Redigerer Det britiske imperiet (avsnitt)

==Sammenbruddet av ''Pax Britannica''==
Som det første land som ble industrialisert hadde Storbritannia muligheten til å hente råvarer fra hele verden og selge industriprodukter tilbake. Dette endret seg gradvis i løpet av [[1800-tallet]] ettersom andre makter også ble industrialisert, og begynte å interessere seg for kontroll av markeder og råvarer. I [[1870-årene]] begynte de britiske produsentene å erfare en reell konkurranse fra andre land.

Industrialiseringen skjedde raskt i [[Tyskland]] og [[USA]]. Dette gav dem mulighet til å overta hegemoniet fra de «gamle» britiske og franske økonomiene. I 1870 hadde tysk tekstil- og metallindustri gått forbi de britiske i organisering og teknisk effektivitet og utkonkurrerte britiske produsenter til og med på hjemmemarkedet. Ved århundreskiftet eksporterte tysk jernindustri til Storbritannia, det tidligere «verdens verksted».

Men «usynlig eksport» (bank, forsikring og shippingtjenester) ga Storbritannia fortsatt inntekter til Storbritannia. Landets andel av verdenshandelen falt fra en fjerdedel i 1880 til en sjettedel i 1913. Storbritannia tapte ikke bare i konkurransen med nylig industrialiserte land, men også i konkurranse med mindre utviklede land og de tapte også markeder i handelsområder som de tidligere totalt dominerte, som India, Kina, [[Latin-Amerika]] og Afrikas kystområder.

En lang periode med fall i priser og nedgang i forretningsvirksomheten økte presset på myndighetene til å støtte industri hjemme. Det førte til at mange land i Europa beveget seg bort fra frihandel (Tyskland i 1879 og Frankrike i 1881).

Resultatet av begrensningene i både eksportmuligheter og på de innenlandske markedene førte til at oversjøiske markeder knyttet til hjemlandet ble beskyttet med imperiale skattebarrierer. Dette ga eksportmarkeder uten utenlandsk konkurranse, som samtidig kunne levere billige råvarer til Storbritannia. Storbritannia fortsatte dog å følge frihandelsprinsippene frem til [[1932]].