrepet [[historisme]] ble sannsynligvis brukt første gang i Norge i 1955 i boka ''Stiler og stoler'' av kunsthistorikerne [[Stephan Tschudi-Madsen]] (1923–2007) og [[Carsten Hopstock]] (1924–2014). Fra 1960-årene kom det i vanlig bruk, da «stilforvirring» ikke lenger var dekkende for den mer positive holdningen til murbyen.<ref>Christensen 2007, side 195 og 207.</ref> 

Tidens stil hadde elementer fra mange tidligere kulturer, og arkitekturen måtte være en blanding av tidligere stilarter, mente den tyske arkitekt [[Gottfried Semper]] (1803–1879). Det å gjenbruke tidligere tiders stiluttrykk var ikke nytt. Det nye var å la flere tidligere stilperioder inspirere nye bygninger samtidig. Den ledende klassen i byenes sterke vekst var det nye industriborgerskapet, som gjerne lot sin bebyggelse bli inspirert av arkitektur som adelen og det tidlige handelsborgerskapet hadde brukt. Faget arkitekturhistorie, som ble til i denne perioden, bidro til at arkitekter kunne lese bøker, håndbøker og tidsskrifter med illustrasjoner som viste tidligere tiders arkitektur.<ref>Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 243.</ref> Palassfasader ble en viktig inspirasjon for borgerskapets representative ytre – leiegårdsfasaden. Stilene fikk «ny» foran: nyklassisisme, nyromansk stil, nygotikk, [[Renessansen|nyrenessanse]], nybarokk.

I Norge ble det ikke utviklet noen nasjonal form for historisme, slik som i nabolandene. Det gjør at leiegårdsområdene i Kristiania ligner mye på forbildene på kontinentet. Nasjonal stil kom i trehusarkitekturen.<ref>Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 234.</ref> Kildene er sparsomme, arkiver og lagre fra gipsverksteder og lignende er tapt på 1900-tallet.<ref>Aslaksby 1998, side 29b.</ref>

Ikke-klassiske stiler i bygninger kom til Christiania i kirker og andre offentlige monumentalbygninger fra 1830-årene, i privatboliger fra rundt 1845.<ref>Truls Aslaksby: «Kristianiakvadraturen. Fasadestiler 1800–1940». I: Krogstad 1996, side 41.</ref> Arkitektene [[Christian H. Grosch]] (1801–1865) og [[Heinrich Ernst Schirmer]] (1814–1887) hadde stor betydning for overgangen fra København-inspirert empire i 1820-årene til sveitserstil og andre romantiske retninger fra slutten av 1830-årene, som [[Kirkeristen]] (basarene) og [[Brannvakten]] ved Domkirken, [[Gaustad sykehus]] og [[Botsfengselet]].<ref>Aslaksby 2000, side 60–61.</ref> Valg av stil ble knyttet til bygningens oppgave: mange kirker ble bygget i [[nygotikk]], inspirert av middelalderens himmelstrebende byggverk, til kunnskapsinstitusjoner som universiteter og museer ble ofte nyklassisisme brukt, som knyttet forbindelse med antikken. Også kirkene i Kristiania ble dominert av nygotikk inspirert av tyske middelalderkatedraler, med rød, upusset tegl. Men stilvalget var ikke gitt for noen bygning. Historismen ga stilfrihet – senere kalt stilforvirring.<ref>Arne Lie Christensen: «Murbyen». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 6–7, Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 36–38, Christensen 2007, side 130–31 og 301 og Aslaksby 1998, side 63.</ref> 

Utforming av fasaden var i liten utstrekning lovregulert, og kunne bestemmes etter at byggetillatelse var gitt.<ref>Aslaksby 1986, side 188.</ref> Murmestere ble forventet å kunne tegne bygninger. Så langt vi vet, ble arkitekter inntil 1899 brukt der byggherren ønsket en bestemt stil eller særlig flott fasadeutstyr, mens mange fasader ble tegnet av byggmester med bakgrunn fra tegneskole og tilgang til kataloger over fasadeutstyr. Med 1899-loven kom det krav om bruk av bygningskyndig som ansvarshavende.<ref>Aslaksby 2000, side 59, Aslaksby 1998, side 221–24 og 1899-loven § 25 nr. 7 og 8.</ref>

