Redigerer Gulen (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Tusenaarsstaden Gulatinget.jpg|thumb|[[Gulating]] har fått sitt moderne minnesmerke i Eivindvik. Her ved utløpet av Sognefjorden, var en sentral møteplass for hele Vestlandet, der Gulatingsloven gjaldt. {{Byline|Nina Aldin Thune}}]]
Gulens betydning i eldre tider kommer av at det lå strategisk til nær både Hordaland, Nordfjord og Sunnmøre, og ikke minst tjente som utgangspunkt for seilingen inn Sognefjorden til Sogn. Det er gjort funn fra [[steinalderen]] på Flolid, Brossvik, Byrknes, Berge, Mjømna, Skjerjehamn, Vilsvik og Blidensol. Det er også funnet gravrøyser og branngraver fra [[bronsealderen]] langs kystleden, blant annet på Glenja, Høyvik, Dingja og Eivindvik. Fra [[jernalderen]] er funnene tallrike. Ved Dingenes i nordvest gikk grensa mellom Hordaland og Sogn, og her stod det et slag i [[978]] hvor [[Håkon jarl]] overvant kong [[Ragnfred]], [[Eirik Blodøks]]' siste sønn.

Gulen var åsted for [[Gulatinget]] og tinget ble samlet årvist, på vårparten, på gården Flolid,{{tr}}<ref>{{Kilde bok|tittel=Nordre Bergenhus amts historie|etternavn=Helland|fornavn=Amund|utgiver=|år=|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> som er kommunens tusenårssted. Gulatinget har navn etter stedet det ble lagt til, som er den vesle halvøya Guløy og lendet innenfor som også i dag kalles tingvollene. Her samlet høvdinger og storbønder fra hele [[Vestlandet]] seg for å avgjøre rettstvister og hylle norske arvekonger. Tingområdet gikk på det meste fra Agder til Sunnmøre. Tinget er svært gammelt, det var forbilde for det islandske [[Alltinget]] da det ble opprettet i [[930]]. Gulatinget forble i Gulen i om lag 400 år, gjennom borgerkrigstiden og høymiddelalderen fram til det omkring 1300 ble flyttet til Bergen. I mellomtiden var det strategisk plasserte Gulen et viktig sentrum for kristningen av Vestlandet, noe som bevitnes av to steinkors som står i Eivindvik i dag, som prost Dahl  flyttet frå Borgaren, til dit de står i dag. Det ene ved kirken, det andre oppe i bakken ved kommunehuset. Kirken ble flyttet fra Flolid en tid etter reformasjonen, som var i 1536. Kirken  ved Brekke (Risnafjardar) nevnt fra [[1300-tallet]].

Gulatingsloven, som ble utformet i bygda, lovfestet årets gjøremål på en måte som Gulen-bøndene naturligvis kjente siden loven ble lest opp i deres bygd. Bøndene ved kysten av Vestlandet slapp kyr og sau ut på beite i innmark i april, og deretter opp til seters i juni, og det var straff for de som unnlot dette.<ref>Karsten Alnes, ''Historien om Norge'', bind 1, Oslo 1998, side 122.</ref> De la høyet i løe og satte stakk, og sanket også fôr i form av bark og løv. Stakkestauren med høy kunne en leilending eller strandsitter ta med seg om han forlot husmannsplassen. Kornet ble skåret med en lang sigd i august, deretter tørket ute og [[treske]]t på låven i oktober. Det var også slaktetida, kjøttet ble tørket eller røkt, og om man hadde salt kunne det også saltes. Skinn ble lagt i kar med knust bark for garving. Husene ble tidlig bygd i klyngetun her vest, det eldste slike tunet er fra 800-tallet i Sogn.<ref>Karsten Alnes, ''Historien om Norge'', bind 1, Oslo 1998, side 123-124.</ref> Det er vanskelig å si hvor mange [[slaveri|treller]] det var i Gulen, men det anslås at 25–50 % av landets befolkning var treller i vikingtida. De kunne tjene i leidangen som kokk, men ved angrep på bygda kunne trellen få våpen og ble fri om han drap en fiende i kamp.<ref>Karsten Alnes, ''Historien om Norge'', bind 1, Oslo 1998, side 129-130.</ref> De kjente også til grøfting og gjødsling som reguleres av loven, grøftingen hindret utvanning av jorda og holdt den tørr og porøs. Etter senmiddelalderen glemte gulingene grøftingskunsten, og måtte lære den på ny i første halvdel av 1800-tallet.

