Redigerer Det romerske kongedømme (avsnitt)

== Offentlige embeter etter monarkiet ==
Et nytt embete som skulle erstatte lederskapet til kongen ble opprettet med tittelen [[romersk konsul|konsul]]. I begynnelsen hadde konsulene hele kongens makt i form av to menn, valgt for et år om gangen, som kunne legge ned veto mot den andres handlinger. Senere ble konsulenes makt brutt ytterligere ned ved å legge til andre magistrater som hver hadde en liten del av kongens opprinnelige makt. Den første blant disse var [[praetor]]en som overtok konsulens dømmende autoritet. Den neste var [[censor]]en som tok fra konsulene makten til å gjennomføre folketelling.

Ni år etter at Tarquinius ble kastet, innførte romerne [[diktator]]en. Denne diktatoren ble gitt fullstendig autoritet over alle Romas militære og sivile saker, og det fantes ingen appellmuligheter over hans avgjørelser. Hans makt var så absolutt at romerne bare våget å oppnevne en diktator i ytterste nød, og det eneste som hindret diktatoren fra å bli en ny konge var hans tidsbegrensning på seks måneder.

Kongens religiøse makt ble gitt til to nye embeter: [[Rex Sacrorum]] og [[Pontifex Maximus]]. Rex Sacrorum var ''[[de jure]]'' den høyeste religiøse lederen for republikken. Hans eneste oppgave var å gjennomføre det årlige offeret til Jupiter, et privilegium som tidligere hadde blitt reservert for kongen. Pontifex Maximus, derimot, var ''[[de facto]]'' den høyeste religiøse lederen som holdt mesteparten av kongens religiøse autoritet. Han hadde makten til å utnevne alle vestalinnene, flamene, pontifexene og til og med Rex Sacrorum. I begynnelsen av det [[1. århundre f.Kr.]], var Rex Sacrorum nesten helt glemt og Pontifex Maximus ble gitt nesten hele den religiøse autoriteten over romersk religion.