Redigerer Henrik II av England (avsnitt)

== Angevin-forbannelsen ==
[[Fil:Henry II, Plantagenet Empire.png|thumb|Angevin-rikets utbredelse på sitt meste.]]
=== Borgerkrig og opprør ===
[[Fil:Henry II Plantagenet.jpg|thumb|150px|left|Henrik II]]
Forsøket på å fordele sine besittelser og riker blant sine tallrike sønner resulterte i mange problemer for kong Henrik. Kongens plan om en velordnet overføring av makt til [[Henrik den unge konge]] var avhengig av i hvilken grad sønnen Henrik greide å styre, og i hvilken grad hans brødre ga ham hyllest for sine landområder. Imidlertid nektet den kanskje hardeste og mest ambisiøse av sønnene, [[Rikard Løvehjerte]], å underkaste seg sin bror da de hadde samme mor og far og slektskap.<ref name="Turner & Heiser"/>

I 1173 gikk unge Henrik og Rikard sammen mot sin far og hans plan for etterfølgelse, og forsøkte å ta de landområder som de var blitt lovet (se [[Opprøret i 1173-1174]]). Kongens endringer og revisjoner av hans arv fremmet sjalusi og aggresjon blant etterkommerne. Mens både unge Henrik og Rikard var relativ sterke i Frankrike, manglet de menneskemateriell og den erfaring som deres far satt med for å styrte ham. Kongen knuste deres første opprør og var rimelig og rettferdig i sin straff. Rikard mistet eksempelvis halvparten av den inntekt som han hadde krav på som greve av [[Poitou]].<ref name="Turner & Heiser"/>

I 1182 ble sønnenes aggresjon vendt mot hverandre. Unge Henrik, Rikard og deres bror Geoffrey begynte alle å bekjempe hverandre for deres fars besittelser på kontinentet. Situasjonen ble akutt skjerpet ved at den franske adelen også gjorde opprør og at den franske kongen [[Filip II August av Frankrike|Filip II August]] blandet seg inn. Dette var den mest alvorlige trusselen som kom fra familien, og kongen måtte møte den dynastiske borgerkrigen. Den 11. juni 1183 døde Henrik den unge konge av [[dysenteri]]. Opprøret som var oppstått rundt den unge kongen, falt sammen, og de gjenværende brødrene dro tilbake til sine enkelte landområder. Henrik okkuperte raskt de opprørske regionene for å bevare freden.<ref name="Turner & Heiser"/>

Det endelig slaget mellom Henriks prinser kom kort tid etter i 1184. [[Geoffrey II, hertug av Bretagne|Geoffrey av Bretagne]] og [[Johan av England|Johan]], den aller yngste av brødrene, hadde blitt lovet Aquitaine som tilhørte moren og den eldre broren Rikard.<ref name="Turner & Heiser"/> Geoffrey og Johan invaderte, men Rikard hadde kontrollert en hær i bortimot ti år og var blitt en dyktig militær kommandant. Rikard utviste sine vankelmodige brødre, og de kom aldri til å møte hverandre igjen i krig, hovedsakelig fordi Geoffrey døde to år senere, og fordi Johan, den yngste, ikke hadde personlig makt eller midler til å utgjøre en trussel.

=== Død og arvefølge ===
[[Fil:Louis-Félix Amiel-Philippe II dit Philippe-Auguste Roi de France (1165-1223).jpg|thumb|left|150px|Filip II August av Frankrike i et ikke samtidig portrett.]]
[[Fil:Richard coeur de lion.jpg|thumb|Rikard I av England, Henriks eldste gjenlevende sønn.]]
Den endelige tornen i Henriks side ble alliansen mellom hans da eldste sønn Rikard og hans største rival, Filip II August. Johan hadde blitt farens favoritt, og Rikard fryktet at han ville bli utelatt fra farens arv.<ref name="Turner & Heiser"/> Sommeren 1189 invaderte Rikard og den franske kongen Henriks sentrale maktområde i [[Anjou]]. De allierte tok nordvestlige veg, angrep [[Le Mans]] og erobret [[Maine (Frankrike)|Maine]] og [[Tours]]. Den beseirete Henrik II møtte sine motstandere og ble tvunget til å gå med på alle deres krav, inkludert å gi hyllest til Filip II August for alle hans franske besittelser.

Middelalderhistorikeren [[Austin Lane Poole]] har fortalt at kong Henrik II hadde dekket veggene i sitt personlige kammer i Winchester med malerier og veggtepper. Et av dem, utført på kongens egne instrukser, var en [[allegori]] på elendigheten i hans eget liv En flokk med fire ørnunger var avbildet mens de plyndret den voksne ørnen, og den fjerde ungen sto klar til å hakke øyet ut på faren. ''De fire ørnungene er mine egne sønner som ikke slutter å forfølge meg selv inn i døden'', skal kong Henrik II ha forklarte bildet. ''Den yngste av dem, som jeg nå har gitt så mye omsorg, vil til slutt fornærme meg hardere og farligere enn noen av de andre''.<ref>Pool, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216'', 2.utg. Oxford 1955. Side 345</ref>

Det eneste krav den slagne Henrik II stilte for underkastelsen var å få se listen over de som hadde sviktet ham. Øverst sto navnet på hans yngste sønn, [[Johan av England|Johan]]. Så tvilsom som Rikards handlinger enn var ved å gå i krig mot sin egen far, var han uansett provosert av at faren hadde løftet den yngste sønnen opp foran seg selv i arverekkefølgen, noe som ble den direkte årsaken til at Rikard la seg på kne for den franske kongen og erklærte seg som hans vasall.

Svak, syk og forlatt av alle, unntatt en sønn utenfor ekteskap, [[Geoffrey, erkebiskop av York|Geoffrey]], døde Henrik i [[Chinon]] den 6. juli 1189, 56 år gammel. Hans legitime sønner, har krønikene latt ham si, var «de virkelige bastardene».<ref>Schama, Simon: ''A History of Britain'' (TV-serie), Episode 3, «Dynasty». 2000.</ref> Den seirende prins Rikard viste senere sin respekt for Henriks lik da det ble fraktet til [[Fontevraud-klosteret]] hvor det i henhold til [[Roger av Wendover]] «blod strømmet fra neseborene fra den avdøde som om ... indignert over tilstedeværelsen av den man antok hadde medvirket til hans død». Henriks eldste overlevende sønn og erobrer ble kronet «ved Guds nåde, kong Rikard I av England» ved Westminster den 1. september 1189. Hans første handling som konge var å sende bud om at moren, Henriks hustru, dronning [[Eleonore av Aquitaine]], skulle bli løslatt fra det fangenskap som Henrik hadde sendt henne til de siste seksten årene.