Redigerer Gudbrandsdalen (avsnitt)

==Folketall==
Den første folketellingen var i 1665 og før den tid er tallene usikre. I 1528 var det 389 gårder i Gudbrandsdalen (med 510 familier) og i 1578 430 gårder med 595 familier, i tillegg var det en del [[husmenn]]. Dette anslås å representere et folketall på rundt 6000 i tiden etter [[reformasjonen]], før [[Svartedauden]] var folketallet trolig noe høyere. Midt på 1800-tallet gikk folketallet i dalen sterkt ned på grunn av [[Norsk emigrasjon til USA|utvandring til Nord-Amerika]] og i noen bygder tok det nær 100 år før folketallet hadde nådd høydepunktet fra 1800-tallet.{{Sfn|Ramberg|1974|s=30}} Rundt år 1000 var bosetningsmønsteret og bygdene i dalen etablert slik det er kjent i moderne tid.{{Sfn|Ramberg|1974|s=105}} Anslagsvis halvparten eller opp mot ¾ av befolkning døde under [[Svartedauden]] i 1349-1350. Noen av sidedalene som [[Venabygd]] og [[Skåbu]] ble trolig lagt helt øde og var uten befolkning 100-200 år etter. Svartedauden førte til sterk sosial utjevning blant annet fordi det var mangel på folk til å drive gårdene slik at jordleien falt. Mangel på [[Prest|prester]] og redusert folketall førte til at [[Kirke|kirkene]] forfalt. I første del av 1600-tallet var folketallet på samme nivå som før 1350.{{Sfn|Ramberg|1974|s=114}}

Fra 1800 var det en sterk folkevekst i dalen, nær en dobling til 1865, overbefolkningen ledet til fattigdom for en voksende underklasse. Det pågikk en viss utvandring til Trøndelag, Vestlandet og særlig til [[Nord-Norge]] fra rundt 1830. I 1832 reiste [[Jehans Nordby]] (også kalt Johannes Pederson Nordbu) med familie fra Venabygd som de første fra dalen til Amerika. Nordby kom i 1841 til [[Texas]] som den først nordmann. På slutten av 1800-tallet ble det omfattende utvandring med rundt 33.000 personer i årene 1866-1900, slik at folketallet falt med 15 til 20 % tross høy fødselstall. Oppland hadde størst utvandring blant fylkene i Norge og innenfor Oppland hadde Gudbrandsdalen særlig stor utvandring. Noen kommuner nådde folketallet fra 1865 først etter [[andre verdenskrig]]. I 1970 lå bygdene i Lesja, Lom og Skjåk fortsatt under folketallet i 1865. Mange marginale gårder og boplasser ble nedlagt samtidig med fallet i folketallet.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1988 | tittel = Nybyggere i nord | utgivelsessted = xx# | forlag = Tromsø museum | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012071205032 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hovdhaugen, Einar | utgivelsesår = 1975 | tittel = Frå Venabygd til Texas | isbn = 8252104886 | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007061101043 | side = }}</ref><ref name="amerika">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1975 | tittel = Gudbrandsdal og Amerika | isbn = 8290072058 | forlag = Dølaringen boklag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017011148064 | side = }}</ref>{{Sfn|Ramberg|1974|s=131}} I årene 1910-1914 var det en god del utvandring. I tilknytning særlig til jernbanen vokste det opp bygdesenter på 1900-tallet, der Otta og Vålebru (Ringebu sentrum) var de største rundt 1960, senere har det vært tydelig vekst også på Tretten, Vinstra og Dombås.{{Sfn|Ramberg|1974|s=138-139}} I årene 1900-1910 utvandret 1,6 % årlig fra Nord-Gudbrandsdalen (bare Lister fogderi var høyere med over 2 %), med Lom, Skjåk og Nord-Fron nær 2 % årlig. Fra 1866 til 1915 hadde Oppland en utvandring på 1,3 % årlig, noe som til sammen utgjorde 73.000 personer.<ref>''[https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_vii_025.pdf Utvandringsstatistikk]''. Departementet for Sociale saker, Kristiania, 1921.</ref>

I 1800 var det flere husmenn enn bønder i dalen og andelen husmenn vokste utover 1800-tallet. Noen husmenn var jordløse og hadde bare en boplass.{{Sfn|Ramberg|1974|s=132}} Lillehammer ble anlagt ved vedtak i Stortinget i 1827, det bodde da 50 personer på stedet. I 1850 hadde Lillehammer 1000 innbyggere og etter 1890 passerte byen 2000. Anlegg av [[jernbane]] Hamar-Lillehammer og videre til Otta stimulerte byveksten. Mens det samlede folketallet gikk ned fra 1850 til 1900-1910, gikk folketallet vesentlig opp i Lillehammer og Fåberg slik at nedgangen i folketallet i mange bygder på den tiden var særlig merkbar.{{Sfn|Ramberg|1974|s=152-154}} 

{| class="wikitable"
|+ Folketall{{Sfn|Ramberg|1974|s=30, 157}}
|-
! År (telling)!! Antall personer
|-
| 1665||align=right| {{formatnum:13100}}
|-
| 1769||align=right| {{formatnum:24891}}
|-
| 1801||align=right| {{formatnum:28549}}
|-
| 1845||align=right| {{formatnum:41791}}
|-
| 1865||align=right| {{formatnum:52604}}
|-
|1900 ||align=right| {{formatnum:44341}}
|-
|1930||align=right|{{formatnum:52327}}
|-
|1950||align=right|{{formatnum:63688}}
|-
|1959||align=right|{{formatnum:59327}}
|-
|1970||align=right|{{formatnum:67000}}
|-
|2023{{efn|De 12 kommunene medregnet i Gudbrandsdalen per 1. januar 2023<ref>{{Kilde www
| forfatter= Statistisk sentralbyrå
| utgivelsesdato= {{Kinfo|land=Norge|inndeling=kommune|info=bef|kode=d}}
| tittel= Kvartalsvise befolkningsendringer
| url= {{Kinfo|land=Norge|inndeling=kommune|info=bef|kode=r}}
| besøksdato=
| kommentar=
}}</ref>}}||align=right|{{formatnum:70985}}
|}

Etter [[andre verdenskrig]] har bosetningsmønsteret endret seg. I 1950 var rundt halvparten av innbyggerne sysselsatt i [[Jordbruk|jordbruket]]. Senere har grender og bygder i utkanten blitt tynnet ut mens det bosetning har blitt konsentrert rundt byer og bygdesenter med [[industri]], [[Skole|skoler]] og [[Tjenesteyting (service)|tjenesteyting]]. Jordbruket står for stadig mindre del av sysselsettingen.{{Sfn|Ramberg|1974|s=30}}