Redigerer Det engelske kaos under Stefan (avsnitt)

=== Siste fase av krigen (1147–1152) ===
[[Fil:Jindra Eleonora.jpg|thumb|upright|En framstilling av [[Henrik II av England|Henrik FitzEmpress]] og [[Eleonore av Aquitaine]].]]

Konfliktens vesen i England begynte gradvis å endre seg. Historikeren Frank Barlow mener at ved slutten av 1140-tallet «borgerkrigen var over», mindre sperringer til tidvis utbrudd av kamphandlinger.<ref name="Barlow_180">Barlow (1999), s. 180.</ref> Stefans suksess ved Farington i 1145 ble forstått av de samtidige som et vendepunkt i krigshandlingene Mauds tilhengere begynte å miste motet, og selv jarl Roberts sønn Philip deserterte. Robert av Gloucester, selve hjertet og hjernen i motstanden mot Stefans styre, døde fredelig i Bristol i 1147,<ref>Poole (1987), s. 148</ref> I løpet av det neste året avsluttet Maud en diskusjon med kirken over eierskapet over [[Devizes Castle]] ved å vende tilbake til Normandie, noe som også bidro ytterligere til å redusere tempoet i krigen.<ref>Barlow (1999), s. 180; Chibnall (1993), s. 148–149.</ref> En del ytre omstendigheter dempet krigshandlingene i England. Byen [[Edessa (Mesopotamia)|Edessa]] i det nordlige Mesopotamia (og i dagens sørlige Tyrkia) falt i 1144 for et [[muslim]]sk angrep og det ga impuls for [[Det andre korstog|et nytt korstog]]. Stimulert av [[Bernhard av Clairvaux]] tok [[Ludvig VII av Frankrike]] og [[Konrad III av Det tysk-romerske rike]] korset i 1146, og deres eksempel ble ivrig tatt opp av et stort antall over hele vestlige Europa, inkludert mange innen den anglo-normanniske adelen, som forlot regionen for flere år.<ref name="Barlow_180"/> Blant dem var to jarler, Waleran av Beaumont og [[William de Warenne, 3. jarl av Surrey|William de Warenne]], 3. jarl av Surrey, sistnevnte døde i [[Det hellige land]]. Philip FitzRobert, sønn av Robert av Gloucester, «en brutal og ulojal mann», hadde gått trett av krigen i England og dro avsted, og døde en gang etter 1147.<ref>Poole (1987), s. 149</ref>

Mange av baronene opprettet individuelle fredsavtaler med hverandre for sikre sine egne besittelser og krigsgevinster.<ref>Davis (1977), s. 111–112.</ref> Geoffrey og Mauds sønn, Henrik FitzEmpress («sønn av keiserinnen»), den framtidige kong [[Henrik II av England]] invaderte England i liten skala med en gruppe riddere i 1147, noe som mislyktes, ikke minst for at han manglet midler for å betale sine folk.<ref name="Barlow_180"/> Overraskende nok endte Stefan opp med å betale deres kostnader, noe som gjorde det mulig for Henrik å reise tilbake til Normandie. Årsakene til Stefan valgte å gjøre dette er uklare. En mulig forklaring er hans generelle høviske ridderskap for sin utvidete familie; en annen er at han begynte vurdere hvordan han skulle få avsluttet krigen på fredelig vis, og så dette som en måte å bygge et forhold til Henrik.<ref>King (2010), s. 243; Barlow (1999), s. 180</ref>

Mange av de mest mektige adelsmennene begynte opprette deres egne våpenhviler og avtaler om nedrustning, signere avtaler mellom hverandre som lovte å avslutte bilateralt fiendskap, begrense byggingen av nye festninger, eller begrense størrelsen på hærene de sendt mot hverandre.<ref>Davis (1977), s. 111–113.</ref> Typisk for disse avtalene var også klausuler som anerkjente at adelen kunne bli tvunget til å kjempe mot hverandre på ordre for deres herskere.<ref>Davis (1977), s. 112.</ref> Et nettverk av avtaler hadde oppstått ved 1150-tallet, noe som reduserte – men ikke eliminerte – graden av lokale kamphandlinger i England.<ref>Davis (1977), s. 113.</ref>