=== Senmiddelalderen ===
I senmiddelalderen styrte [[Hansaen]] all handel og privilegier på Vestlandet gjennom [[Bergen]], og fiske og annen 
næringsvirksomhet i Gulen ble gjennom dansketiden underlagt handelsmonopolene som borgerne i Bergen nøt. Landbruket bygget på selvforsyning og det ble derfor dyrket [[korn]] overalt hvor det var mulig. Ellers var [[storfe]]holdet sentralt. [[Svartedauden]] slo hardt til i Ytre Sogn, med mer enn 40 % ødegårdsdannelse. Med større tilgjengelig dyrkiningsareal og mindre arbeidskraft etter pesten, gikk landskylden ned 20–30 %, og det ble umulig for de fleste å drive arbeidskrevende korndyrking. Derfor skjedde det etter [[1350]] en omlegging fra korndyrking til nesten utelukkende melke- og kjøttproduksjon. Dessuten ble fisket viktigere, men mest for selvforsyning. Disse endringene ga i sum mer variert kosthold og mulighet for å bytte til seg korn fra Kontinentet via Bergen. Stigende kjøttpriser på Kontinentet ga ganske gode tider på bygdene på Vestlandet.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i Dansketiden'', Politikens Forlag 1987, side 19-21.</ref>

Senmiddelalderen innledet altså en tid med redusert befolkning, og fallende jordpriser og avgiftstrykk på bøndene. I Gulen og Sunnfjord er det rimelig å anta at [[leidang]] og bondeoppbud var tyngende, på grunn av områdets nærhet til Bergen hvor det var mye rkigshandlinger i denne konfliktfylte tiden, men etter Hansaens definitive seier på Vestlandet forsvant leidangsplikten langs kysten, og fra [[1429]] stod bare leidangsskatten tilbake.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i Dansketiden'', Politikens Forlag 1987, side 28–29.</ref>
Gulen lå helt nord i Nordhordland syssel, men etter svartedauden og landbrukskrisen som fulgte ble det stadig vanskeligere å skape grunnlag for de 40–50 sysselmennene som oppebar lokal landskyld og inntekter. Etter hvert ble Gulen og det øvrige Vestlandet derfor del av det større Bergenhus len, et tegn på konsentrasjonsbehovet for en stadig svakere statsmakt. Bare kirken styrket seg i denne tiden, med sin prestetiende, sognetiende og bispetienden, i tillegg til inntektene fra rene kirkegods.

Fra [[1500-tallet]] satte [[Den lille istiden]] inn og varte ut [[1700-tallet]], men det ser ikke ut som den bremset befolkningsveksten noe særlig i landet som helhet.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i Dansketiden'', Politikens Forlag 1987, side 24.</ref> I Gulen derimot var inngangen til 1800-tallet preget av fattigdom, slåttemark og lyngheier ble utnyttet maksimalt og i nødsår ble dyrene fôrt med kvist, torskehoder, tang og tare.<ref>[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 16-18, 29 og 31]]</ref>
Langs Sognefjorden i nord var det innslag av semi-føydalt jordbruk med [[strandsitter]]e, mens det i kystområdet var nødvendig å kombinere jordbruk, husdyrhold og fiske.

Den første kirken i nåværende Gulen sokn ble flyttet fra Flolidstranden en gang etter reformasjonen, som var i 1536 (e Håkon Håkonsson saga). "Han bygget kirke på Guløy der de reiste/ hadde reist på Gulating." Kirken ble revet på 1500-tallet, og mot slutten av århundret ble det bygget en laftet tømmerkirke. Etter [[reformasjonen]] i [[1536]] gikk Kirkens inntekter ned, både på grunn av statlig konfiskasjon av kirkegods og fordi bispetienden ble en statsskatt. Lensmann [[Tord Roed]] i Bergenhus len gikk hardt fram og plyndret alle katolske gull- og bildeskatter fra de lokale kirkene. Samtidig seiret [[dansk]] som kirkespråk på denne tiden. Utover [[1600-tallet]] skrev staten stadig oftere ut krigsskatt, festningsskatt, landskatt og sølvskatt blant bøndene i hele landet, og mindre overskudd ble igjen lokalt. Bøndene ved Sognefjorden nektet i [[1532]], men deretter ble skattebyrden ofte årviss. Det var mye klager, opprør og tidvis drap på omreisende futer i fylket på denne tiden.<ref>[http://www.nrk.no/sf/leksikon/index.php/Dei_f%C3%B8rste_styreformene_og_fogderia NRK Sogn og Fjordane leksikon] - NRK.</ref>

