Redigerer Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig (avsnitt)

=== Sovjetunionen, samt annekterte områder ===
{{Utdypende|Volgatyskere|baltiske tyskere|bessarabiske tyskere}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1985-0531-500, Kurland, Evakuierung aus Windau.jpg|thumb|200px|Evakuering av tyske sivile og tropper i [[Ventspils]], oktober 1944]]
[[File:Bundesarchiv Bild 146-1990-001-30, Flüchtlingstreck.jpg|thumb|Østprøyssiske bønder på vei over [[Den kuriske bukten]] for å komme til tyskkontrollert område. I forgrunnen et hestekadaver på isen. {{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1990-001-30}}]]
De [[baltiske tyskere|baltiske]], [[bessarabiske tyskere|bessarabiske]], og etniske tyskerne i områdene som falt under sovjetisk «kontroll» under inndelingen av tyske og sovjetiske innflytelsessfærer gjennom den [[Molotov-Ribbentrop-pakten|tysksovjetiske Molotov-Ribbentrop-pakten i 1939]], ble flyttet til [[det tredje riket]] – blant annet til annekterte områder som [[Reichsgau Wartheland]] – under de tysk-sovjetiske befolkningsutvekslingene. Bare et par hundre vendte tilbake til sine tidligere hjem da Tyskland invaderte Sovjetunionen i 1940, og midlertidig underla seg områdene de hadde flyttet fra. Disse tilbakeflytterne ble brukt av okkupasjonsstyrkene til å skape kontakt mellom den tyske administrasjonen og lokalbefolkningen. De som ble bosatt andre steder led samme skjebne som andre tyskere i deres bosetningsområde.<ref name="E"/>

[[Russiske tyskere|Den tyske minoriteten i Sovjetunionen]] ble sett på som en sikkerhetsrisiko av de sovjetiske myndighetene, og mange ble deportert i løpet av krigens gang for å hindre deres samarbeid med de tyske invasjonsstyrkene. I august 1941 ble tyskere i Sovjet beordret deportert til den andre siden av [[Uralfjellene]], og dermed ut av den [[Europeisk Russland|europeiske delen av Sovjet]]. Innen slutten av [[1942]] hadde {{formatnum:1209000}} tyskere blitt tvangsflyttet til [[Sentral-Asia]] og [[Sibir]].<ref>J. Otto Pohl, ''The Stalinist Penal System: A Statistical History of Soviet Repression and Terror, 1930–1953'', McFarland, 1997, p.&nbsp;78; ISBN 0-7864-0336-5.</ref>

Livet i bosetningene var hardt, og mat ble begrenset. Innbyggerne var også underlagt strenge lover og reguleringer. Matmangel herjet Sovjetunionen, og disse bosetningene ble ekstra hardt rammet. Ifølge sovjetiske arkiver fra oktober 1945 var {{formatnum:687300}} tyskere fortsatt i livet i de særegne bosetningene.<ref>J. Otto Pohl, ''The Stalinist Penal System: A Statistical History of Soviet Repression and Terror, 1930–1953'', McFarland, 1997, p.&nbsp;71; ISBN 0-7864-0336-5.</ref> I tillegg var {{formatnum:316600}} sovjetiske tyskere tvangsarbeidere under andre verdenskrig. Sovjettyskere var ikke godtatt i hæren, eller i væpnede styrker, og ble i stedet brukt som arbeidere i såkalte «arbeidshærer». Arbeiderhærmedlemmene var inndelt i arbeiderbataljoner som levde under leirlignende reguleringer, og mottok rasjoner lik de en fikk i [[GULag]]leirer.<ref>Polian, Pavel. ''Against Their Will: The History and Geography of Forced Migrations in the USSR'', Central European University Press, 2003, p.&nbsp;137; ISBN 963-9241-68-7.</ref> I løpet av 1945 deporterte sovjeterne {{formatnum:203796}} etniske tyskere som hadde blitt bosatt i [[Polen]] av [[Nazi-Tyskland]] til de spesialopprettede bosetningene i Russland.<ref>Pohl, J. Otto. ''Ethnic Cleansing in the USSR, 1937–1949'', Greenwood Press, 1999, p.&nbsp;42. ISBN 0-313-30921-3.</ref> Disse etterkrigsdeporteringene økte befolkningen i disse bosetningene til {{formatnum:1035701}} i 1949.<ref>Pohl, J. Otto. ''The Stalinist Penal System: A Statistical History of Soviet Repression and Terror, 1930–1953'', McFarland, 1997, p.&nbsp;80; ISBN 0-7864-0336-5.</ref> Ifølge J. Otto Pohl døde {{formatnum:65599}} tyskere i disse bosetningene. Han mener også at {{formatnum:176352}} personer med uviss skjebne «sannsynligvis døde i arbeidshæren».<ref>Pohl, J. Otto. ''Ethnic Cleansing in the Ussr, 1937–1949'', Greenwood Press, 1999, p.&nbsp;54; ISBN 0-313-30921-3.</ref> I [[Stalin]]tiden fortsatte sovjetiske myndigheter å holde sovjetiske tyskere i egne bosetninger under strengt oppsyn. I 1955 ble de rehabilitert, men fikk fortsatt ikke vende tilbake til den europeiske sovjetrepublikken.<ref>Polian, Pavel. ''Against Their Will: The History and Geography of Forced Migrations in the USSR'', Central European University Press, 2003, pp.&nbsp;201–210; ISBN 963-9241-68-7.</ref> Den sovjettyske befolkningen vokste på tross av deportasjoner og tvangsarbeid under krigen, og i 1939 viste en folketelling at det var {{formatnum:1427000}} tyskere i unionen. Innen [[1959]] hadde tallet vokst til {{formatnum:1619000}}.<ref>Polian, Pavel. ''Against Their Will: The History and Geography of Forced Migrations in the USSR'', Central European University Press, 2003, p.&nbsp;194; ISBN 963-9241-68-7.</ref>

