Redigerer Den svensk-norske krigen (1814) (avsnitt)

==Krigen==
Den norske hæren besto av rundt 30&nbsp;000 mann og hadde tatt stilling et godt stykke fra grensen, for å ikke bli utflankert. Den norske marinen hadde ingen større fartøyer, noen få mindre, og et stort antall [[Kanonsjalupp|kanonbåter]]. De fleste av dem var stasjonert på [[Hvaler (kommune)|Hvaler]], nær Sverige.

Den svenske hæren besto av 45&nbsp;000 mann, erfarne og vel utstyrte soldater. Den svenske marinen hadde et antall større fartøyer og kapasitet for å flytte og landsette tropper.

Fiendtlighetene startet den 26. juli med et raskt svensk marineangrep mot de norske kanonbåtene ved [[Hvaler (kommune)|Hvaler]]. De norske fartøyene trakk seg tilbake mot [[Vestfold]] for å unngå å bli nedkjempet av den overlegne fienden, og de deltok ikke i kamphandlingene gjennom resten av krigen. Men dermed lå kysten av [[Østfold]] åpen for svenskene, som raskt besatte Hvaler. Noen dager forsinket på grunn av vindstille kunne den svenske marinen uhindret forsere innløpet til [[Fredrikstad]] og landsette 6000 mann som besatte [[Kråkerøy]] uten å møte motstand. De fåtallige norske styrkene trakk seg tilbake til Fredrikstad. Byen og festningen var forsvarsløs mot angrep fra sjøsiden av kanonbatterier på Kråkerøy. [[Kampene om Fredrikstad|Det svenske hovedangrepet på Fredrikstad]] fant sted 3. august med et kraftig bombardement fra Kråkerøy. Allerede neste dag måtte kommandanten [[Nils Christian Frederik Hals]] overgi festningen. Svenskene inntok byen, og Karl Johan etablerte sitt hovedkvarter der.

Mens den svenske marinen inntok Fredrikstad, satte hæren inn sitt hovedstøt over grensen ved [[Halden]] og omringet festningen [[Fredriksten festning|Fredriksten]]. Hovedstyrken fortsatte nordover som ledd i en knipetangsmanøver mot hoveddelen av de norske styrkene som lå ved [[Rakkestad]], hvor Christian Frederik hadde sitt hovedkvarter.

Rundt [[Kongsvinger]] var styrkene mer likeverdige, og den norske hæren stoppet den svenske fremrykkingen. I [[slaget ved Matrand]] 5. august kom den eneste norske seieren, i en lang rekke tilbaketrekninger og militære tap. Den 3. august kom Christian Fredrik til fronten i [[Østfold]] og lot seg overtale til å endre strategi; ved Rakkestad hadde den norske hæren omkring 6&nbsp;000 mann, og de kunne brukes i et motangrep. Ordre til motangrep ble gitt 5. august, men tilbakekalt bare noen timer etter. De norske styrkene rømte så landet øst for [[Glomma]] ved [[Langnes]] i [[Askim]]. [[Slaget ved Langnes skanse|Det siste større slaget]] i krigen sto 9. august ved brohodet ved Langnes, der de svenske styrkene ble slått tilbake med store tap, slik at de norske kunne gjennomføre en ordnet retrett.

Det var meldingen om Fredrikstads fall som fikk  Christian Frederik til å trekke styrkene tilbake og ikke iverksette motangrep, mot råd fra sine generaler. Den 6. august angrep svenskene Rakkestad, og de norske styrkene måtte trekke seg tilbake med tap. I tillegg var det stor hungersnød, forårsaket av den fortsettende [[Napoleonskrigene#Krigen i 1808–1809|britiske blokaden]] av Norge. Christian Frederik var nå klar over at krigen var tapt og var innstilt på å unngå videre blodsutgytelse og snarest mulig slutte fred. Nytt hovedkvarter ble etablert på [[Spydeberg prestegård]] 7. august.  
[[File:Begravde i Spydeberg oktober 1814.tif|thumb|207x207px|Begravde soldater i Spydeberg oktober 1814. Statsarkivet i Oslo.]]
Der fikk kongen omtrent samtidig to viktige meldinger. Fra Fredrikshald kom en delegasjon med brev fra kronprins Karl Johan, som tilbød nordmennene forhandlinger om fred med aksept for Eidsvollsgrunnloven, med de forandringer som var nødvendige for en union med Sverige, dersom Christian Frederik ville abdisere. Samme dag fikk han melding om at de norske styrkene hadde vunnet på Kongsvinger-fronten ved Matrand og Skotterud 5. august. Det ga ham tro på at han kunne oppnå en ærefull fred. Nordmennene hadde satt seg i respekt, og Karl Johan måtte innse at det ville koste for mye å erobre Norge med våpenmakt.

Det er ikke kjent hvor mange nordmenn og svensker som døde som følge av krigen. En slik oversikt er vanskelig å skaffe fordi få døde direkte i krigshandlingene. De fleste døde i ettertid av krigsskader, eller enda oftere som følge av de uhygieniske forholdene i felten. Den 19. oktober 1814 ble  27 soldater lagt i en fellesgrav ved Spydeberg kirke, dødsdatoene varierte fra 15. august til 7. oktober, altså alle etter at våpnene var lagt ned.