Redigerer Dunderland Iron Ore Company (avsnitt)

====Mer misnøye====
Neste konflikt kom sommeren 1903. SCC forlangte å trekke hver arbeidet 50 øre i brakkeleie uansett om de benyttet brakken eller ikke. De ble også trukket ytterligere 50 øre for lege. Det ble ikke bedre når SSC sløyfet brakkeleien, men økte avgiften for lege til 1 krone per måned. Arbeiderne henvendte seg til Roberts og ba om at avgiften til lege ble fjernet, og at lønningene skulle heves for de som arbeidet med skjæringen i Gullsmedvika. Anmodningene ble avvist.<ref name="Berg34"/>

Mo Arbeiderforening ble bedt om å ta seg av saken, og om å søke om hjelp fra Norsk Arbeidsmannforbund. Saken nevnes i møteprotokollen til Mo Arbeiderforening den 1. februar og den 3. mai 1903.<ref name="Berg34"/> Hovedstyret i [[Kristiania]] lovte ingen pengestøtte, men anbefalte at arbeiderne innledet forhandlinger med SSC.
[[Fil:Oberst Stang, Copi - no-nb digifoto 20160222 00192 NB NS NM 07605 (cropped).jpg|thumb|[[Georg Stang]] (1858-1907) i [[Otto Blehrs første regjering]]{{byline|Foto: Oslo museum|mellom 1899 og 1930}}]]
Den 8. april 1903 hadde konsul Nils Persson skrevet brev til DIOCs London-kontor og gitt råd om håndteringen av forholdene i Rana (vedlagt brev fra kaptein Pollen til Åkermann). Han hadde også tatt opp problemene med regjeringsmedlemmene [[Vilhelm Andreas Wexelsen]], [[Wollert Konow (SB)|Wollert Konow]] og [[Georg Stang]] i [[Otto Blehrs første regjering]]. Konow hadde gitt uttrykk for at Sulitjelma var et mønster av et gruvesamfunn. Derfor ville regjeringen støtte DIOCs ønsker om utvidet makt og privilegier med hensyn til land, vannfall, skog, politibeskyttelse og lignende. ''«And not permitting undesirabels to settle in the neighbourhood of the Company's field of operation, as otherwise all the swindlers in the world, vendors of intoxicants, cardshapers and other loose people will settle there, corrupting the workmen, and pocket their money, producing discontent, difficulties and strikes and demoralising the greater part of the workmen as it was at [ [[malmberget]] i] [[Gällivare kommune|Gellivara]] [i [[Norrbottens län]] ], and which has been at that place such a misfortune''». Persson skriver også at Konow hadde gått med på å gi DIOC politimyndighet og at mennesker som DIOC vurderer som uromomenter blant sine arbeidere skal utvises (''exclude''). Persson betraktet altså de streikende på linje med [[løsgjengeri|løsgjengere]], [[landstrykere]] og [[fant]]; slike personer ble kriminalisert i [[Løsgjengerloven]] av 1. august 1907.<ref name="Berg34"/><ref name="DIOC2-21"/>

Flertallet av arbeiderne var ikke organiserte, og det ble sendt rundt en liste blant de uorganiserte for å få til en masseadresse til Roberts, hvor det ble krevet høyere lønn. I et brev av 13. juni  1903 ble det krevd 5 øre pr time, fordi det var dyrt å leve i Rana. «Næsten alt her er ca 35% dyrere end andre steder i landet», het det. Brevet ble overlevert av [[Redvald Knudtson]] (1870&ndash;1956). Han var stifter og redaktør av ''Dunderlandsdølen'' og formann i Mo Arbeiderorganisasjon. Denne organisasjonen var en sammenslutning av Bossmo arbeidsmandsforening, Mo arbeiderforening, Plura arbeiderforening og foreningen «Nordlyset». Tonen i brevet er dempet; Roberts forsikres om at arbeiderne ikke ønsker streik, men forhandlinger. Det kom intet svar på brevet.<ref name="Berg35"/><ref name="DIOC2-21"/>

Søndag 21. juni 1903 samlet mellom 200 og 300 arbeidere seg i Gullsmedvikåsen for massemøte. Nesten alle arbeidet i skjæringen. Møtedirigenten Haakon Olsen og redaktør Knudtson advarte mot aksjoner på dette tidspunkt. Konjunkturene var dårlige, det var lite arbeid å få og det ville være lett for selskapet å få arbeidere utenfor Rana. En av arbeiderne var Johan Rindal. Han var født i [[Rindal]] i [[Søndre Trondhjems amt]] i 1876. Som ung reiste han på anlegg og arbeidet ved [[Bergensbanen]], Dunderlandsanlegget, [[Folldal Gruver]], [[Sulitjelma gruber]] og Sandnessjøen. Han var formann i Mo arbeiderforening annet halvår 1903 og første halvår 1905. Rindal hevdet at det var enhver arbeiders plikt å prøve å forbedre sine kår, og han fikk støtte av arbeideren Gomo som mente at de ikke kunne få verre forhold. Ved avstemningen fikk Rindal og Gomo tilslutning, og det ble valgt en komitè på åtte mann som skulle forhandle. Knudtson og Haakon Olsen ba til slutt arbeiderne om å forhandle fornuftig og unngå [[alkohol]].<ref name="Berg35"/><ref name="Karstensen"/><ref name="Berg36"/>