Redigerer Jupiters magnetosfære (avsnitt)

== Oppdagelse og utforskning ==
{{Utdypende|Utforskningen av Jupiter}}
[[Fil:Pioneer 10 at Jupiter.jpg|thumb|[[Pioneer 10]] sørget for den første ''in situ'' oppdagelse av Jupiters magnetosfære{{byline|Tegning: Rick Guidice|3. april 1997}}]]
Det første beviset på eksistensen av Jupiters magnetfelt kom i 1955, med oppdagelsen av dekametrisk radioutstråling (DAM).<ref name=Burke>[[#Burke|Burke and Franklin]], 1955</ref> Utstrålingen var opp til 40&nbsp;[[Hertz|MHz]], og viste at magnetfeltet har en maksimum styrke på over 1&nbsp;milli[[tesla]] (10&nbsp;[[Gauss (enhet)|gauss]]).<ref name="Zarka371"/>

I 1959 førte observasjoner av [[mikrobølge]]r (0,1–10&nbsp;[[Hertz|GHz]]) til oppdagelsen av Jupiters desimetriske utstråling (DIM) og til erkjennelsen av at synkrotronstråling utgikk fra [[relativistiske elektronstråler|relativistiske elektroner]] som var fanget i planetens strålingsbelter.<ref name="Drake1959"/> Synkrotronstrålingen ble brukt til å beregne antallet og energien til elektronene omkring Jupiter og førte til bedre estimater av magnetmomentet og dets helning.<ref name=Khurana5/>

I 1973 ble det magnetiske momentet kjent innenfor en faktor på to, mens helningen ble korrekt estimert til ~10°.<ref name=Russell1993-715/> Moduleringen av Jupiters DAM av månen Io (Io-DAM) ble oppdaget i 1964, og gjorde det mulig å presist bestemme Jupiters [[rotasjonsperiode]].<ref name="Zarka375"/><ref name="Russel2001b"/> Den definitive oppdagelsen av det jovianske magnetfeltet fant sted i desember 1973, da Pioneer 10 fløy nært planeten.<ref name="Smith" /> Pioneer 10 fraktet et heliumvektor [[magnetometer]], som målte magnetfeltet direkte. Romsonden foretok også observasjoner av plasmaet og energetiske partikler.<ref name="Smith"/>
[[Fil:Ulysses at Jupiter.jpg|thumb|Veien til romsonden ''Ulysses'' gjennom Jupiters magnetosfære i 1992{{byline|Tegning: NASA/JPL|25. august 2005}}]]
[[Fil:Galileo - MAD photo - mag1.jpg|thumb|[[Magnetometer]]et til romsonden ''Galileo''{{byline|Tegning: NASA/JPL}}]]
Pr 2024 har ni romsonder fløyet forbi eller rundt Jupiter og bidratt til forståelsen av den jovianske magnetosfære. Romsonden Pioneer 10 nådde Jupiter i desember 1973, og passerte innenfor 2,9&nbsp;·''R''<sub>J</sub><ref name=Russell1993-715/> fra senteret av planeten.<ref name=Smith/> Dens tvilling [[Pioneer 11]] besøkte Jupiter i 1974, bevegde seg langs en sterkt inklinert bane og kom så nært planeten som 1,6&nbsp;·''R''<sub>J</sub>.<ref name=Russell1993-715/>

Pioneer 10 ga den beste dekningen av det indre magnetfeltet.<ref name=Khurana1/> Sonden passerte gjennom de indre strålingsbeltene innenfor 20&nbsp;·''R''<sub>J</sub>, og mottok en integrert dose med 200&nbsp;000 [[Rad (enhet)|rad]] fra [[elektron]]er og 56&nbsp;000 rad fra [[proton]]er (500 rad er dødelig for mennesker).<ref name="Hunt1981"/> Strålingsnivået var ti ganger høyere enn sondens konstruktører hadde forutsett. Dette førte til frykt for at sonden skulle ødelegges: Med noen få mindre problemer klarte den allikevel å passere gjennom strålingsbeltene, fordi Jupiters magnetosfære hadde «krenget» litt oppover på dette tidspunktet, og beveget seg bort fra romsonden. Pioneer 11 mistet likevel de fleste bildene av Io, ettersom dets [[polarimeter]] (som var ment å ta bilder) mottok en rekke falske kommandoer. De teknologisk mer avanserte [[Voyagerprogrammet|Voyagersondene]] var konstruerte for å tåle strålingsnivåene.<ref name="depths" />

[[Voyager 1]] og [[Voyager 2]] ankom Jupiter i 1979–1980 og reiste nær ekvatorplanet. Voyager 1 passerte innenfor 5&nbsp;·''R''<sub>J</sub> fra planetens senter,<ref name=Russell1993-715/> og ble den første sonden som møtte plasmatorusen til Io.<ref name=Khurana1/> Den mottok en dose som var 1000 ganger over den dødelige dosen for mennesker. Dette medførte en skade og en alvorlig svekkelse av noen av høyoppløsningsbildene av Io og Ganymedes.<ref name=Wilson1987/> Voyager 2 passerte innenfor 10&nbsp;·''R''<sub>J</sub><ref name=Russell1993-715/> og oppdaget det nåværende «arket» i ekvatorplanet. Den neste sonden som nærmet seg Jupiter var ''[[Ulysses (romsonde)|Ulysses]]'' i 1992; den utforsket planetens polare magnetosfære.<ref name=Khurana1/>