===Grunnregler og forbilder===

Leiegårdene hadde ganske ensartede fasader, som er lette å kjenne igjen i dag. De fulgte noen grunnregler. Sokkeletasjen, ofte med kjellervinduer, har i mange tilfeller [[kvadersten|kvaderstein]] (stein hugget i firkantet form og med jevne fuger mellom) i lokal granitt eller syenitt. Det var også vanlig at første etasje ble markert med imitert kvaderstein og hadde et tungt uttrykk og mørkere farge enn resten av fasaden. Der etasjene over hadde omrammede vinduer på en nøytral veggflate, hadde første etasje som regel kraftige markeringer i form av kvaderimitasjoner eller horisontale felter med dype slisser imellom og vinduer med liten eller ingen omramming, ofte liggende i hulkil/sprang inn som understreker murmassen.<ref>Arne Lie Christensen: «Murbyen». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 7 og Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 36–38.</ref> Det ensartede stiluttrykket på fasadene gjaldt enten det var store eller små gårder, [[Østkant og vestkant i Oslo|øst- eller vestkant]]. Lovgivningen og teknologien var felles, med tykke murvegger og regulerte høyder og fasadelelementer som balkonger, vinduer med mere. Borgerskapets [[Viktoriansk stil|victorianske boligsmak]] (etter [[Victoria av Storbritannia|dronning Victoria]]) var pussede fasader med markerte vinduer og etasjeskiller og dekorelementer.<ref>Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 36–38.</ref> 

I leiegårdene ble alle stilene brukt, om hverandre og sjelden i ren form. Murmestere og arkitekter brukte de elementene og stiluttrykkene de mente ville gi et godt og salgbart resultat. Å avgjøre at en leiegård i Oslo er bygget i én bestemt av historismens stiler er i noen tilfeller mulig og fruktbart, i andre tilfeller ikke. Men leiegårdene sett under ett gir noen klare hovedmønstre stilmessig: fra 1840 til rundt 1880 ble den alminnelige leiegårdsarkitekturen i Kristiania dominert av senklassisismen slik arkitekten [[Karl Friedrich Schinkel]] (1781–1841) lærte den bort i Berlin, også kalt nyklassisismen,<ref>Ulf Hamran: «Schinkel og Norge». I: ''St. Hallvard'', 1/1960, side 34.</ref> med rolige fasader der dekorelementene ikke hadde noen fremtredende plass. Fasaden var preget av horisontale linjer med jevn vindustakt, omrammingene var like i hver etasje, gjennomløpende gesimsbånd, høy knevegg. Fasaden artikuleres av gesimser og vindusomramminger.

Fra omtrent 1900 ble noen bygårder og villaer bygget i [[jugend]], blant dem [[Villa Otium]], [[Nobels gate (Oslo)|Nobels gate]] 28 (1911, Henrik Bull), [[Observatoriegata (Oslo)|Observatoriegata]] 2B (1903, [[Alf Hurum]]), [[Fougstads gate (Oslo)|Fougstads gate]] 25 og [[Waldemar Thranes gate (Oslo)|Waldemar Thranes gate]] 40 (begge 1903, [[Hans Grønneberg]]), [[Tors gate (Oslo)|Tors gate]] 1 (1912, [[Syver Nielsen]], der sagaromantikken som bilde på det nasjonale går sammen med jugend) og [[Heftyeterrassen]] (1912, [[Lilla Hansen]]).<ref>Peder Valle. «Da vi skulle finne oss selv». I: ''Fremtid for fortiden'', 3/4-2015, side 14, Nils Anker: «Noen betraktninger om jugendstilarkitekturen i Oslo». I: ''Fremtid for fortiden'', 3/4-2015, side 70–77 og Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 224.</ref>

