Redigerer
Framekspedisjonen
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
==== En tyvstart ==== [[Fil:De fem som gikk til Sydpolen ved ankomsten til Hobart, Tasmania, mars 1912.jpg|thumb|De fem som gikk til Sydpolen, [[Sverre Hassel]], [[Oscar Wisting]], [[Roald Amundsen]], [[Olav Bjaaland]] og [[Helmer Hanssen]], ved ankomsten til [[Hobart]], [[Tasmania]], mars 1912{{Byline|fra [[Nasjonalbiblioteket]]s arkiver}}]] Det var viktig for Amundsen å bryte opp snarlig. Han fryktet britenes motoriserte kjøretøyer og ønsket å få en størst mulig fordel. Han planla derfor å forlate Framheim den 24. august. Det var imidlertid altfor tidlig, idet den sørlige våren knapt hadde begynt på den tiden.<ref name="Huntford(2000)s331" /> I begynnelsen av september hadde temperaturen steget såpass mye at Amundsen bestemte seg for å starte ferden sørover mot polpunktet.<ref name="Amundsen(2001)s379" /> Etter en utsettelse på grunn av dårlig vær, dro åtte mann med syv sleder og nitten hunder ut den 8. september; de hadde med seg forsyninger for nitti dager. Man merket det imidlertid raskt, at de hadde forlatt leiren for tidlig – bare tre dager senere hadde temperaturen falt med nesten 30 °C til -56–°C, og hundene gikk merkbart dårligere.<ref name="Amundsen(2001)s383" /> Amundsen besluttet at de bare skulle gå til depotet ved 80 °S, og lagre medbrakte forsyninger og utstyr før de returnerte til Framheim. Depotet ble nådd 14. september. På tilbakeferden gikk flere hunder tapt. På morgenen den 16. september, på siste dagen av tilbakeferden, steg temperaturen noe, men ingen visste hvor lenge det ville vare. Amundsen beordret derfor at den siste etappen skulle foregå uten pauser. Tilbakeferden var fullstendig uorganisert, og avstanden mellom sledene var opp mot åtte og en halv time da de kom frem.<ref name="Amundsen(2001)s388" /> Amundsen, Wisting og Hanssen kom først frem, to timer senere kom også Bjaaland og Stubberud. Hassel, som ankom litt senere, meldte at Johansen og Prestrud var uten mat og brensel, og at de fremdeles var på [[Rossbarrieren|barrieren]]. Prestruds hunder var så svake at han ble hengende lenger og lenger etter de andre. Johansen var oppmerksom på dette, og han reddet trolig livet hans da han kjempet seg tilbake til Framheim med en svak og utmattet Prestrud.<ref name="Huntford(2000)s343-45" /> Når Amundsen og Johansen snakket om forsinkelsen den påfølgende morgenen, kunne ikke Johansen lenger besinne seg, og kom med alvorlige påstander mot Amundsen fordi han hadde forlatt de andre ekspedisjonsmedlemmene. Gruppen var «ikke lenger en ekspedisjon, men ren panikk»,<ref name="Huntford(2000)s345" /> og han kritiserte åpent Amundsens lederskap. Denne kritikken hadde sine grunner, ikke bare i hendelsene dagen før. Johansen var også bitter fordi han var som en eldre mann var underlagt Amundsen. Videre gjorde alkoholen ham slik. I tillegg sammenlignet han ofte Amundsen med Nansen, som han hadde blitt med til [[Arktis]]. Johansens ord og hans krav var nå en fare for ekspedisjonen, og Amundsen så seg nå tvungen til å statuere et eksempel – han isolerte Johansen og Prestrud fra de øvrige ekspedisjonsmedlemmene, idet han i en avstemning brukte han sin dobbeltstemme til å avvise en plan med en ekstra gruppe.<ref name="Huntford(2000)s345-46" /> Kun fem mann skulle dra i retning sør. De øvrige tre – Stubberud i tillegg til Johansen og Prestrud – skulle dra mot [[King Edward VII Land]] under ledelse av Prestrud for å utforske området rundt [[Hvalbukta]]. Denne ekspedisjonen ble ikke bare brukt som ekstra straff for Johansen, men også som en sikring – dersom det virkelige målet med ekspedisjonen ikke ble nådd, ville Amundsen fremdeles være i stand til å oppnå resultater.<ref name="Huntford(2000)s347" /> Amundsen selv begrunnet vedtaket sitt med at en mindre gruppe raskere kunne ta seg frem, og at depotene ville stige i verdi.<ref name="Amundsen(2001)s390" /> Amundsen hadde hellet med seg, og mistet ingen ekspedisjonsmedlemmer på ferden. Han dro også nytte av at han kunne få rede på materielle skader, og at selve polferden ikke var preget av konflikten med Johansen.
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 3 skjulte kategorier:
Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet
Kategori:Artikler med offisielle lenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon