Redigerer Krigføring i oldtiden (avsnitt)

=== Indisk ===
''[[Veda-samlingene]]'' og andre tilsvarende tekster inneholder referanser til krigføring i den [[vediske perioden]] (1500–500 f.Kr.). De tidligste allusjonene til et spesifikt slag er de om [[slaget til de ti konger]] i Mandala i [[Rig Veda]].

De to store antikke eposene til [[India]], ''[[Ramayana]]'' og ''[[Mahabharata]]'' (ca. 1000–500 f.Kr.) sentreres rundt konflikter og henviser til militære formasjoner, teorier om krigføring og esoteriske våpen. [[Valmiki]]s ''Ramayana'' beskriver [[Ayodhya]]s militærvesen som mer defensivt enn offensivt. Byen, sier den, var sterkt befestet og var omringet av en dyp voll. ''Ramayana'' beskriver Ayodhya med følgende ord: «Byen hadde rikelig med krigere som var ubeseiret i slag, fryktløse og dyktige i bruken av våpen, minnet om løver som voktet sine fjellhuler.» ''Mahabharata'' beskriver forskjellige militære teknikker, inkludert ''[[Chakravyuha]]''.

[[Fil:Bayon Angkor Relief1.jpg|thumb|left|Et relieff av en [[krigselefant]].]]
I Mahabharatha finnes verdens første nedtegnede bruk av [[krigselefant]]er. Fra India ble krigselefantene ført til [[det persiske riket]] hvor de ble brukt i flere felttog. Den persiske kongen [[Dareios III]] brukte rundt 50 indiske elefanter i [[slaget ved Gaugamela]] (331 f.Kr.) i kampen mot Aleksander den store. I [[slaget ved Hydaspeselven]] gav den indiske kongen [[Porus]] som hersket i [[Punjab]], med sin mindre hær på 200 krigselefanter, 2000 kavalerister og 20 000 infanterister store problemer for Aleksander hær på 4000 kavalerister og 50 000 infanterister, selv om Porus ble beseiret. På denne tiden hadde [[Magadha]]–imperiet lenger øst i det nordlige og østlige India og [[Bengal]] en hær på 6000 krigselefanter, 80 000 kavalerister, 200 000 infanterister og 8000 bevæpnede stridsvogner. Hadde Aleksander den store bestemt seg for å fortsette sitt felttog i India, kunne ha stått ovenfor en ekstremt sterk motstander fra en så stor hær.

[[Chanakya]] (ca. 350–275 f.Kr.) var [[statsminister]] til keiser [[Chandragupta Maurya]], grunnlegger av [[Mauryariket]]. Chanakya skrev ''[[Arthashastra]]'' som tok svært detaljert for seg forskjellige emner om antikk indisk krigføring, inkludert forskjellige teknikker og strategier i krig. Disse inkluderte de tidligste tilfellene av [[spionasje]] og [[attentat]]. Disse teknikkene og strategiene ble brukt av Chandragupta Maurya som var en student av ham, og senere av [[Ashoka]] (304–232 f.Kr.)

Chandragupta Maurya erobret Magadha–imperiet og ekspanderte i hele det nordlige India, etablerte Mauryariket som strakte seg fra [[det arabiske hav]] til [[Bengalbukta]]. Chandragupta beseiret i 305 f.Kr. [[Selevkos I Nikator]] som hersket over [[Selevkidriket]] og kontrollerte det meste av territoriene som ble erobret av Aleksander den store. Selevkos mistet til slutt sine territorier i Sør–Asia, inkludert det sørlige [[Afghanistan]], til Chandragupta. Selevkos byttet til seg territorium vest for [[Indus]] mot 500 krigselefanter og tilbød sin datter til Chandragupta. I denne ekteskapsalliansen ble fiendskapet snudd til vennskap, og Selevkos sendte en ambassadør, [[Megasthenes]], til det mauryanske hoffet i [[Pataliputra]]. Resultatet av denne avtalen var at Mauryariket ble anerkjent som en stormakt av den [[hellenisme|hellenistiske verden]], og kongene i [[Egypt]] og [[Syria]] sendte egne ambassadører til hans hoff. Ifølge Megastenes bygget Chandragupta Maruya en hær som bestod av 30 000 kavalerister, 9000 krigselefanter og 600 000 infanterister. Dette var den største arméen som var kjent i den antikke verden. Ashoka den store fortsatte å ekspandere Mauryariket til nesten hele [[Sør-Asia]], sammen med store deler av Afghanistan og deler av [[Iran|Persia]]. Ashoka sluttet til slutt med krigføringen da han konverterte til [[buddhisme]]n.