Husene ble ikke gjort like høye, etasjeskillene og takgesimsene er bare ''nesten'' like høye. Med fire-fem leiegårder på en kvartalsside bidrar det til variasjon i gatebildet.<ref>Arne Lie Christensen: «Murbyen». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 5.</ref> Båndgesimser, langsgående markeringer av etasjeskillet, har en teknisk funksjon i tillegg til det dekorative, ved at de beskytter etasjeskillets svill og bjelkehoder mot fuktighet. Hvis den skarpe underkanten (dryppnese, vann-nese) viskes ut eller hugges av, vil regnvann ikke falle av, men bli hengende og skape frostsprengning og oppløsning av murpussen.<ref>Margrethe Moe: «Rehabilitering av murfasader – utfordringer under arbeidets gang.» I ''Fremtid for fortiden'', 3-4/2010, side 23–25 og Arne Gunnarsjaa: ''Arkitekturleksikon''. Oslo, Abstrakt, 2. utgave 2007, side 196, 539 og 824. ISBN 978-82-7935-197-9.</ref>

Arkitektonisk utforming ble konsentrert om fasaden mot gaten, med sin signalfunksjon mot det offentlige rom – både arbeiderklassen og borgerskapet var opptatt av å «vise fasade» – mens fasadene mot gårdsrommet som regel ble gjort enklest mulig. Denne prioriteringen var en del av et victoriansk verdi- og forståelsesunivers som var felles for Europa i annen halvdel av 1800-tallet.<ref>Aslaksby 2000, side 68.</ref>

Denne epokens preg hadde utviklet seg på monumentalbygninger, deretter villaer og leiegårder. I 1880- og 1890-årene tar nyrenessanse over som vanligste fasadestil med italienske bypaléer som et tydelig forbilde for leiegårdsfasadene, med kraftigere markering av vinduer og etasjeskiller og rene dekorelementer (pynt). Det kunne være vertikale elementer som pilastre og lisener, noen ganger over flere etasjer som kolossalpilastre og -lisener, og medaljonger med romerske motiver. Mer ornamentikk ga mer livfulle fasader, lys- og skyggevirkninger ble brukt bevisst, den flate veggen (vegglivet) kunne bli nesten borte i arkitektoniske ledd, og skillet mellom veggliv og dekorasjon ble utvisket.<ref>Arne Lie Christensen: «Murbyen». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 6–8 og Aslaksby 1998, side 441 og 548.</ref>

<gallery mode="packed"> 
Akersgata 65.jpg|Leiegården Maltheby, Akersgata 65, 1844. Enkel senklassisisme.{{byline|Jan-Tore Egge}}.
St. Olavs gate 21A Wilhelm von Hanno.jpg|St. Olavs gate 7, arkitekt [[Wilhelm von Hanno]], 1872, nygotiske detaljer og skulpturer.{{byline|Helge Høifødt}}.
Sehesteds plass south.JPG|[[Sehesteds gate (Oslo)|Sehesteds plass]], bygget som leiegårder 1881, enkel nyrenessanse.{{byline|Helge Høifødt}}
Gyldenløves gate 4 Frogner.jpg|Leiegård, [[Gyldenløves gate (Oslo)|Gyldenløves gate]] 4, Frogner, arkitekt [[Carl Anian Aaman|Carl Aaman]], 1896.{{byline|Helge Høifødt}}
Møllergata 9 Oslo.JPG|[[Møllergata (Oslo)|Møllergata]] 9, godt bevart senklassisk gård. Første etasje 1833, annen etasje 1846, tredje etasje 1860.<ref>[https://kulturminnesok.no/minne/?queryString=https%3A%2F%2Fdata.kulturminne.no%2Faskeladden%2Flokalitet%2F165481 Kulturminnesøk. Besøkt 7.9.2018.]</ref>{{byline|Helge Høifødt}}. 
Fuhrs gård, Bordves gård, generalkirurg Hubergs gård - no-nb digifoto 20140410 00142 bldsa FA0350 (cropped).jpg|Senklassiske gårder på Karl Johans gate.
Krysset Bygdøy allé og Niels Juels gate.jpg|Krysset [[Bygdøy allé (Oslo)|Bygdøy allé]] og [[Niels Juels gate (Oslo)|Niels Juels gate]], Frogner. Til venstre Bygdøy allé 17, 1898, nyrenessanse med nybarokt hjørnetårn.{{byline|Helge Høifødt}}.
</gallery>