Den vesttyske forskeren [[Gerhard Reischling]]s beregninger sier at totalt {{formatnum:980000}} sovjettyskere ble deportert i løpet av krigen, hvorav {{formatnum:310000}} døde i tvangsarbeid.<ref name="Gerhard Reichling pp. 21-36"/> I løpet av de første månedene av invasjonen okkuperte Tyskland flere områder med tyskere bosatt i områder tilhørende Sovjet. {{formatnum:370000}} etniske sovjettyskere ble tvangsflyttet til Polen av Tyskland i løpet av krigen. I 1945 fant Sovjet {{formatnum:280000}} av disse i nå sovjetiskkontrollerte områder, og tvangsflyttet dem tilbake til Sovjet. {{formatnum:90000}} ble flyktninger i Tyskland etter krigen.<ref name="Gerhard Reichling pp. 21-36" />

De etniske tyskerne som forble i sovjetkontrollerte områder, til tross for befolkningsutvekslingene, og hvis bosetningsområder hadde blitt okkupert av Tyskland før sovjetiske myndigheter kunne deportere dem østover, forble hvor de var fram til 1943 da [[Den røde armé]] befridde området og Wehrmacht flyktet vestover.<ref>Conseil de l'Europe Assemblée parlementaire Session Strasbourg, Council of the European Union in Straßburg, Documents, Document 7172: Report on the situation of the German ethnic minority in the former Soviet Union, Council of Europe, 1995, p.&nbsp;7,</ref> Fra januar 1943 dro mesteparten av disse tyskerne til samlet Warthegau eller Schlesien, hvor de slo seg ned.<ref name="ceu8"/> Mellom {{formatnum:250000}} og {{formatnum:320000}} hadde ankommet Nazi-Tyskland innen slutten av 1944.<ref>Heinemann, Isabel. ''"Rasse, Siedlung, deutsches Blut": das Rasse- und Siedlungshauptamt der SS und die rassenpolitische Neuordnung Europas'', 2nd edition, Göttingen: Wallstein, 2003, p.&nbsp;469; ISBN 3-89244-623-7; Heinemann says 250,000 is the number given by primary sources, but also cites and dismisses as too high the 320,000 estimate given by Ingeborg Fleischmann, ''Die Deutschen'', pp.&nbsp;284–286.</ref> Ved deres ankomst ble de plassert i leirer og gjennomgikk raseevaluering av myndighetene. De som bestod evalueringen, og ble ansett som viktige for rasen, ble sendt til gårdsarbeid i de annekterte provinsene av Polen. De som ble vurdert som av en tvilsom «raseverdi» ble sendt til arbeid i Tyskland.<ref>Heinemann, Isabel. ''"Rasse, Siedlung, deutsches Blut": das Rasse- und Siedlungshauptamt der SS und die rassenpolitische Neuordnung Europas'', 2nd ed., Göttingen: Wallstein, 2003, pp.&nbsp;469seq; ISBN 3-89244-623-7.</ref> Den røde armé underla seg disse områdene tidlig i 1945, og 200000 sovjettyskere hadde enda ikke blitt evakuert<ref name="ceu8" />, siden de ikke hadde undergått rasevurdering.<ref>Heinemann, Isabel. ''"Rasse, Siedlung, deutsches Blut": das Rasse- und Siedlungshauptamt der SS und die rassenpolitische Neuordnung Europas'', 2nd edition, Göttingen: Wallstein, 2003, p.&nbsp;470; ISBN 3-89244-623-7.</ref> Av Sovjet ble disse ansett som sovjetiske statsborgere, og de ble sendt til leirer og spesialbosetninger i Sovjetunionen.<ref name="ceu8" /> 70–80000 som fortsatt befant seg i den sovjetiske okkupasjonssonen etter krigen ble også sendt til Sovjet, etter en avtale med de vestlige allierte. Dødstallene under deres arrest og transport anslås til å være mellom 15 % og 30 %, og mange familier ble splittet.<ref name="ceu8" /> De egne tyske bosetningene i Etterkrigs-Sovjet ble administrert av innenrikskommisjonæren, og de i bosetningene måtte jobbe med tvangsarbeid fram til slutten av 1955. Innen den tid hadde alle de 1,5 millioner etniske tyskerne i Sovjet blitt deportert til egne bosetninger i Sentral-Asia og Sibir. De ble sluppet fri etter Stalins bortgang gjennom et amnestidekret den 13. september 1955,<ref name="ceu8" /> og de som var anklagd for å ha samarbeidet med Nazi-Tyskland fikk anklagen droppet gjennom et dekret den 23. august 1964.<ref name="ceu10"/> De fikk ikke lov til å vende hjem til sine tidligere hjem, og forble i den østlige delen av Sovjet, og ingen tidligere eiendom ble gitt tilbake.<ref name="ceu8" /><ref name="ceu10" /> Siden 1980-årene har sovjetisk og russiske myndigheter godkjent etniske tyskeres emigrasjon til Tyskland.