Inntektene finansierte krig og festningsbygging, mens den lokale kirkeorganisasjonen forfalt. Likevel ble landets folketall doblet 1520-1660 takket være sterk vekst i skogbruk, bergverk og fiske, men av disse vekstnæringene rakk skogen knapt nok til selvforsyning<ref>[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 32]]</ref> og bare fisket hadde et visst vekstpotensial i Gulen. Gårdene i kommunen var små<ref>[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 91]]</ref>, så folkeveksten kan derfor ha vært svakere enn i landet som helhet.<ref>Vi kjenner ikke befolkningen i sognene før 1660, da ble det gjennomført folketelling i hele landet.</ref> Økt fiske og trelastproduksjon for eksport fikk sitt motstykke i økt kornimport fra Danmark for å brødfø den økte befolkningen.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i Dansketiden'', Politikens Forlag 1987, side 100, 119–122.</ref> Det var lite rom for folkevekst i Gulen, siden gjødsling og grøfting var ukjent og de store kystflatene bare ga grunn for et knapt jordbruk med lav avkastning, og bygda var inne i en slags krise i alle fall tidlig på [[1800-tallet]].<ref>[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 13-18]]</ref> Fiske av hummer, krabbe og torsk ble noe rettet mot eksport til Bergen via handelsstedene på Skjerjehamn, Børholmen og Byrknesøy. Men 1800-tallet ble magert - det var lite skog til gårdene og beitemarkene ble utnyttet og utpint maksimalt, mange utslåtter forfalt og husdyrholdet gikk tilbake fra omkring 1850.<ref name="Turid Helle s23">[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 23]]</ref>

Gulen kirke var i privat eie fra 1720-årene til 1862 da enken etter presten Daae solgte den tilbake til menigheten. Den 15. juni 1863 ble kirken solgt på tvangsauksjon og inventaret ble spredt i prestegjeldet – og nye [[Gulen kirke]] ble reist.

=== Moderne tid ===
[[Fil:Gulenbilder 124.jpg|thumb|[[Gulen Fiskarbondemuseum]] på [[Byrknesøyna]] i vest vitner om ei tid med hardt strev og smale næringsforhold i 1800-tallets Gulen.{{Byline|Bjarne Thune}}]]
Fra midt på [[1700-tallet]] ble jordbruket styrket av ideelle organisasjoner, og i Gulen ble det startet både [[mølle]] på Eide og Sellevik og [[sagbruk]] på Eide og Dingja. En av fylkets viktigste «potetprester» var [[Niels Griis Alstrup Dahl]] i Eivindvik, som i første halvdel av 1800-tallet fikk til den første utskiftinga av landbruket i fylket, og ei av de første i landet. I Gulen var det mye bruk av [[klyngetun]].<ref>[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 29]]</ref> Det kgl Selskab for Norges Vel fikk en sterk, lokal leder i denne sognepresten, som introduserte gjødsling og grøfting for bøndene i Gulen og fikk bygget de første skolene.<ref>[http://www.nrk.no/sf/leksikon/index.php/Dei_f%C3%B8rste_landbruksorganisasjonane NRK Sogn og Fjordane leksikon] – NRK.</ref><ref>[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 17-18]]</ref> Språkforskeren [[Ivar Aasen]] bodde åtte uker hos presten i Eivindvik i [[1842]].<ref>[http://www.nrk.no/sf/leksikon/index.php/Ivar_Aasen_i_Gulen NRK Sogn og Fjordane leksikon] – NRK.</ref> Alstrup Dahl var driftig og oppfinnsom, men også streng, slik [[Henrik Wergeland]] beskriver ham:
:''Brød af Steen og Aand af Striile, Dahl i Eivindvigen tvang''.<ref>[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 18]]</ref>