===Synlig tegl i fasadene og norsk naturstein===

[[Fil:Vindu og jernankre Markveien 67B Grünerløkka.jpg|miniatyr|Vindu og jernanker i fasade med synlig tegl. [[Markveien (Oslo)|Markveien]] 67B, Grünerløkka.{{byline|Helge Høifødt}}]]

Noen tidlige leiegårder bygget som arbeiderboliger fikk upusset, synlig tegl i fasaden. Det gjaldt Grønland 12 bygget av Arbeiderboligselskapet i 1868 og den første av de såkalte [[Gråbeingårdene]], ferdig i 1885. De aller fleste andre leiegårder før 1890 fikk pusset og malt fasade. En grunn til at synlig tegl kom rundt 1870 er at man først da greide å brenne mursteinen hardt nok til at den kunne stå ubehandlet mot vær og vind. En annen grunn var den holdningen at materialene skulle være synlige, uten forskjønnende lag.<ref>Aslaksby 1986, side 120.</ref> Blant arbeidsfolk som skulle bo i husene var den upussede teglen ikke populær, man ønsket å kunne «vise fasade» på linje med andre som bodde i leilighet. Fra tidlig i 1890-årene endret synet seg, og det ble vanlig med et lag tegl utenpå den bærende veggen (forblending) i dekorative farger, mest mørk gul, ofte importert fra Belgia, Holland, Danmark eller Syd-Sverige, men også den norske dyp røde ble brukt.

I kirker, fabrikker og andre offentlige bygninger som brannstasjoner ble rød, hardbrent tegl i hele murbyperioden brukt uten puss, ofte sammen med nyromansk (rundbue) eller nygotisk (spissbue)-stil. Eksemplene på slike fasader på andre bygninger var få, som Ringnes' direktørvilla i [[Biermanns gate (Oslo)|Biermanns gate]], 1889, og Gassverkets administrasjonsbygning i [[Storgata (Oslo)|Storgata]] 36C, 1883.<ref>Bruun, side 41. Aslaksby (1998, side 584–92) drøfter bruken av synlig tegl, og det at bruken var begrenset til kirker, offentlige bygninger, fabrikker og leiegårder som uttrykkelig var omtalt som arbeiderboliger.</ref>

Da pussede teglvegger på noen gårder ble erstattet av synlig tegl på slutten av århundret, ble også naturstein lagt som forblending. Det ble brukt mange slags norsk stein: granitt, labradoritt, sandstein, kleberstein. Forbildene ble hentet fra Hamburg, Frankfurt og Berlin.<ref>Henrik Andersson: «Kristiania på 1800- og 1900-tallet.» I: Krogstad 1996, side 31–32.</ref> Arkitekt [[Herman Major Schirmer]] (1845–1913) hadde som lærer på Tegneskolen stor innflytelse og hevdet i 1880 at Slottet hadde satt tonen da pussarkitektur ble valgt «med alle de flatheter og usannheter i formgivningen, som denne metode medfører» – nå var det tid for å hente fram landets egne materialer, og blant dem var naturlig nok stein.<ref>Aslaksby 1998, side 534.</ref>

===Gips, stukk og sgraffito===


Dekorelementene var av økonomiske grunner ofte ferdigkjøpt eller ble gjenbrukt fra gård til gård. Ornamentene på fasaden, «pynten», var ofte i puss-trekninger på utmurte deler av fasaden, eller i gips som ble limt på pussen.<ref>Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 36–38.</ref> Stukkdekor ble kjøpt som ferdigvare fra hollandske kataloger, det var helfigurer, gudehoder, våpenskjold og kapitéler, og i de samme fant byggherrene også utstyr til bruk på taket, som spir og rekkverk i smijern, detaljer til bruk på arker og utspyhoder til takrenner.<ref>Per-Erling Johnsen: «Tar vi vare på byens fasader?» ''[[Byminner (Oslo)|Byminner]]'', 1982–2, side 13.</ref>

