Redigerer Koptisk (avsnitt)

=== Begynnelsen ===
Fra kristendommens begynnelse på slutten av [[100-tallet]] og til de store kristenforfølgelsene under keiser [[Diokletian]] ble koptisk hovedsakelig brukt til å oversette greske skrifter til egyptisk. I tiden som fulgte hadde klostervesenet stor fremgang, særlig i Egypt. Klostersamfunnenes abbeder fikk derfor behov for å skrive ned klosterreglene på det egyptiske språk. Noen egyptiske kirkefedre, som ellers skrev på gresk, brukte koptisk språk i skrifter henvendt til egyptiske munker.

Klosterfedrene som [[Antonius den store]], Sankt [[Pachomios]] og Sankt [[Macarius]] og deres respektive disipler skrev også på koptisk. Samtidig skrev kirkefedre som [[Athanasius av Alexandria]], Sankt [[Theophilius]] og Sankt [[Kyrillos av Alexandria]] også til disse på koptisk. Dette innledet en gullalder for det koptiske språk.

Det var ikke før Sankt [[Shenouda]] (arkimandritten) ble aktiv at det koptiske språket virkelig nådde sitt ypperste. Shenouda maktet å omforme språket fra å være et redskap som ga instrukser til munker til å bli et hensiktsmessig og uttrykksfullt litterært språk som fikk både munker, geistlige autoriteter, legfolk og endog statsledere i tale. Hans [[karisma]] og kunnskap i gresk litteratur og [[retorikk]] i tillegg til hans nyskapende tanker gjorde ham i stand til å utvikle det koptiske språket i sammenheng og stil til en litterær høyde som aldri siden ble oppnådd. Dagens koptiske lærde blir fortsatt slått av kvaliteten i hans skrifter etter hvert som flere av dem blir studert og gjenutgitt.

Denne litterære arven ble videreført i mindre grad gjennom skriftene til hans disippel Sankt [[Besa]] i siste halvdel av 400-tallet, men disse stort sett oppbyggelige skriftene var henvendt til det store klostersamfunnet kjent som Det hvite kloster. Senere på 500-tallet og 600-tallet skrev andre kirkefedre som [[Rufus av Shotep]], [[Konstantin av Asyut]], og [[Pisentius av Qift]] mange av sine verker på koptisk.