[[1800-tallet]] var preget av sterk folkevekst på bygdene, og i andre halvdel av århundret startet store endringer i [[jordbruk]]et - kalt «det store hamskiftet» - som innledet en femtiårsperiode med svært lav økonomisk vekst. Markedsretningen av jordbruket avfolket deler av vestlandsbygdene, men Gulen var her et av relativt få unntak. Mens mange vestlendinger flyttet til Bergen eller [[USA|Amerika]], gjorde svært få fra Gulen det samme og kommunen hadde en moderat fertilitet.<ref>Jostein Nærbøvik, ''Norsk historie 1870-1905'', Oslo 1986, side 9-14, side 22 og 26 (kart). Færre enn 10 % utvandret 1875-1905 sammenliknet med 1875-folketallet, noe som plasserer Gulen blant den tiendedelen av kommunene som hadde lavest utvandring. I Gulen var fertiliteten 1900-1905 på 300-329 per kvinne i alderen 15-44 år, også det i det nedre nasjonale skiktet.</ref>
Hamskiftet i fylket forøvrig satte særlig inn fra [[1890-tallet]], med utskifting til større og mer selvstendige bruk frigjort fra klyngetun.<ref>[http://www.nrk.no/sf/leksikon/index.php/Omlegging_av_jordbruket NRK Sogn og Fjordane leksikon] – NRK.</ref> Oppsvinget i fisket gjennom hele århundret var nok viktig for at Gulen berget seg såpass godt gjennom hamskiftet, selv om store skift i sildebestanden hadde sin virkning. Den såkalte «møretorsken» som ble til [[klippfisk]] var et viktig erstatningsfiske på denne delen av Vestlandet på 1870-tallet, men fra og med [[1880-tallet]] kom nye redskapstyper og «svenskeskøyter» i bruk i [[Ålesund]] og utkonkurrerte mye av det åpne kystfisket.
<ref>Jostein Nærbøvik, ''Norsk historie 1870-1905'', Oslo 1986, side 71-75.</ref>
Fra [[1900]] begynte også [[dampskip]] raskt å gjøre seg gjeldende med baser i Nordfjord.
<ref>[http://www.nrk.no/sf/leksikon/index.php/Fiskerihistoria NRK Sogn og Fjordane leksikon] – NRK.</ref>
Likevel var det en årviss foreteelse at folk fra Gulen seilet inn i Indre Sogn med fisk og tran, og byttet dette mot korn og poteter.

De nasjonale krisetilstandene fra omkring 1875 og to tiår deretter bidro likevel til å radikaliserte både Gulen og mange andre vestlandsbygder. Ved [[stortingsvalget 1882]] og [[Stortingsvalget 1885|1885]] fikk motstrømspartiet [[Venstre]] mer enn 75 % oppslutning i Gulen, og målsak, avholdssak og andre motkulturer stod sterkt i denne delen av fylket. Derimot hørte ikke Gulen til beltet av republikanske stemninger som strakk seg langs Langfjella og fjordene. Færre enn 20 % stemte for republikk i Gulen. I 1905 var realinntekten i Norge lavere enn i 1875, og det gjaldt særlig i industrifattige kommuner som Gulen. Folk her begynte med den sjølbergingsstrategien som kjennetegnes av [[fiskerbonden]]. Det vanlige var at kona drev gården mens mannen drev fiske, en arbeidsdeling som også grep om seg langs kysten nordover i landet. Det vitner om et samfunn som styrte klar av mange av de dramatiske omskiftningene som fulgte med hamskiftet og industrialiseringen i nabokommunene lengre inne i Sognefjorden, hvor tilleggsnæringene var få og utvandringen til Amerika ble svært høy.

Kommunen fikk egen sparebank i 1885 ved etableringen av [[Gulen Sparebank]], én av de omtrent 250 bygde-sparebankene på denne tida.<ref>Jostein Nærbøvik, ''Norsk historie 1870-1905'', Oslo 1986, side 67.</ref> Banken skulle finansiere utbyggingene lokalt, og det ble mer enn kirkepåbygg utover århundret. Gulingen [[Jon Arnoldsson Kahrs]] etablerte [[Sellevåg Treskofabrikk|Bergen Treskofabrik]] på Sellevåg i [[1889]],<ref name="Turid Helle s23" /> en bedrift som produserte fram til [[1975]]. I nyere tid ble flere bedrifter i Gulen ble startet av [[Wergeland]]-familien, som kom fra stedet [[Verkland]]. Dette er slekten til nasjonaldikteren [[Henrik Wergeland]]. De startet [[Wergeland-Halsvik AS|Halsvik Cementstøperi]] i [[1955]], som har blitt komplettert med annen industrivirksomhet under Wergeland-Halsvik AS - kommunens største bedrift.