Romsonden [[Galileo (romsonde)|''Galileo'']] gikk i bane rundt Jupiter fra 1995 til 2003, og sørget for en omfattende dekning av Jupiters magnetfelt langs ekvator i avstander opp mot 100&nbsp;·''R''<sub>J</sub>. De studerte regioner inkluderte magnetohalen og magnetosfærens daggry- og skumringssektorer.<ref name=Khurana1/> Galileo overlevde de sterke utstrålingsregionene på Jupiter, men erfarte likevel noen få tekniske problemer. Romsondens [[gyroskop]]er fremviste ofte økende feil. Flere ganger oppstod [[lysbue]]r mellom roterende og ikke-roterende deler av romsonden, noe som førte til at den gikk inn i en såkalt «trygg modus». Dette førte til tap av alle data fra det 16. 18. og 33. omløp. Strålingen forårsaket også flere faseskift i ''Galileo'''s ultra-stabile [[kvartsoscillator]].<ref name="Fieseler2002"/>

Da romsonden ''[[Cassini-Huygens|Cassini]]'' fløy forbi Jupiter i 2000, gjennomførte den koordinerte målinger med ''Galileo''.<ref name=Khurana1/><ref name="Kivelson2003"/><ref name="McComas2007"/> ''[[New Horizons]]'' passerte nær Jupiter i 2007, og foretok unike utforskninger av den jovianske magnetohalen så langt som 2500&nbsp;·''R''<sub>J</sub> fra Jupiters kjerne.<ref name="Krupp2007-216"/> I juli 2016 ble romsonden Juno satt i bane rundt Jupiter, for å utforske magnetosfæren ved polene.<ref name=Wisconsin-Madison2008/> Vi vet fortsatt mindre om Jupiters magnetosfære enn jordens magnetfelt. Videre studium kreves for å forstå den jovianske magnetosfærens dynamikk.<ref name=Khurana1/>
[[Fil:PIA20753 Data Recorded as Juno Crossed Jovian Bow Shock.png|thumb|Data fra [[Waves (Juno)|''Waves'']] når Juno krysser det jovianske [[buesjokket]].{{byline|Foto: NASA/JPL-Caltech/SwRI/Univ. of Iowa|30. juni 2016}}]]
[[Fil:PIA20754 Data Recorded as Juno Entered Magnetosphere.png|thumb|Data fra [[Waves (Juno)|''Waves'']] når Juno krysser [[magnetopause]]n.{{byline|Foto: NASA/JPL-Caltech/SwRI/Univ. of Iowa|30. juni 2016}}]]
Romsonden Juno ble sendt opp 5. august 2011 og ankom Jupiter 5. juli 2016. Flere instrumenter i sonden undersøker magnetosfæren: Et [[Magnetometer (Juno)|magnetometer]], en detektor for oppdagelse av plasma og radiobølger ([[Waves (Juno)|''Waves'']]) og ''[[Jovian Auroral Distributions Experiment]]'' (JADE) for å oppdage og måle ioner og elektroner.<ref name="Hopkins2016"/>
{{Sitat|En primær målsetning med Juno-oppdraget er å utforske den polare magnetosfæren til Jupiter. Mens Ulysses en kort stund studerte breddegrader på ~48 grader, var dette i relativt store avstander fra Jupiter (~8,6·''R''<sub>J</sub>). Derfor er den polare magnetosfæren til Jupiter for en stor del ukjent territorium og, spesielt har nordlysets akselrasjonsregion aldri blitt besøkt. ...|''A Wave Investigation for the Juno Mission to Jupiter''<ref name="Kurth2008"/>}}

''Juno'' avdekket at magnetfeltet hadde stor romlig variasjon, muligens på grunn av en relativt stor dynamoradius. Den mest overraskende observasjon frem til sent i 2017 var fraværet av den forventede magnetiske signatur fra Birkelandsstrømmer som er knyttet til polarlys.<ref name="Connerney2017"/>

Romsonden [[Jupiter Icy Moon Explorer]] (JUICE) ble skutt opp av [[den europeiske romfartsorganisasjon]] den 14. april 2023 kl 12:14:36 UTC. Den vil være fremme ved Jupiter i juli 2031, og vil ankomme Ganymedes i desember 2034. Da vil den ha oppnådd fire [[gravitasjonsslynge]]r. Den besøker [[Venus]] en gang, Jorden tre ganger og [[asteroidebeltet]] en gang; deriblant besøker den muligens [[asteroide]]n [[223 Rosa]]. En av målsetningene er å gi en forståelse av magnetfeltet til Ganymedes og hvordan det påvirker Jupiter. 

[[Tianwen-4]] er en foreslått [[Kina|kinesisk]] romsonde som enten vil utforske månen Callisto eller samle mer informasjon om Io.

I 2003 utførte [[NASA]] et konseptstudium kalt ''«Human Outer Planets Exploration»'' (HOPE) angående en mulig menneskelig utforskning av det ytre solsystemet. En overflatebase på Callisto ble foreslått, på grunn av lave strålingsnivåer og geologisk stabilitet. Callisto er den eneste månen som er egnet for menneskelig utforskning. Nivåene av [[ioniserende stråling]] på Io, Europa og Ganymedes er dødelige, og ingen adekvate beskyttende tiltak har blitt utarbeidet.<ref name="Troutman2003"/>