Redigerer Emma Goldman (avsnitt)

=== England, Canada og Frankrike ===
Goldman fant det vanskelig å akklimatisere seg til det tyske venstreorienterte miljøet i Berlin. Kommunistene foraktet henne for at hun snakket frittalende om sovjetisk undertrykkelse; liberale hånet radikalismen hennes. Mens Berkman ble igjen i Berlin og hjalp eksilrussere, flyttet Goldman til [[London]] i september 1924. Da hun kom, arrangerte romanforfatteren [[Rebecca West]] en mottakelsesmiddag for henne, her deltok blant annet filosofen [[Bertrand Russell]], romanforfatteren [[H.G. Wells]] og mer enn 200 andre gjester. Da hun snakket om sin misnøye med den sovjetiske regjeringen, ble publikum sjokkert. Noen forlot samlingen; andre skjelte henne ut for å ha kritisere det kommunistiske eksperimentet alt for tidlig.<ref> Chalberg (1991), s. 161–162.</ref> Senere, i et brev, nektet Russell å støtte hennes innsats for systemiske endringer i [[Sovjetunionen]] og latterliggjorde hennes anarkistiske idealisme.<ref>Sitert i Wexler (1989), s. 96.</ref>

[[Fil:Sacvan.jpg|thumb|Henrettelsene i 1927 av de italienske anarkistene [[Nicola Sacco]] (til høyre) og [[Bartolomeo Vanzetti]] var urovekkende for Goldman, som da bodde alene i Canada.]]

I 1925 dukket deportasjonens spøkelse opp igjen, men [[James Colton]], en skotsk fagforeningsaktivist og anarkist Goldman hadde møttes først i [[Glasgow]] mens han var på en taleturné i 1895,<ref>Goldman, Emma; Porter, David ([1983] 2006): [https://www.worldcat.org/oclc/71239513 ''Vision on fire : Emma Goldman on the Spanish Revolution''], 2. utg., Edinburgh: AK Press. ISBN 1-904859-57-7. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/71239513 71239513]; s. 36.</ref> hadde tilbudt seg å gifte seg med henne og gi britisk statsborgerskap. Selv om de bare var fjerne bekjente, takket hun ja, og de ble gift 27. juni 1925, Goldmans 58-årsdag. Hennes nye status ga henne trygghet og tillot henne å reise til [[Frankrike]] og [[Canada]].<ref>Falk (1984), s. 209–210.</ref> Paret utvekslet sporadisk korrespondanse fram til Coltons død i 1936.<ref> [https://theanarchistlibrary.org/library/emma-goldman-and-james-colton-letters-of-emma-goldman-and-james-colton «Letters of Emma Goldman and James Colton»], ''The Anarchist Library''</ref><ref> [http://libcom.org/history/colton-james-1860-1936 «Colton, James, 1860–1936»], ''Libcom.org''.</ref> Livet i London var stressende for Goldman; hun skrev til Berkman: «Jeg er forferdelig trøtt og så ensom og sorgtynget. Det er en fryktelig følelse å komme tilbake hit fra forelesninger og ikke finne en slektning, ingen som bryr seg om man er død eller levende.»<ref>Sitert i Wexler (1989), s. 111.</ref> arbeidet med analytiske studier av [[drama]], og utvidet arbeidet hun hadde publisert i 1914. Men publikummet var «forferdelig», og hun fullførte aldri sin andre bok om emnet.<ref>Wexler (1989), s. 115.</ref>

Goldman reiste til [[Canada]] i 1927, akkurat i tide til å motta nyheter om de forestående henrettelsene av de italienske anarkistene [[Nicola Sacco]] og [[Bartolomeo Vanzetti]] i [[Boston]]. Hun var sint over de mange uregelmessighetene i saken, og så på den som en annen parodi av rettferdighet i USA. Hun lengtet etter å bli med på massedemonstrasjonene i Boston; minnene fra Haymarket-affæren overveldet henne, forsterket av hennes isolasjon. «Da,» skrev hun, «hadde jeg mitt liv foran meg for å ta opp saken for de drepte. Nå har jeg ingenting.»<ref> Sitert i Chalberg (1991), s. 164.</ref><ref> Wexler (1989), s. 122.</ref>

