Redigerer Engelsk litteratur (avsnitt)

== Mellomkrigstiden ==
=== Mellomkrigsdramaet ===
[[Fil:George Bernard Shaw 1925.jpg|left|upright|thumb|[[George Bernard Shaw|G.B. Shaw]].]]
Engelsk teater var i rik vekst i perioden mellom verdenskrigene, men uten videre fornying: impulsene kom fra Irland, hvor [[William Butler Yeats]] ([[1865]]–[[1939]]) sammen med [[Edward Martyn]] og [[Augusta, Lady Gregory|Lady Gregory]] ([[1852]]–[[1932]]) grunnla [[Abbey Theatre|det irske nasjonalteateret]]. Disse dramatikerne var sammen med for eksempel [[John Millington Synge]] ([[1871]]–[[1909]]) og [[Sean O'Casey]] drivende krefter bak gjenopplivingen av en irsk litteratur (''Irish Literary Revival''). Yeats bidro med symbolske dramaer, Lady Gregory og Synge gjeninnførte den dramatiske versekunst, mens sosialisten O'Casey skapte ekspresjonistiske dramaer, og var blant annet den første som skrev om [[Dublin]]s arbeiderklasse. 

Den amerikanskfødte nobelprismottakeren (1948) [[T.S. Eliot|T. S. Eliot]] ([[1888]]–[[1965]]) overførte sine dramatiske monologer på verseform til teateret, eksempelvis ''Mordet i katedralen'' ([[1935]]), en dramatisering av mordet på erkebiskopen av Canterbury, [[Thomas Becket]]. Eliots temaer var tiden, evigheten, kampen om åndens gjenfødelse og forsoning med fortidens spøkelser. Sceneverkene var framfor alt inspirert av Yeats, og gikk i verseform med en fri rytmikk og delvis med musikalske komposisjonselementer. Eliot var påvirket av [[Buddhisme|buddhistisk]] tenking, antikkens filosofi og kristen mystisisme. Selv øvet han stor innflytelse på enkelte senere filosofiske retninger, blant annet [[eksistensialisme]]n.  

[[Christopher Fry]] ([[1907]]–[[2005]]) dyrket den elegante ordkunst, hans meste kjente stykke er den romantiske komedien ''Damen vil helst ikke brennes'' (''This Lady is Not For Burning'') fra [[1948]]. [[Noël Coward]] ([[1899]]–[[1973]]) var mesteren av lette lystspill og [[salongkomedie]]r uten poetisk drama og større dypsindighet, mens [[William Somerset Maugham|W. Somerset Maugham]] ([[1874]]–[[1965]]) skrev dramatiske verk som tok samtidens problemer opp til debatt. De beste stykkene til [[J. B. Priestley]] ([[1894]]–[[1984]]) tilhører også denne perioden.

I England var det ingen som kunne bestride [[George Bernard Shaw]]s ([[1856]]–[[1950]]) posisjon – med sin humor og vittige paradokser var han like mye et begrep som han var forfatter. Også Shaw hadde røtter i Irland, han var født i [[Dublin]], men flyttet som ung mann til [[London]] hvor han lenge slet som journalist og kritiker. Shaw gjorde den engelske teaterscenen til et diskusjonsforum for moralske, politiske og økonomiske spørsmål, og det er sannsynligvis hans viktigste og mest varige bidrag til scenekunsten. Debutverket, ''Enkemannens hus'' (''Widower’s House'', [[1892]]), er et sosialt indignasjonsdrama om gårdeieres kyniske utnytting av leietagere. Selv mente han å stå i gjeld til [[Henrik Ibsen]] når det gjaldt de realistiske dramaer, dvs. dramaene som var ment å høyne bevisstheten om viktige sosiale spørsmål. Alt i alt skrev Shaw mer enn 60 teaterstykker, nesten alle behandlet tidens sosiale problemer, men på grunn av sin komiske åre klarte han å gi temaene en relativt sosialt akseptabel form. Teknisk var dramatikken hans godt gjennomført med en fin psykologisk tegning, ofte med sterke og uavhengige kvinneskikkelser, eksempelvis frelsesarméoffiseren Barbara Undershaft i ''Major Barbara'' (1905). Shaw utga også teaterstykkene sine i bokform, og utstyrte dem gjerne med lange og underholdende forord. 