Maud ble værende i Normandie for resten av krigen. Hun fokuserte på å stabilisere hertugdømmet og fremme sin sønns rett til den engelske tronen.<ref>Chibnall (1993), s. 141, 151–152.</ref> Unge Henrik FitzEmpress vendte tilbake til England på nytt i 1149, denne gangen for å planlegge en form nordlig allianse med Ranulf av Chester.<ref>King (2010), s. 253.</ref> Planen var å få Ranulf til å oppgi sitt krav på Carlisle, som ble holdt av skottene, og isteden akseptere rettighetene til hele ''honour'' Lancaster, som omfattet alt land mellom elvene [[Ribble (elv)|Ribble]] og [[Mersey]]. Ranulf skulle gi føydal hylles til både David av Skottland og Henrik FitzEmpress, og hvor Henrik hadde ansiennitet.<ref>King (2010), s. 254.</ref> Som følge av denne fredsavtalen ble Henrik og Ranulf enige om å angripe York, antagelig med støtte fra skottene.<ref>King (2010), s. 255.</ref> Henrik var nå en voksen mann, og ble slått til ridder av sin grandonkel David av Skottland ved Carlisle den 22. mai.<ref>Poole (1987), s. 162</ref>

Stefan marsjerte raskt mot nord til York med en stor hær og det planlagte angrepet gikk i oppløsning, og endte med at Henrik seilte tilbake til Normandie i januar 1150 hvor han ble erklært som hertug av Normandie av sin far.<ref name="Davis_107&King_255">Davis (1977), s. 107; King (2010), s. 255.</ref> Selv om Henrik fortsatt var ung, begynte han å få et økende omdømme som en energisk og dyktig leder. Hans prestisje og makt økte ytterligere da han uforventet giftet seg med [[Eleonore av Aquitaine]] i 1152. Hun var den attraktive [[Hertug av Aquitaine|hertuginne av Aquitaine]], og den nyskilte hustruen til kong [[Ludvig VII av Frankrike]]. Dette ekteskapet gjorde Henrik til den framtidige herskeren av et enormt område som strakte seg over hele Frankrike.<ref>Carpenter (2004), s. 188.</ref>

I de siste årene av krigen begynte Stefan å fokusere på sin familie og deres arv og etterfølgelse.<ref>King (2010), s. 237.</ref> Stefan hadde gitt sin eldste sønn [[Eustace IV av Boulogne|Eustace]] grevskapet Boulogne i 1147, men det forble uklart om Eustace også skulle arve Englands trone.<ref name="Davis_107">Davis (1977), s. 107</ref> Stefans foretrukne mulighet var å få sønnen kronet mens han selv var i live, slik som skikken var i Frankrike, men det var ikke normal praksis i England, og [[Celestinus II]], i løpet av hans korte tid som pave mellom 1143 og 1144, hadde bannlyst enhver sjanse for denne praksisen.<ref name="Davis_107"/> Den eneste personen som kunne krone Eustace var erkebiskop Theobald, som kan vurdert kroningen av Eustace som den eneste garanti for hindre fortsatt innbyrdeskrig etter Stefans død. Men erkebiskopen nektet å kronen Eustace uten enighet med den nåværende paven [[Eugenius III]], og saken ble liggende i uføre.<ref>Davis (1977), s. 105; Stringer (1993), s. 68.</ref> Stefans situasjon ble gjort verre ved ulike avtaler med medlemmer av kirken over rettigheter og privilegier.<ref>Davis (1977), s. 100–102.</ref> Stefan gjorde et friskt forsøk på å få Eustace kronet ved påsken 1152 ved å samle adelen for å la dem sverge troskap til sønnen, og deretter insisterte på Theobald og hans biskoper salvet ham som konge.<ref name="King_264">King (2010), s. 264.</ref> Da Theobald nektet igjen lot Stefan og  Eustace den fengsle, både Theobald og hans biskoper, og nektet å slippe dem fri om de ikke gikk med på å krone Eustace.<ref name="King_264"/>  Theobald klarte å rømme og dro i midlertidig landflyktighet til Flandern, forfulgt helt til kysten av Stefans riddere, og markerte et lav punt i kongens forhold til kirken.<ref name="King_264"/>