Redigerer Hamlet (avsnitt)

===1800-tallet===
[[Fil:Thos. W. Keene in Hamlet.png|thumb|En plakat fra ca. 1884, til en amerikansk oppsetning med Thomas W. Keene i hovedrollen. Plakaten viser flere av skuespillets nøkkelscener.]]
I perioden ca. 1810 til 1840, ble de mest kjente Shakespeare-oppsetningene i USA utført av turnerende, førsteklasses skuespillere fra London &ndash; inkludert [[George Frederick Cooke]], [[Junius Brutus Booth]], [[Edmund Kean]], [[William Charles Macready]] og [[Charles Kemble]]. Booth valgte å fortsette sin karriere i statene, og ble etterhvert far til landets mest herostratisk berømte skuespiller, [[John Wilkes Booth]] ([[Abraham Lincoln|Lincolns]] morder), og dets mest kjente Hamlet, [[Edwin Booth]].<ref>Morrison (2002, 235–237).</ref> Edwin Booths utførelse av rollen som ''Hamlet'' ble beskrevet «som den mørke, gale, drømmende, mystiske helten fra et dikt ... [framfør] med en idealistisk karakter, så fjernt fra det virkelige liv som mulig».<ref>William Winter, ''[[New-York Tribune]]'' 26. oktober 1875, sitert av Morrison (2002, 241).</ref> Booth spilte i 1864/5 Hamlet i hele 100 kvelder ved [[Winter Garden Theatre (1850)|Winter Garden Theatre]], noe som innledet en langvarig Shakespeare-periode i USA.<ref>Morrison (2002, 241).</ref>

I [[Storbritannia]] satte [[viktoriatiden]]s kombinerte skuespillere-og-direktører som Kean, [[Samuel Phelps]], Macready, og [[Henry Irving]] opp Shakespeare på storslått vis med forseggjorte kulisser og kostymer.<ref>Schoch (2002, 58–75).</ref> Tendensen til kombinasjonen skuespillere-og-direktører var at de fremhevet viktigheten av sin egen rolle, noe som ikke alltid var i samsvar med kritikernes smak.<ref>[[George Bernard Shaw]]s lovprisning av [[Johnston Forbes-Robertson]]s opptreden endte med et sidespark til Irving: «Stykkets fortelling var fullkommen forståelig, og tok publikums oppmerksomhet fra hovedrollens skuespiller i øyeblikket. Hva er det som har skjedd med [[Lyceum Theatre (London)|Lyceum]]?» I ''The Saturday Review'', 2. oktober 1897, sitert fra Shaw (1961, 81).</ref>

I London var Edmund Kean den første Hamlet til å gå vekk fra den kongelige stas som ble forbundet med rollen. Han byttet til et mer ordinært kostyme, og det sies at han overrasket sitt publikum ved å bekle rollen som en alvorlig og selvgranskende Hamlet.<ref>Moody (2002, 54).</ref> I sterk kontrast til tidligere storslagenhet, var [[William Poel]]s produksjon av Q1-teksten fra 1881 et tidlig forsøk på å rekonstruere det elisabethanske teaterets nøkternhet; hans eneste bakteppe var noen røde gardiner.<ref>Halliday (1964, 204) og O'Connor (2002, 77).</ref> [[Sarah Bernhardt]] spilte prinsen en populær produksjon i London i 1899. I kontrast til det «feminine» synet på den sentrale rollefiguren som vanligvis fulgte en kvinnelig rollebesetning, beskrev hun selv sin rolle som «mannlig og besluttsom, men uansett tankefull... [han] tenker før han handler, et trekk som antyder stor styrke og stor åndelig kraft».<ref>[[Sarah Bernhardt]], i et brev til London ''[[The Daily Telegraph|Daily Telegraph]]'', sitert av Gay (2002, 164).</ref>

I Frankrike startet Charles Kemble en bølge av entusiasme rundt Shakespeare; og ledende medlemmer av den romantiske bevegelsen som [[Victor Hugo]] og [[Alexandre Dumas]] så hans opptreden i ''Hamlet'' i Paris i 1827. De gav spesielt uttrykk for sin begeistring for [[Harriet Smithson]]s Ofelia og hennes galskap.<ref>Holland (2002, 203–205).</ref> I Tyskland hadde ''Hamlet'' blitt så godt kjent ved midten av 1800-tallet at Ferdinand Freiligrath hevdet at «Tyskland er Hamlet».<ref>Dawson (2002, 184).</ref> Fra 1850-tallet ble ''Hamlet'' endret av den [[Parsere|parsiske]] teatertradisjonen i India til folkeforestillinger, med en rekke tillagte ekstrasanger.<ref>Dawson (2002, 188).</ref>