På [[1910-årene|1910-tallet]] var han godt etablert. Stykker som ''Fanny's First Play'' ([[1911]]) og ''Pygmalion'' ([[1912]]), som den berømte [[musikal]]en ''[[My Fair Lady]]'' ([[1956]]) er basert på, opplevde lange spilleperioder for et stort London-publikum. Den første verdenskrig endret ham som så mange andre. Det første stykket i mellomkrigstiden var ''Villa Hjertedød'' (''Heartbreak House'', [[1919]]). Humoren var fortsatt til stede, men ikke troen på menneskeheten. I [[1923]] skrev han ''Saint Joan'' – [[Jeanne d’Arc]] skildres her med sympati og innlevelse, og stykket ble en internasjonal suksess som førte til at han ble tildelt [[Nobelprisen i litteratur|Nobels litteraturpris]] i [[1925]].

=== Modernismen (1914–1945) ===
[[Fil:Woolf by Beresford 2.jpg|thumb|upright|[[Virginia Woolf]]]]
Den engelske [[modernisme|modernistiske]] litterære bevegelse vokste ut av en generell desillusjon og avstandtagen fra [[viktoriatiden]]s holdninger: visshet, konservativisme og forestillingen om en objektiv sannhet. Bevegelsen var sterkt påvirket av [[romantikken]]s ideer, [[Karl Marx]]' politiske skrifter og [[Sigmund Freud]]s [[Psykoanalyse|psykoanalytiske]] teorier om det underbevisste. Den kontinentale kunstbevegelsen [[impresjonisme]], og senere [[kubisme]], var også viktige inspirasjonskilder for de modernistiske forfatterne.

Selv om den litterære modernismen nådde sitt høydepunkt i årene mellom [[Første verdenskrig|første]] og [[andre verdenskrig|andre]] verdenskrig, dukket de tidligste uttrykkene for bevegelsens holdninger opp på siste halvdel av 1800-tallet. [[Gerard Manley Hopkins]], [[Alfred Edward Housman|A. E. Housman]], og poeten og romanforfatteren [[Thomas Hardy]] var noen av de viktigste engelske modernistene i løpet av viktoriatiden.

De første tiårene av [[20. århundre|1900-tallet]] ble det publisert flere betydelige modernistiske verk, blant annet [[James Joyce]]s innflytelsesrike novellesamling ''Dubliners'', Joseph Conrads [[kortroman]] ''Heart of Darkness'', og [[William Butler Yeats]]' poesi og dramatikk. Store romanforfattere i mellomkrigstiden var [[Virginia Woolf]], [[E. M. Forster]], [[Evelyn Waugh]], [[P.G. Wodehouse]] og [[D.H. Lawrence]]. Den kanskje viktigste forkjemperen for modernismens utviklingen var den amerikanske poeten [[Ezra Pound]]. Han fikk æren for å ha «oppdaget» både James Joyce, som med ''Ulysses'' begikk det mange regner som en av 1900-tallets største litterære prestasjoner, og [[T.S. Eliot]], periodens fremste engelske poet.

