Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

==== Embetsverket forynges, samarbeid med bøndene (1845–1855) ====
[[Bilde:A M Schweigaard (engraving by H P Hansen).jpg|miniatyr|[[Anton Martin Schweigaard]] var et universalgeni og en svært dyktig politiker som konsoliderte embetsmennenes makt uten selv å ta noen stilling verken i Stortinget eller i  regjering.]]
Omkring 1850 var det et par tusen embetsmenn i Norge. De fleste holdt til i Christiania, og jo lenger bort fra Østlandet man kom, jo færre var det.<ref>Side 31, [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070600022 «To kulturer en stat 1851-1884»] (bind 11) av Hans Try i ''Norges Historie'' av Knut Mykland (red.), Oslo, Cappelen, 1979 (5. opplag 1993)</ref> Sønner av embetsmenn ble ofte embetsmenn, slik at for eksempel en prestesønn kunne bli offiser. Navnene hadde ofte en utenlandsk klang. Eksempler er [[Schweigaard]], [[Sverdrup]] (slekt fra [[Sønderjylland]]) og [[Motzfeldt]] (adelslekt fra området nær [[Arnsberg]] i [[Westfalen]]).<ref>Side 31-32, Try</ref> 

I 1830-årene hadde ''Den Constitutionelle'', de yngre embetsmennenes blad, argumentert for en sterkere regjering i forhold til Stortinget. De yngre embetsmennene fra den tiden ble etter hvert dominerende skikkelser i 1850-årene, med Frederik Stang og Anton Martin Schweigaard i spissen. De var unge liberalister og anti-byråkrater som ville gjøre statsråder mer politisk enn byråkratisk orientert. Mot slutten av 1840-årene begynte embetsmenn i Stortinget å ta rollen som opposisjonen til regjeringen og å gå sine egne veier. Dette ble det en slutt på etter at [[revolusjonene i 1848]] og [[Marcus Thrane|thranitterbevegelsen]] skapte opptøyer som krevde et samlet statsapparat. Dessuten hadde kong Oscar I valgt en langt mindre aktiv rolle, og det ble enklere å samles rundt ham.<ref>Side 33-34, Try</ref>

Det var fortsatt mye friksjon i samarbeidet mellom embetsmenn og bønder, selv om de samlet seg om noen saker. Anlegging av veier var for eksempel en sak det ble enighet om. I 1851 ble en lov godkjent som sikret at formannskapene hadde bevillingsretten for veiene. Til tross for at veier var store utgifter, var det enighet mellom bønder og embetsmenn om behovet for dem. Av hensyn til transport av tungt gods skulle ikke veier ha større stigning enn 1:20, noe som ga en kostbar, men varig utforming.<ref>Side 264-65, Jensen</ref> Frederik Stang, statsråd for [[Indredepartementet (Norge)|Indredepartementet]], tok seg av blant annet vegsaker. Det var også under Stangs ledelse at det ble tatt en avgjørelse om å satse på [[jernbane]] for å sikre raskere transport av tømmer til hovedstaden. I 1854 ble Norges første jernbanstrekning, [[Hovedbanen]] fra Christiania til [[Eidsvoll]], åpnet. Telegraflinjer ble satt opp, og postvesenet ble effektivisert og langt mindre kostnadskrevende.<ref>Side 264-269, Jensen</ref> I 1848 ble det innført [[Porto (postavgift)|porto]] (forhåndsbetaling for postsending) og i 1854 ble det én takst for brev innenlands.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Gundersen, Håkon  | utgivelsesår = 1983 | tittel = Samferdsel i Norge | isbn = 8252123627 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081404027 | side = }} </ref>

Ueland og Schweigaard hadde samarbeidet siden senest i 1840-årene. Begge var sammen med Stang ivrige tilhengere av forbud mot brennevinsproduksjon. Da Ueland i 1845 kom med et fremlegg om totalforbud, fikk han støtte av Schweigaard, men det gikk ikke igjennom. Det ble likevel vedtatt et mindre omfattende forbud, mot brenning i kjeler under 200 [[Pott|potter]] i 1848.<ref>Side 270-272, Jensen</ref> Bøndene på sin side slet med en splittelse mellom vestlandsbøndene som fulgte Ueland, og østlandsbøndene som etter hvert nærmet seg regjeringen, særlig om [[husmenn]] og [[tjener]]e kunne vinne på det. Denne splittelsen i bondesamlingen ble også dypere etterhvert som man tok hensyn til regionale særkrav, spesielt innen toll og transport.<ref>Side 446, Try</ref>

Evnen til samarbeid og en nærmest byråkratisk innstilling til de politiske utfordringene, ble stadig mer dagligdags, til [[Ernst Sars]] overraskelse.<ref>Side 35, Try</ref> Likevel eksisterte det tegn på at embetsmennene kunne forandre seg. Det ble etter hvert umulig å rekruttere bare innenfor de gamle familiene, og med folk utenfra ble kulturen noe forandret. Også de som hadde politiske ambisjoner og erfaring fra lavere embetsverk, hadde både kunnskapen og viljen til å påvirke.<ref>Side 36, Try</ref>