[[File:Bundesarchiv Bild 146-1979-084-05, Ostpreußen, Flüchtlingstreck.jpg|thumb|left|250px|Flyktningsspor, [[Den kuriske bukten]], Nord-Østpreussen, mars 1945]]
Forskjellige situasjoner angående [[Königsberg]] (omdøpt [[Kaliningrad]]), og [[Memelland]] rundt Memel (dagens [[Klaipèda]]) oppsto i Nord-Østpreussen. Königsbergområdet ble annektert av Sovjetunionen, og ble en [[Enklave og eksklave|eksklave]] tilhørende [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk]]en. Memelland ble integrert i [[Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk]]en. Mange etniske tyskere fra Østpreussen og Memelland ble evakuert gjennom [[operasjon Hannibal]], og mange flyktet i panikk før Den røde armé ankom. Innen krigens slutt ville de fleste tyskere igjen i Østpreussen ble kastet ut.<ref name="Wasserstein" /> Etniske russere og militærstab med familie ble bosatt i området. I juni 1946 var {{formatnum:114070}} tyskere, og {{formatnum:41029}} sovjetere, registrert som bosatt i [[Kaliningrad oblast]], med et ukjent antall tyskere som kan ha blitt sett bort fra. Mellom juni 1945 og 1947 ble omtrent en halv million tyskere kastet ut.<ref>Eberhardt, Piotr & Jan Owsinski, ''Ethnic Groups and Population Changes in Twentieth-century Central-Eastern Europe: History, Data, Analysis'', M.E. Sharpe, 2003, p.&nbsp;456; ISBN 0-7656-0665-8.</ref> Mellom [[24. august]] og [[26. oktober]] 1948 dro omtrent 21 transporter med totalt {{formatnum:42094}} tyskere fra Kaliningrad til [[den sovjetiske okkupasjonssonen]] i Tyskland. De siste gjenværende tyskerne ble kastet ut mellom november 1949 ({{formatnum:1401}} personer)<ref name="Wasserstein" /> og januar 1950 (syv personer).<ref>Andreas Kossert, ''Damals in Ostpreussen'', Munich: 2008, pp.&nbsp;179–183; ISBN 978-3-421-04366-5.<!-- publishing info needed --></ref>
Tusenvis av tyske barn, kalt «[[Ulvebarna|ulvebarn]]», hadde blitt foreldreløse, forlatt, eller døde med deres foreldre under den harde vinteren uten mat. Mellom 1945 og 1947 bosatte omtrent {{formatnum:600000}} sovjetere seg i oblasten.<ref>Piotr Eberhardt, Jan Owsinski, Ethnic Groups and Population Changes in Twentieth-century Central-Eastern Europe: History, Data, Analysis, M.E. Sharpe, 2003, p.&nbsp;457; ISBN 0-7656-0665-8.</ref>