=== Mørk og lys prosa ===
[[Fil:Popiersie James Joyce 01 ssj 20070328.jpg|thumb|right|upright|Byste av [[James Joyce]] i Polen.]]
{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 1em; margin-right: 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:23em; max-width: 25%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" |
A way a lone a last a loved a long the 

/

riverrun, past Eve and Adam’s, from swerve of shore to bend of bay, brings us by a commodius vicus of recirculation back to Howth Castle and Environs.
|-
| style="text-align: left;" | ''Finnegans Wake'' kan leses i en evig sløyfe: Åpnings- og avslutningssetningene er hver for seg ufullstendige, men ved å bla rett fra avslutningen til begynnelsen får man fram en fullstendig setning.<ref>{{Kilde www |url=http://www.trentu.ca/faculty/jjoyce/fw-3.htm |tittel=Websider med Finnegans-Wake, besøkt 7. september 2009 |besøksdato=2009-09-07 |arkiv-dato=2009-02-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090210101617/http://www.trentu.ca/faculty/jjoyce/fw-3.htm |url-status=død }}</ref>
|}
Den første verdenskrigen var et sjokk for det engelske samfunn, og freden ble heller ingen idyll: I [[1921]] var det tre millioner arbeidsledige, og i [[1929]] kom [[Børskrakket i 1929|det store krakket]]. De tradisjonelle tros- og moralbegrepene var i oppløsning.

[[Irland|Iren]] [[James Joyce]] beundret [[Henrik Ibsen]], og forsøkte å lære seg dansk for å kunne lese originaltekstene. Dramatikk lå derimot ikke for Joyce, etter at han først utga diktsamlingen ''Chamber Music'' (1907) og den lett tilgjengelige novellesamlingen ''Dublinere'' ([[1914]]), var det [[roman]]en som ble hans litterære redskap. Romanen ''[[Ulysses]]'' ([[1922]]) er en fortolkning av [[Odysseen|Odysséen]] lagt til Dublin – Ulysses er romernes motstykke til hellenernes [[Odyssevs]]. Boken er en av modernismens mest mangfoldige verk, Joyce anvendte [[stream of consciousness|bevissthetsstrøm]]-teknikken og en eksperimentell prosa full av ordspill, parodier og [[allusjon]]er. ''Ulysses'' havnet på førsteplass i ''Modern Library''-kåringen over 1900-tallets beste engelskspråklige romaner.<ref>{{cite web 
 |title=100 Best Novels 
 |publisher=Random House 
 |year=1999 
 |url=http://www.randomhouse.com/modernlibrary/100bestnovels.html 
 |format= 
 |accessdate=2009-09-06 
 |url-status=dead 
 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20100207224252/http://www.randomhouse.com/modernlibrary/100bestnovels.html 
 |archivedate=2010-02-07 
 }}
Denne rankingen ble foretatt av [http://www.randomhouse.com/modernlibrary/about/board.html Modern Librarys panel] {{Wayback|url=http://www.randomhouse.com/modernlibrary/about/board.html |date=20100902142051 }} bestående av forfattere og kritikere. Leserne plasserte ''Ulysses'' på 11.-plass. Panelet plasserte ''A Portrait of the Artist as a Young Man'' på tredjeplass og ''Finnegan's Wake'' på 77.-plass.</ref> 

Joyces stil ble stadig mer kompleks, og i hans neste bok, ''Finnegans Wake'' ([[1939]]), utgitt 17 år etter ''Ulysses'', drev han bevissthetsstrøm-teknikken til det ytterste. Det finnes ikke antydning til en konvensjonell handling, og han forsøker ikke å bygge opp vanlige romankarakterer. Språket er underlig og obskurt, hovedsakelig basert på komplekse flerspråklige og flernivås ordspill. Tilnærmingen minner om [[Lewis Carroll]]s ''Jabberwocky'', men Joyce tok det mye lengre ut. Vi oppdager også fort en ibsensk referanse i og med at «Byggmester Finnegan» faller ned fra en stige og slår seg ihjel. 

