Redigerer Englands historie (avsnitt)

=== Fra hundreårskrigen til rosekrigene ===
[[Fil:King Edward III from NPG.jpg|thumb|[[Edvard III av England]]]]
{{utdypende|Hundreårskrigen|Rosekrigene}}
Edvard III ble kronet da han var 14 år, og da han var 17 år ledet han et kupp mot regenten, Roger Mortimer. Etter å ha beseiret, men ikke underkastet, kongedømmet Skottland, erklærte han seg selv som den rettmessige arvingen til Frankrikes trone i 1338, noe som ble begynnelsen på [[hundreårskrigen]]. Etter innledende nederlag gikk krigen meget godt for England, og flere seirer førte fram til en meget gunstig avtale i [[freden i Bretigny]]. Under hans styre kom et opprør i [[Wales]] ledet av den walisiske prins [[Owain Glyndŵr]]. Dennes nederlag i [[1412]] for prins Henrik (den senere kong [[Henrik V av England]]) representerte det siste større militære forsøket til waliserne på å kaste av seg engelsk herredømme. Edvards senere år var dog markert av en rekke internasjonale feilslag og innenlands strid, hovedsakelig et resultat av hans egen treghet og eventuelt dårlige helse.

Edvard III ga landområder til mektige adelsfamilier, inkludert mange av kongelig slekt, og ettersom land var likestilt med makt kunne disse mektige menn gjøre krav på tronen. Etterkommeren til Edvard III ble sønnesønnen [[Rikard II av England|Rikard II]], og hans eneveldige og arrogante styre tjente kun til å gjøre adelen fiendtlig. Den upopulære og barnløse kongen ble til sist avsatt ved et kupp i [[1399]] ledet av hans fetter [[Henrik IV av England|Henrik IV]], og kongen ble holdt innestengt til han antagelig ble myrdet eller sultet i hjel året etter. Den nye kongen klarte ikke å dempe urolighetene i landet. Henrik IV benyttet det meste av sitt styre til å forsvare seg mot sammensvergelser, opprør og forsøk på å myrde ham. Hans siste år var preget av sykdom, blant annet en ondartet hudsykdom som det har blitt spekulert på om var [[spedalskhet]]. Da han døde i [[1413]] ble hans sønn [[Henrik V av England|Henrik V]] konge. Hans styre huskes hovedsakelig for seieren over franskmennene ved [[Slaget ved Agincourt|Agincourt]] i [[1415]] under hundreårskrigen.

Henrik V døde av [[dysenteri]] i [[1422]] og etterlot seg flere ufullførte planer, blant annet å lede et nytt [[korstog]] for å gjenerobre [[Jerusalem]] fra muslimene. Hans sønn [[Henrik VI av England|Henrik VI]] etterfulgte ham som konge. England led nederlag i hundreårskrigen i [[1453]] og kongen fikk et mentalt sammenbrudd som varte fram til julen [[1454]]. Hans manglende kontroll fikk adelen til igjen å gjøre opprør, og en borgerkrig brøt ut i [[1455]], i ettertiden kjent som [[rosekrigene]] (etter [[huset Lancaster]]s røde og [[huset York]]s hvite rose). Selv om krigshandlingene var sporadiske og små brøt monarkiets generelle autoritet sammen. Henriks fetter, avsatte ham i [[1461]], og innsatte seg selv som [[Edvard IV av England|Edvard IV]], men klarte ikke å gjeninnføre kongelig autoritet. Han beseiret huset Lancaster i [[slaget ved Mortimer's Cross]] i [[1461]], men ble midlertidig avsatt i tidsrommet [[1470]]–[[1471]] da [[Richard Neville, 16. jarl av Warwick|Richard Neville]], jarlen av Warwick, brakte Henrik VI tilbake til makten. Seks måneder senere greide Edvard å beseire og drepe Warwick i et slag i [[1471]] og ta tronen tilbake. Henrik VI ble fengslet i [[Tower of London]] og døde etter sigende av [[melankoli]] det samme året, men ble mest sannsynlig myrdet på ordre av Edvard IV.<ref>Wolffe, Bertram (1981): ''Henry VI''. London: Eyre Methuen. ss. 347.</ref>

[[Fil:DelarocheKingEdward.jpg|thumb|right|Prinsene i tårnet, Edvard og Richard, var en trussel mot tronen og forsvant, antatt myrdet. I 1674 ble det funnet likrester som muligens stammet fra guttene.<ref>Richard III Society: [http://www.r3.org/bookcase/misc/wigram01.html Examination on the alleged murder of the Princes] {{Wayback|url=http://www.r3.org/bookcase/misc/wigram01.html |date=20100709204949 }}</ref>]]
[[Rikard III av England|Rikard III]] var konge av England i to år, fra [[1483]] og til han døde i 1485. Han var den siste konge av huset York og den siste av huset Plantagenet. Da hans bror Edvard IV døde i april 1483 ble Rikard utnevnt til [[Lord Protector]] for kongeriket for Edvards sønn og etterfølger, den 12 år gamle kong [[Edvard V av England|Edvard V]]. Da den nye kongen reiste til London ble han møtt av Rikard og eskortert til Tower of London hvor han senere ble forent med sin yngre bror [[Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York|Richard]]. En offentlig kampanje ble satt i gang med den hensikt å fordømme Edvard IVs ekteskap med guttenes mor, [[Elizabeth Woodville]], som ugyldig, noe som gjorde barna illegitime og derfor ikke arveberettiget til tronen. Den 25. juni støttet en forsamling av lorder og borgere disse kravene og den neste dagen begynte Rikard III offisielt sitt styre og ble kronet  i juli. De unge guttene forsvant i august og det er antatt at de ble myrdet av den nye kongen.

Det kom to betydelige opprør mot Rikard II. Den første kom i 1483, men det falt sammen. I [[1485]] kom det neste opprøret, ledet av [[Henrik VII av England|Henry Tudor, 2. jarl av Richmond]] (den senere kong [[Henrik VII av England|Henrik VII]]) og hans onkel [[Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford|Jesper Tudor]]. Opprørerne besto hovedsakelig av leiesoldater, og i [[slaget ved Bosworth Field]] falt Rikard III, den siste engelske konge som døde i et slag. Rikard IIIs nederlag var det avgjørende slaget i rosekrigen og er tidvis blitt sett på som slutten på [[middelalderen]] i England.