Redigerer Den europeiske unions historie (avsnitt)

==1970–1979==
===Første forsøk på en økonomisk og monetær union===
Kort tid etter at EFs tollunion var ferdigstilt i juli 1968, 18 måneder før planen, legges Barre-memorandumet frem. Den franske kommisjonæren, [[Raymond Barre]], presenterte en plan for å etablere en økonomisk og monetær union mellom medlemslandene, for å bidra til enda tettere integrasjon. Memorandumet følges opp av Werner-planen, initiert av den luxembourgske stats- og finansministeren [[Pierre Werner]]. Det ble nedsatt en komité som skulle legge frem en plan for å oppnå en økonomisk og monetær union innen [[1980]]. Rapporten ble lagt frem i [[1970]], og innebar en tredelt prosess hvor man blant annet skulle redusere fluktuasjoner mellom de europeiske valutaene for å stimulere til økt handel på det indre markedet. 

Werner-planen ble imidlertid aldri gjennomført. I 1970 økte Frankrike prisen på gulleksport, og året etter fjernet USA den faste vekslingskursen mellom dollar og gull. Dette førte til avviklingen av [[Bretton Woods-systemet]], som siden opprettelsen i [[1944]] hadde styrt det finansielle samvirket mellom verdens industriland innenfor finans- og valutaforhold. [[Jom Kippur-krigen]] i [[1973]], som ledet til [[oljekrisen]] hvor [[OPEC]]-landene firedoblet oljeprisen skapte dessuten stor markedsuro som satte en stopper for Werner-planen allerede i første fase. For å redusere fluktuasjonene mellom de europeiske valutaene innførte man en ny vekslingskursmekanisme – [[valutaslangen]], hvor det ble satt et bunn- og taknivå for hvor mye valutakursene kunne svinge. Oljekrisen førte blant annet til at [[franske franc]] lå langt utenfor det slangemodellen tillot, og med dette stagnerte hele planen.

===Den første utvidelsen===
I mai 1967 søkte Storbritannia på nytt, i juli 1967 søkte også Norge. Sverige (uspesifisert tilknytningsform), Danmark og Irland søkte også medlemskap. Charles de Gaulle sa igjen nei i 1967, da han gikk av i 1969 var det åpent for britisk medlemskap.<ref name=":1">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1997 | tittel = Det 20. århundres historie: Europa, USA og Japan | isbn = 8200223833 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010060920003 | side = }} </ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1992 | tittel = Det 20. århundre | isbn = 8203170307 | isbn = 8203164935 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013082106070 | side = }} </ref> Forhandlinger med søkerne ble innledet i 1969. Avtalen var ferdig i januar 1972 og utvidelsen av EEC ble godtatt ved folkeavstemning i Frankrike (67,7 % stemte ja) i april 1972. Folkeavstemningen i Norge flertall (54 %) mot medlemskap, mens det i Danmark ble flertall for (63,5 % for). Norge inngikk i stedet en frihandelsavtale fra 1973.<ref name="Rike" /> EFTA ble opprettet som et frihandelsforbund der toll mellom landene skulle avskaffes, men mulighet til ulike tollsatser overfor tredjeland. EEC ble opprettet som en tollunion uten toll innad og med felles tollsatser utad. EFTA-landene ble også kalt «de ytre syv».<ref name="Tiden" />

Danmark, Irland, Norge og Storbritannias søkeprosess var mer eller mindre ferdig i 1972. Det ble holdt folkeavstemninger i de fire landene i forbindelse med å tre inn i EF høsten og vinteren 1972. I alle landene unntatt Norge var befolkningen for medlemskap. Danmark, Irland og Storbritannia trådte inn i fellesskapet med virkning fra 1. januar 1973.

Britisk handel ble med medlemskapet mer rettet mot Europa og mindre mot de tidligere koloniene.<ref name="aarhundret2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010042903012|tittel=Det 20. århundre|forlag=Aschehoug|isbn=8203164935|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1995}}</ref> USA støttet opprettelsen av EF, men mente at samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk burde ligge i NATO med USA i lederrollen. Frankrike gikk tidlig inn for en mer uavhengig europeisk utenrikspolitikk innenfor rammen av EF, og fikk en viss tilslutning til dette utover 1970-tallet, mens de mest USA-orienterte landene (Storbritannia, Vest-Tyskland og Nederland) holdt fast ved at sikkerhetspolitikk og militære saker hørte til i NATO. På det økonomiske området ble EF på 1970- og 1980-tallet trukket mellom utdypet økonomisk samarbeid på den ene siden og nasjonal politisk kontroll over økonomien på den andre.<ref name="Bergesen2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014072406087|tittel=Internasjonal politikk|forfatter=Bergesen, Helge Ole|forlag=Aschehoug|isbn=8203320317|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1994}}</ref>