[[D.H. Lawrence]] skrev lyrikk, skuespill, essay og litterær kritikk. Hans samlede forfatterskap viser en omfattende gjennomtenking av det moderne samfunnets avhumaniserende virkning, og hans meninger skaffet ham mange fiender. Da Lawrence døde av [[tuberkulose]] var dødsannonsene, med [[E. M. Forster]]s hederlige unntak, gjennomgående negative – Lawrence ble omtalt som en [[pornografi|pornograf]] som hadde sløst bort sitt betydelig talent. Ettertiden har renvasket forfatteren. Romanteknisk var ikke Lawrence banebrytende, men hans litterære emner var det. Blant hans romaner er ''Sønner og elskere'' ([[1913]]), et oppgjør med sin egen oppvekst, ''Kvinner som elsker'' ([[1921]]), om to kvinner og deres menn, men det er særlig hans siste roman, ''[[Lady Chatterleys elsker]]'' ([[1928]]), som har gjort hans navn kjent. Lawrences hensikt var å fremme [[seksualitet]]ens positive kraft, og rense den fra [[Viktoriansk tid|viktoriatidens]] snerpete moral, og et ledd i dette var å bruke dagliglivets ord og beskrivelser på seksualakt og kjønnsorganer. Boken var aldri [[pornografi]]sk i den moderne mening, men samtiden var ikke moden, og boken ble øyeblikkelig [[sensur]]ert. Først etter en omfattende rettssak i [[1960]] ble den frigitt.

[[Virginia Woolf]] var en betydelig modernistisk skikkelse i Londons forfattermiljø. Også hun var en eksponent for den litterære bevissthetsstrøm-teknikken. Hun skrev romaner, noveller, essays og litteraturkritikk, blant annet hennes boklange essay, ''Et eget rom'' (''A Room of One's Own'', [[1929]]), med dets berømte utsagn: «En kvinne trenger penger og sitt eget rom om hun skal skrive fiksjon», og fremmet således også et evigaktuelt kvinnepolitisk program.

[[Aldous Huxley]] ([[1894]]–[[1963]]), ti år yngre enn Joyce og Lawrence, kom fra en anerkjent akademisk familie. Han var [[Humanisme|humanist]] og [[Pasifisme|pasifist]], senere ble han også interessert i [[spiritisme]]. Huxley var kjent for å anbefale og eksperimentere med [[psykedeliske stoffer]] som [[meskalin]] og [[LSD]]. Han skrev en rekke essays, noveller, reiseskildringer og filmmanus. ''[[Vidunderlige nye verden]]'' (''Brave New World'', [[1932]]), hans mest kjente roman, er inspirert av [[H.G. Wells]]' utopiske roman ''Men Like Gods''. Wells' bok ga Huxley idéen til en parodi, som i motsetning til den tidstypiske fremtidsoptimistiske litteraturen var en «negativ utopi», en [[dystopi]], delvis påvirket av Wells' ''[[The Sleeper Awakes]]'' og [[D.H. Lawrence]] verker. De spørsmål ''Vidunderlige nye verden'' reiser ble først besvart i et essay ''Brave New World Revisited'' ([[1958]]), og siden i Huxleys siste roman, ''Island'' ([[1962]]). 

[[Fil:Ljohn.jpg|thumb|upright|[[T. E. Lawrence]], maleri av Augustus John.]]
[[Thomas Edward Lawrence]] (1888–1935), kjent som «Lawrence av Arabia», fikk et egenartet liv. Han arbeidet først i [[Midtøsten]] som [[arkeolog]], og deretter for [[etterretningsvesen]]et, og lot seg siden innrullere som menig i flyvåpenet. I den arabiske verden ble hans navn myteomspunnet. I [[1926]] utga han sitt hovedverk, ''Visdommens syv søyler'' (''Seven Pillars of visdom''), en omfattende fortelling om [[Arabere|arabernes]] kamp, men ga også et avslørende selvportrett av en sammensatt personlighet, som ble framstilt av [[Peter O'Toole]] i den [[Oscar]]-belønnete filmen ''[[Lawrence of Arabia]]'' fra [[1962]], regissert av [[David Lean]].