Den utstrakte bruken av gips og stukk skyldtes blant annet at materialene kostet lite, gips egnet seg for masseproduksjon og ga mye mer dekor for pengene enn tilsvarende dekorasjoner i tre. Materialets egenskaper ga den frodigheten i detaljer og den sirlige, presist polerte form som tiden etterspurte.<ref>Aslaksby 1998, side 392.</ref> Stukkornamentikk som akantusfriser i toppgesimsen fikk gjennomrudd etter bybrannen i 1858.<ref>Aslaksby 1986, side 128–29.</ref> Noen få gårder har [[sgraffito]], der det legges et mørkt pusslag, så et lyst samme dag, og så skrapes et motiv ut ved å fjerne det lyse. Sgraffito gir en relieffvirkning mellom lyst og mørkt. Torggata 36 fikk restaurert sin sgraffito i 2015, ellers er teknikken brukt på [[Parkveien (Oslo)|Parkveien]] 45, [[Nordahl Bruns gate (Oslo)|Nordahl Bruns gate]] 11, 13 og 15, [[Bidenkaps gate (Oslo)|Bidenkaps gate]] 2, [[Biermanns gate (Oslo)|Biermanns gate]] 6, [[Inkognitogata (Oslo)|Inkognitogata]] 28, [[Eilert Sundts gate (Oslo)|Eilert Sundts gate]] 28 og [[Skovveien (Oslo)|Skovveien]] 11.<ref>Terje Berner: «Sgraffito i Torggata. Restaurering av en sjelden pussfasade». I: ''Fremtid for fortiden'', 1/2016, side 10–15.</ref>

<gallery mode="packed"> 
Maran-Ata Templet Møllergata 28 Oslo fasadedetalj.jpg|[[Maran Ata|Maran Ata Templet]], [[Møllergata (Oslo)|Møllergata]] 28, 1898, arkitekt Ivar Cock. Fasadedetalj.{{byline|Helge Høifødt}}
Sgraffito i et felt mellom vinduer i fjerde etasje i Torggata 36 Oslo.jpg|Sgraffito i et felt mellom vinduer i fjerde etasje i [[Torggata (Oslo)|Torggata]] 36.{{byline|Helge Høifødt}}
</gallery> 

===Fargebruk===

Lovgivningen satte én begrensning på fargebruk på fasadene: hvit farge var ikke tillatt i fasade mot gaten. Bakgrunnen var en henvendelse fra [[stadsfysikus]] og professor i medisin  [[Frederik Holst (lege)|Frederik Holst]] (1791–1871) om at slik farge var særdeles skadelig for synet. I 1827-loven var heller ikke lyserødt eller lysegult tillatt, men det forbudet ble i forbindelse med 1842-loven vurdert å være for vanskelig å håndheve, og derfor tatt bort. Forbudet mot hvitt gjaldt til 1929. Fram til 1875 var knust glass i pussen forbudt av samme grunn.<ref>1827-loven side 499 og § 49, 1842-loven § 52, 1875-loven side 278 og § 67 og 1899-loven § 64.</ref> Avisen ''[[Morgenbladet]]'' skrev i 1891 at de nye gårdene på Grünerløkka er smakfullt dekorerte, noen i de nå så moderne fargene rød, kremgul og snehvit. Også andre kilder beskriver hvite leiegårder, det behøver ikke å ha vært ren hvit, men forbudet kan ikke ha vært overholdt eller håndhevet strengt.<ref>Aslaksby 1998, side 581.</ref>