I 1928 begynte hun å skrive sin selvbiografi, med støtte fra en gruppe amerikanske beundrere, blant dem journalisten [[H.L. Mencken]], poeten [[Edna St. Vincent Millay]], romanforfatteren [[Theodore Dreiser]] og kunstsamleren [[Peggy Guggenheim]], som samlet inn $4000 for henne.<ref>Dearborn, Mary V. (2004): ''Mistress of Modernism: The Life of Peggy Guggenheim'', Houghton Mifflin; s. 61–62</ref> Hun sikret seg en hytte i den franske kystbyen [[Saint-Tropez]] og brukte to år på å fortelle om livet sitt. Berkman ga skarpe og kritiske tilbakemeldinger, som hun til slutt la til i teksten, men det var en belastningen på forholdet deres.<ref>Wexler (1989), s. 135.</ref> Goldman ville at boken, ''Living My Life'', skulle foreligge et enkelt bind for en pris arbeiderklassen hadde råd til (hun oppfordret ikke til mer enn $5,00); hennes forlegger Alfred A. Knopf utga den derimot i to bind til pris av til sammen for $7,50. Goldman var rasende, men kunne ikke tvinge fram en endring. I stor grad på grunn av [[den store depresjonen]], som var rådende på denne tiden, gikk salget tregt til tross for stor interesse fra biblioteker rundt om i USA.<ref> Chalberg (1991), s. 165–166.</ref> Bokkritikernes anmeldelser var generelt entusiastiske; ''[[New York Times]]'', ''[[The New Yorker]]'' og ''Saturday Review of Literature'' listet den alle opp som en av årets beste sakprosabøker.<ref>Wexler (1989), s. 154.</ref> Økende interesse for å dramatisere ''Living My Life'' fikk Goldman til å gi advokat Arthur Leonard Ross full ansvar for forhandlinger om drama-, radio- og kinorettigheter til livet hennes.<ref name="libcom">[https://libcom.org/article/emma-goldman-extended-timeline «Emma Goldman extended timeline»], ''Libcom.org''</ref>

I februar 1932 holdt Goldman forelesning ved [[Københavns Universitet]] om «Diktatur, en verdenstrussel» til et publikum på tusen etter forelesninger som hadde vært planlagt der tidligere i måneden var blitt kansellert av frykt for kommunistiske demonstrasjoner.<ref name="libcom"/> Etter å ha turnert i Tyskland, var hun tilbake i Danmark i 11.-13. april og forelesninger på tysk for studentforeningen i København, foruten også i [[Odense]] og i [[Århus]].<ref name="libcom"/>

16.-18. april 1932 var Goldman i Norge for å holde foredrag. I Oslo hadde hun «tre herlig møter»<ref name="libcom"/> og talte på møte arrangert av [[Oslo Arbeiderparti]] og [[Arbeiderpartiet]]s studentgruppe, da [[Det Norske Studentersamfund]] i Oslo, «landets frieste talerstol», nektet gjennom det kommunistiske ([[Mot Dag|«motdagistiske»]]) styret å la henne tale der.<ref name="libcom"/> Temaene var «Den amerikanske klassejustis» og «En anarkists liv». Til ''Alarm'' nr. 10/1932, organet til [[Norsk Syndikalistisk Føderasjon]], beklaget hun at den anarkistiske bevegelsen for tiden var død i Norge.

20. april var hun i Stockholm hvor hun ga sine synspunkter på den amerikanske fagforeningslederen [[Thomas Mooney]],<ref name="libcom"/> som var blitt dømt på falske bevis og vitnesbyrd, og Mooney-saken og kampanjer for å frigjøre ham ble siden en internasjonal sak ''célèbre'' i to tiår.<ref>[https://spartacus-educational.com/USAmooneycase.htm «Mooney-Billings Case»], ''Spartacus Educational''</ref>

I London den 24. januar 1933 begynte Goldman oppholdet med en svimlende uke med velkomstmøter og middager med politiske medarbeidere og gamle venner, blant dem sangeren [[Paul Robeson]] og skribenten [[Emily Coleman]].<ref name="libcom"/>

I 1933 fikk Goldman tillatelse til å forelese i USA under forutsetning av at hun bare snakket om drama og sin selvbiografi —  men ikke aktuelle politiske hendelser. Hun kom tilbake til New York 2. februar 1934 for generelt positiv pressedekning —  bortsett fra kommunistiske publikasjoner. Snart ble hun omringet av beundrere og venner, beleiret med invitasjoner til samtaler og intervjuer. Visumet hennes gikk ut i mai, og hun dro til [[Toronto]] for å sende inn en ny forespørsel om å besøke USA. Dette andre forsøket ble avvist. Hun ble i Canada og skrev artikler for amerikanske publikasjoner.<ref> Wexler (1989), s. 158–164.</ref>

I februar og mars 1936 gjennomgikk Berkman et par operasjoner for [[prostata]]kjertel. Han kom seg tilbake til [[Nice]] i Frankrike og ble tatt vare på av sin ledsager, Emmy Eckstein. Han gikk glipp av Goldmans sekstisyvende bursdag i Saint-Tropez i juni. Hun skrev et trist brev, men han fikk ikke leste det; hun fikk en telefon midt på natten om at Berkman var i stor nød. Hun dro til Nice umiddelbart, men da hun ankom den morgenen, fant Goldman ut at han hadde skutt seg selv og var i en nesten bevisstløs [[lammelse]]. Han døde senere samme kveld.<ref>Wexler (1989), s. 193–194; Drinnon (1961), s. 298–300.</ref>