Redigerer Karl Johan-kvartalet (avsnitt)

== To typer planer på femtitallet ==

Etter noen år der boligbygginga, hovedsakelig i de nye [[drabantby]]ene, hadde hatt førsteprioritet, dukka det på 1950-tallet på ny opp planer for og debatt om utviklinga av Karl Johan-kvartalet. Disse fulgte på et vis to nokså ulike løp: gårdeiernes kommersielle og de unge arkitektenes idealistiske.

Gruppa av gårdeiere hadde etter hvert endra sammensetning, slik at det ikke lenger var en eier per gård. Største gårdeier var nå [[Det Norske Teatret]], som på grunn av sine nokså kummerlige kår i Stortingsgata 16 hadde tatt til å kjøpe eiendommer i Karl Johan-kvartalet, dog ingen av gårdene ut mot hovedgata. Nest største eier var ingeniørfirmaet til [[Thor Furuholmen (entreprenør)|Thor Furuholmen]]. Disse eierne var ikke mer enige enn før, men de hadde kraft til å lage mer konkrete planer – og de hadde stor interesse i å utnytte eiendommene bedre. Denne interessen kunne være reint økonomisk, men var – i alle fall teaterets tilfelle – også knytta til eget behov for lokaler. Et faktum var det i alle fall at kvartalets indre deler var dårlig utnytta og av dårlig kvalitet; her fantes et villnis av skur og bakbygninger i mange størrelser og uten særlig plan. Hygieneforholda var heller ikke de beste.

I 1954 lanserte grunneierne to ulike planer for kvartalet produsert av arkitekter som kjente strøket. Det Norske Teatret og [[Arnstein Arneberg]] foreslo å rive all eksisterende bebyggelse og erstatte den med fasadebygg på åtte etasjer, hvorav to–tre noe tilbaketrukket. I midten av kvartalet var det plassert et høyhus på tjue etasjer. Kvartalet skulle naturligvis romme teateret, men også to kinoer. Under bakken var det planlagt parkering for 700 biler. Arneberg hadde også et mer moderat alternativ, der enkelte gårder var bevart.

Bak det andre forslaget stod de fleste øvrige gårdeierne og arkitektfirmaet [[Torp & Torp]]. Her bevares de gårdene som eierne ønsket å bevare, sannsynligvis fordi de var ansett som mest regningssvarende å beholde. Dette innebar for eksempel at Groschgården nå var ute av riveplanene, enda om den fortsatt ikke var regna som en pryd utseendemessig. Bortsett fra at noe mer skulle bevares, hadde forslaget mange likhetstrekk med Arnebergs, blant annet høyblokk i sentrum.

På samme tid dukka det opp ei gruppe yngre arkitekter som hadde sterke meninger om byutvikling i [[modernisme]]ns tidsalder. Mange av disse var med i gruppa [[PAGON]] (Progressive arkitekters gruppe, Oslo, Norge), som baserte seg på å videreføre [[Le Corbusier]]s ideer. I deres planer var det veksling mellom høyhus og lavblokker med store åpne plasser mellom og med separerte løyper for bil- og gangtrafikk. Å gjennomføre slikt i sentrum ville naturligvis kreve storstilt «sanering». I et forslag fra [[Arne Korsmo]] og [[Christian Norberg-Schulz]] var det stort sett bare Slottet, Universitetet, Nationaltheatret og Stortinget som stod igjen langs heile Karl Johan. Også [[Håkon Mjelva]], som seinere skulle bli en sentral arkitekt i kvartalet, var på banen med forslag i samme retning. Det praktiske hovedproblemet med løsninger som dette var naturligvis at i en privatisert økonomi med mange eiere var det også mange som måtte bli enige, før så radikale grep som dette kunne tas. PAGON-planene blei derfor interessante luftslott, basert på en ide om arkitektenes og planleggernes evne til overordna tenkning.

Planene om høyhus vakte også motstand, blant annet fra seinere byplansjef [[Helene Kobbe]]. Hun viste til at forslaget til Arneberg innebar en [[utnyttingsgrad]] på 4,<ref>Utnyttingsgrad 4 vil si at golvflata i kvartalet vil bli fire ganger tomtearealet.</ref> rundt det dobbelte av planer for såvel København sentrum og utbygginga i Vestre Vika i Oslo. «Lavblokkene» rundt ville bli på 8–9 etasjer, altså omtrent ei fordobling av det eksisterende. Gatearealet var ikke tenkt utvida, til tross for den økte bygningshøyden og ei dobling av antallet arbeidsplasser.<ref>Helene Kobbe: «Karl Johan i fare» i ''Arbeiderbladet'' 7. oktober 1954, gjengitt i Christensen, side 187 ff.</ref>