Redigerer Kongedømmet Italia (avsnitt)

=== Den liberale perioden 1870–1914 ===
Etter den italienske samlingen, gikk Italias politisk i retning av [[liberalisme]]n. Dette kom i kjølvannet av at [[Camillo Benso di Cavour]] i 1848 hadde dannet et parlamentarisk gruppe i [[Kongedømmet Sardinia]] med navn «Det italienske liberale partiet» (''Partito Liberale Italiano''). Fra 1860, med [[Italias samling]] og etter Cavours død allerede i 1861, bole det liberale partiet delt i to fraksjoner og nye partier, kalt ''Destra Storica'' på høyresiden og ''Sinistra Storica'' på venstresiden, hvor førstnevnte samlet Cavours støttespillere, og sistnevnte støttespillerne til [[Giuseppe Garibaldi]] og tidligere [[Giuseppe Mazzini|Mazzinians]]. Begge disse bestod imidlertid av lojale monarkister, mens de mest radikale samlet seg i «Det radikale parti» og republikanerne i [[Partito Repubblicano Italiano|Italias republikanske parti]]. Det liberalkonservative ''Destra storica'' ble delt regionalt, men dominerte i årene 1860 til 1876. 

[[Agostino Depretis]] innledet sin periode som statsminister med å sette ut sin eksperimentelle politiske ide, kalt ''[[Trasformismo]]'' («transformisme»). Denne tenkningen gikk ut på at regjeringen skulle i sine utnevnelser legge vekt på stor variasjon og velge moderate og kompetente politikere uten å ta hensyn til politisk tilknytning. I praksis viste det seg å bli et autoritært og korrupt system, da Depretis presset distriktene til å stemme for sine kandidater dersom de skulle på fordelaktige posisjoner når han kom til makten. Valgresultatene fra [[1876]] ga bare fire representanter fra høyresiden, og dette åpnet for at styret skulle bli dominert av Depretis. Ved hjelp av despotisk og korrupt styre klarte Depretis å sikre seg støtte i det sørlige Italia. Blant annet ble det forbudt med offentlige møter, såkalte «farlige elementer» ble satt i indre eksil eller fjerntliggende straffeøyer. Depretis innførte kontroversielle lover, slike som opphevelse av gjeldsfengsel, og gratis og obligatorisk grunnskole.

[[Fil:Triple Alliance.png|mini|325px|left|[[Trippelalliansen (1882)|Trippelalliansen]] (i rødt) av 1882, med grenser fra 1913]]
[[Fil:Francesco Crispi.jpg|mini|[[Francesco Crispi]] fremmet den italienske kolonialismen i Afrika mot slutten av [[1800-tallet]], men måtte trekke seg etter det ydmykende tapet i [[slaget ved Adwa]]]]
[[Fil:Giolitti2.jpg|mini|[[Giovanni Giolitti]] var statsminister fem ganger mellom 1891 og 1921]]
I [[1887]] ble [[Francesco Crispi]] statsminister og fokuserte mer på utenrikspolitikk. Crispi arbeidet for å bygge opp Italia som en stormakt og økte militærkostnadene, forsvarte ekspansjonisme og prøvde å vinne [[Tysklands historie (1871–1918)|Det tyske keiserdømmet]] på sin side. Italia sluttet seg til [[Trippelalliansen (1882)|Trippelalliansen]] som også besto av Tyskland og [[Østerrike-Ungarn]] i [[1882]] og som de formelt var en del av fram til 1915. Crispi la vekt på å utvikle Italia strategisk, og videreførte ''trasformismo'' og sto for en autoritær politikk hvor han en gang foreslo å innføre unntakslover for å forby opposisjonspartiene. Til tross for disse autoritære trekkene, sto Crispi også for liberale tiltak som en offentlige helselov fra 1888 og etablerte tribunaler for å ta opp offentlig overgrep på befolkningen.

Fra [[2. november]] [[1899]] til [[7. september]] [[1901]] deltok Italia i [[Åttenasjonsalliansen]] under [[bokseropprøret]] i [[Kina]]. På opprørets siste dag, ble et området ved [[Tianjin]] overført til Italia av [[Qing-dynastiet]] og administrasjonen av dette området ble 7. juni 1902 overtatt av en italiensk [[Konsulat|konsul]].

[[Giovanni Giolitti]] dannet sin andre regjering i 1903, etter et kortvarig forsøk i 1892, og ledet landet fram til 1914. Giolitti hadde tidligere arbeidet som offentlig tjenestemann, men ble utnevnt til posisjoner innen Crispis regjeringer. Giolitti ble en av de lengt sittende statsministere i Italia, fordi han mestret mekanismene bak ''trasformismo'' gjennom manipuleringer, tvang, overtalelser og bestikkelser for å få støtte. I valgene i hans periode var det ikke uvanlig med valgfusk, og Giolitti favoriserte området som stemte for ham.

I [[1911]] erklærte Italia under Giolitti krig mot [[Det osmanske rike]] i det som er kalt [[den italiensk-tyrkiske krig]], og invaderte [[Tripolitania]], [[Fezzan]] og [[Kyrenaika]], provinsene som utgjør dagens [[Libya]]. Krigen varte i et år og endte med at Italia okkuperte området, og ga støtte til de politiske kreftene i Italia som argumenterte for at Italia skulle dominere [[Middelhavet]] ved å også okkupere [[Kongeriket Hellas]] og [[Dalmatia]] langt kysten av [[Adriaterhavet]].

Krigen radikaliserte [[Partito Socialista Italiano|det italienske sosialistpartiet]], og krigsmotstanderne under ledelse av [[Benito Mussolini]] oppfordret til vold for å få avsatt regjeringen.

Valgene i 1913 og 1919 ga framgang for sosialistene, katolikkene og nasjonalistiske partier på bekostning av de tradisjonelle liberale og konservative partiene, noe som medførte at det politiske systemet i stadig større grad ble oppdelt og svekket.