De mest brukte fargene på Kristianias murgårder var gylden og gulgrå, brukket med litt sort og mye hvitt, og noe umbra, [[oker]] eller lampesot, og fargene ble laget som etterlikninger av stein. Å bruke [[Murpuss|puss]], [[kalk]] og [[pigment]] for å oppnå en farge fra stein man ikke har råd til, kommer fra antikkens Hellas og ble vanlig i Kristiania i annen halvdel av 1700-tallet. På den tiden ble synlig tegl, ofte både gul og rød, som hadde gjort Christiania fargerik, erstattet av farger som etterliknet [[sandstein]], [[kalkstein]], gulhvit [[travertin]] og marmor. Fra italiensk renessanse hadde ensfargede byer vært en tendens i Europa, med den gule [[Gamla Stan]] i Stockholm som en nordisk representant. De senklassiske gårdene fra 1840 til 1870-årene hadde som oftest ensfargede fasader, forbildene for dette var monumentalbygninger med fasade hugget i én steinsort. Fra 1870-årene og særlig i 1890-årene ble kraftigere farger vanlig i pussarkitekturen, på vestkanten også kjølige, lyse kittfarger. Der det ble brukt to farger, var mønsteret at de elementene i fasaden som er ment å forestille hugget stein, gis samme farge, mens den andre fargen brukes på vegglivet. Fargene på murgårdene er ikke godt dokumentert i offentlige arkiver og det finnes derfor ikke fullstendig kunnskap.<ref>LʾOrange 2008, side 30, 33, 122, 124–27 og Lars Jacob Hvinden-Haug: «Murgårdens farger». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 42–46.</ref>

Fra slutten på 1880-årene, inspirert av nordisk renessanse, kom synlig rød og gul tegl i veggflaten (vegglivet) på forretningsgårder, den røde var norsk med høyt [[Jernoksider|jernoksidinnhold]], den gule importert. Nordisk barokk var også en inspirasjon, med Akersgata 20 ([[Skreddergården]]) som fremste eksempel. I 1890-årene ble synlig tegl, tårn og spir vanlig på leiegårder på vestkanten. Edelpuss, med marmorpulver og glimmer, ble brukt noe.<ref>Lars Jacob Hvinden-Haug: «Murgårdens farger». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 46–47.</ref>

Fargene på vinduer var tidlig i murbyperioden ofte brun, fra rundt 1890 ble mørk grønn vanlig, som mot den lyse fasaden skapte følelsen av et nøytralt hull i veggen, som i antikkens templer. På gårder med synlig tegl kunne vinduene få teglens farge. På inngangsdører og porter ble mørk brun og grønn brukt, men også oker som etterliknet eik og treverk som ble [[Ådring|ådret]] eller [[Lasering|lasert]]. Bakgårdsfasader ble ikke alltid malt, og ble de malt, var fargen lys grå eller lys gul for å slippe mest mulig lys ned til leilighetene.<ref>LʾOrange 2008, side 126 og Lars Jacob Hvinden-Haug: «Murgårdens farger». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 49.</ref>

Kalkmalingen som ble brukt passer til murgården ved at kalken slipper fuktighet igjennom. Den har en laserende effekt som fremhever murens materialitet. Fasaden blir selvrensende ved at kalken ikke flasser, men forvitrer, og muren trenger bare børsting før påføring av ny kalkmaling.<ref>LʾOrange 2008, side 92–93.</ref> Oljemaling ble brukt, og fra 1890-årene også silikatmaling.<ref>Lars Jacob Hvinden-Haug: «Murgårdens farger». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 42–43.</ref>

De vanlige fargene i kjøkkener i annen halvdel av 1800-tallet var gul (oker) og rosa, blå ble først en kjøkkenfarge rundt 1915.<ref>Bing, Sandvik og Telste 2010, side 125.</ref>

<gallery mode="packed"> 
Gyldenløves gate 2 nesten ensfarget fasade brune vinduer.jpg|[[Gyldenløves gate (Oslo)|Gyldenløves gate]] 2, Frogner, nesten ensfarget fasade og brune vinduer.{{byline|Helge Høifødt}}.
Akersgata 20.jpg|Skreddergården, Akersgata 20.{{byline|Mahlum}}.
Fasade Paulus plass 2 Oslo.jpg|[[Paulus' plass (Oslo)|Paulus' plass]] 2, 1895. Fasaden pusset opp med kalkmaling og bistand fra Byantikvaren i 2010-årene.{{byline|Helge Høifødt}}.
Heeseberg SteinBr 2014-06-01 12.03.14.jpg|Sandstein fra Heeseberg-bruddet i [[Niedersachsen]]. Sandstein fra denne delen av Tyskland ble tyskutdannede arkitekter godt kjent med. 
</gallery>