[[Graham Greene]] ([[1904]]–[[1991]]) slo gjennom allerede med sin første roman, ''Faren, vennen og kvinnen'' (''The Man Within'', [[1929]]), og siden fulgte en jevn strøm romaner. Fleer bøker er filmatisert, og ''Den tredje mann'' ([[1950]]) er kanskje mer kjent som en film med [[Orson Welles]] i hovedrollen enn som bok. ''Vår mann i Havana'' ([[1958]]) er en komedie om spionasje. En av Greenes viktigste bøker er kanskje likevel ''[[Brighton Rock]]'' ([[1938]]) om badebyen [[Brighton]]s snuskete bakside, og om den katolske gangsteren Pinkie. Boken er karakteristisk for Greenes forfatterskap: spenningsromanen kombinert med en utforsking av syndens natur og moralitetens grunnlag.

[[Robert Graves]] ([[1895]]–[[1985]]) huskes i dag for sin historiske roman, ''Jeg, Claudius'' ([[1934]]), men han betraktet seg selv som en poet. [[Evelyn Waugh]] ([[1903]]–[[1966]]) sammenlignes ofte med den jevngamle Graham Greene, som også konverterte til [[katolisisme]]n. Waugh blandet satire og ren farse inn i sine fortellinger om den engelske overklasse i mellomkrigstiden. Mest kjent er ''[[Gjensyn med Brideshead]]'' ([[1945]]). Med [[George Orwell]] ([[1903]]–[[1950]]) ble grensene mellom diktning og journalistikk utflytende, spørsmålet er hva man skal legge vekt på. På 1930-tallet var han først og fremst fattigdommens dikter, men det er hans politiske allegorier, ''[[Kamerat Napoleon]]'' (''Animal Farm'', [[1945]]) og den dystre [[science fiction|framtidsfabelen]] ''[[1984 (roman)|1984]]'' ([[1949]]) som gjorde ham berømt. [[Joyce Cary]] ([[1888]]–[[1957]]) og [[Ivy Compton–Burnett]] ([[1884]]–[[1969]]), to forfattere på motsatt ende av skalaen, tilhører også denne epoken.

=== Populærlitteratur ===
[[Fil:Agatha Christie.png|thumb|upright|left|[[Agatha Christie]]]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-13109, Edgar Wallace.jpg|thumb|upright|[[Edgar Wallace]]]]
Til tross for de sosiale vanskelighetene i mellomkrigstiden var det også en allmenn velstandsøkning. Utdannelsessystemet sørget for at store deler av befolkningen var lese- og skrivekyndige. De store salgssuksessene var [[triviallitteratur|underholdningslitteratur]] til rimelig pris og høyt opplag og som aldri bekymret seg for dypere problemer og komplekse forklaringer. [[Kjærlighetsroman]]en om den unge pikes håpefulle vei til lykken i form av en rik ektemann oppsto i viktoriatiden og fortsatte sin suksess i denne epoken. Den engelske [[kriminallitteratur|detektivromanen]] som [[Arthur Conan Doyle]] etablerte ble videreført av en rekke dyktige kvinnelig forfattere, særlig [[Agatha Christie]] ([[1890]]–[[1976]]) og [[Dorothy L. Sayers]] ([[1893]]–[[1957]]). Spesielt Christie var produktiv med rundt 80 [[kriminallitteratur|kriminalbøker]] som alle holdt jevn kvalitet. Disse fungerte vel så mye som en intellektuell selskapslek enn som litterære prestasjoner. Også [[Edgar Wallace]] ([[1875]]–[[1932]]) var en særdeles produktiv forfatter med rundt 170 spion- og kriminalromaner. Hverken Christie eller Sayers oppholdt seg ved det grufulle slik Wallace gjorde. Den rene [[spenningsroman]]en med redsel og gru ble dyrket i [[thriller]]en, og [[spionasje|spionromanene]] fikk sin store framgang først etter den [[andre verdenskrig]].