Redigerer Kongeriket Preussen (avsnitt)

===Krig med Frankrike===
{{Utdypende|Den fransk-prøyssiske krig}}
[[Fil:Napoleon III Otto von Bismarck (Detail).jpg|thumb|left|Napoleon III som krigsfange hos Otto von Bismarck etter [[slaget ved Sedan]] i 1870. Maleri av [[Wilhelm Camphausen]] fra 1878.]]
Med vagt formulerte løfter ble [[Luxembourg]] til slutt overlatt til [[Frankrike]], og Bismarck hadde på denne måten fått [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]] til å tolerere hans politikk overfor Østerrike. Frankrike ble nå møtt av et forsterket Preussen, som ikke lenger ville vite av de tidligere territoriale kravene. Forholdene mellom de to landene forverret seg stadig.

Spania fremmet arveprinsen [[Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen|Leopold]] fra den katolske grenen av [[Hohenzollern-Sigmaringen]] som kandidat til å arve den spanske tronen. Den var blitt ledig etter at [[Isabella II av Spania]] ble styrtet under [[den spanske revolusjon i 1868|den spanske revolusjon]] i 1868. I februar 1870 ble den prøyssiske kongen, som overhode for dynastiet Hohenzollern, informert om dette av spanske generalen [[Juan Prim]]. Bismarck forsøkte å oppfordre Leopold til å akseptere nominasjonen og kong Wilhelm I til å godkjenne den. Han talte i denne forbindelse om politiske og økonomiske fordeler for Preussen, og en bedring av den utenrikspolitiske situasjonen til det nordtyske forbund. 
[[Fil:Frieden von Frankfurt am Main.jpg|thumb|Freden i Frankfurt undertegnet med gyllen fjærpenn]]
Da nominasjonen ble kjent i Paris, slo den franske regjeringen umiddelbart inn på en hard linje. Frankrike gikk ikke bare inn for å hindre valget av Leopold, men også å påføre Preussen en politisk ydmykelse med krav om at den prøyssiske kongen for all fremtid forkastet kandidaturet.

Vilhelm I, som befant seg i [[Bad Ems]] under et kuropphold, avviste dette kravet, og meddelte i et telegram til den franske ambassadøren at han ''«ikke hadde noe mer å si»''. Telegrammet ble kjent som ''[[Ems depeschen]]'', og Bismarck tilspisset striden om kronkandidaturet ved å revidere kongens formuleringer, slik at de kunne tolkes som en krigserklæring.

Den 19. juli 1870 erklærte Frankrike krig mot Preussen. Napoleon III unngikk enhver antydning til innrømmelser, fordi han fryktet for sin allerede svært prekære innenrikspolitiske posisjon. Ingen av partene planla noen langvarig væpnet konflikt; det dreide seg snarere om et øyeblikksbehov hos begge parter for å bevare prestisjen som stormakt. Frankrikes krav om ytterligere garantier isolerte landet politisk fra den europeiske offentligheten og deres regjeringer hadde ingen sympati for dette. Dette ble begynnelsen på en nasjonal krig, der det nordtyske forbund tok for gitt at de fire sørlige statene [[Baden]], [[storhertugdømmet Hessen-Darmstadt|Hessen-Darmstadt]], [[Württemberg]] og [[Bayern]] var deres allierte. Den militære strateg var enda en gang [[generalfeltmarskalk]] [[Helmuth von Moltke (1800-1891)|Helmuth von Moltke]]. Den prøyssiske hæren ble utplassert raskere enn den franske hæren, noe som forklarer den prøyssiske suksessen i de første kampene langs grensen.

Under [[slaget ved Sedan]] den 2. september 1870 ble Napoleon III tatt til fange, og fraktet til [[Schloß Wilhelmshöhe]] i nærheten av [[Kassel]]. I Paris ble deretter [[den tredje franske republikk]] proklamert den 17. februar 1871. Bismarck bestrebet seg nå på å få en tidlig slutt på krigen, ettersom han ellers kunne regne med en intervensjon fra engelsk og russisk side, men troppene som var sendt av den nye franske regjeringen ytet hard motstand.

Den 26. januar 1871 ble krigen avsluttet gjennom [[den foreløpige freden i Versailles]], som ble etterfulgt av den definitive [[freden i Frankfurt]] den 20. mai. Frankrike forpliktet seg til å betale en krigsskadeserstatning på 5 milliarder [[franske franc|gullfranc]] over en periode på 3 år, og måtte avstå området [[Alsace]] og deler av [[Lorraine]] sammen med festningen Metz. Det franske ønske om å gjenvinne disse tapte territorier, var en medvirkende årsak til utbruddet av [[første verdenskrig]] i 1914.