===Eurosklerose===
Mot slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-årene inntraff det en stillstand i det europeiske samarbeidet, og uttrykket «eurosklerose» oppsto (av latin sklerose=forherding). Utviklingen hadde hovedsakelig økonomiske årsaker. De nasjonale økonomiene i Europa opplevde en nedgang, samtidig som konkurransen fra USA og Japan var stor. Det var ikke rom for stadig å utvide EUs budsjett.<ref name=":0" /><ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/lernen/grafstat/europawahl-2014/134061/m-02-12-karikatur-eurosklerose-70er-jahre|tittel=M 02.12 Karikatur: Eurosklerose 70er Jahre|besøksdato=2018-05-10|fornavn=Bundeszentrale für politische|etternavn=Bildung|språk=de|verk=www.bpb.de}}</ref>

EF var på 1970-tallet i grove trekk preget av lite endring i samarbeidet<ref name="Rike" /> grunnet mangel på konkrete tiltak og feilede planer, som Werner-planen. Videre var det politiske fokuset i stor grad nasjonalt, og problemer den internasjonale konteksten skapte ble derfor forsøkt løst innenfor hver enkelt stat i stedet for innen EF. Dette hadde til dels bakgrunn i manglende tillit til Europakommisjonen, spesielt fra Frankrike, som mente de var ute av stand til å løse problemene fellesskapet stod ovenfor. På 1970-tallet var tiåret også preget av en stagnasjon i den europeiske økonomien.<ref name=":0">{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/nachschlagen/lexika/das-europalexikon/176963/eurosklerose|tittel=Eurosklerose {{!}} bpb|besøksdato=2018-05-10|fornavn=Bundeszentrale für politische|etternavn=Bildung|språk=de|verk=www.bpb.de}}</ref>Mye av arbeidet i EF handlet om den felles landbrukspolitikken (CAP) og tautrekking om Storbritannias bidrag til EFs felles budsjett.<ref name="Rike" /> Britisk handel ble med medlemskapet mer rettet mot Europa og mindre mot de tidligere koloniene.<ref name="aarhundret" /> USA støttet opprettelsen av EF, men mente at samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk burde ligge i NATO med USA i lederrollen. Frankrike gikk tidlig inn for en mer uavhengig europeisk utenrikspolitikk innenfor rammen av EF, og fikk en viss tilslutning til dette utover 1970-tallet, mens de mest USA-orienterte landene (Storbritannia, Vest-Tyskland og Nederland) holdt fast ved at sikkerhetspolitikk og militære saker hørte til i NATO. På det økonomiske området ble EF på 1970- og 1980-tallet trukket mellom utdypet økonomisk samarbeid på den ene siden og nasjonal politisk kontroll over økonomien på den andre.<ref name="Bergesen" />

Mot slutten av tiåret ble det imidlertid igangsatt tiltak for å gjenoppta integrasjonsprosessen. På toppmøtet i [[Brussel]] i 1978 ble Rådet enige om å etablere et valutasamarbeid – [[Det europeiske monetære system]] (EMS). Etter valutaslangens kollaps så man nødvendigheten i å etablere et system som kontrollerte uønskede fluktuasjoner mellom de europeiske valutaene. [[Den europeiske vekslingsmekanismen]] (ERM) ble derfor innført i 1979, hvor medlemslandene forpliktet seg å ikke la sine nasjonale valutaer svinge mer enn 2,25 % i begge retninger i forhold til hverandre. Det ble også opprettet en kunstig valutaenhet ([[ECU]]) til bruk i tekniske beregninger. Deltakelse i EMS var imidlertid frivillig, og ved opprettelsen valgte Storbritannia å stå utenfor. EMS hadde som mål å forene valutaene som tok del i EFs felles marked, og det var også et nytt forsiktig steg mot en felles monetær union – et prosjekt som hadde feilet under Werner-planen.

I 1979 fikk man også innført direkte valg i Europaparlamentet. Dette var fastslått som et mål allerede i Roma-traktaten, som slo fast at representantene skulle velges av fellesskapets befolkning i et allment valg. Frem til 1979 var alle EPs representanter hentet fra fellesskapets nasjonale parlamenter.

===Første steg mot en europeisk union===
I 1975 la den belgiske statsministeren [[Leo Tindemans]] frem en rapport på oppdrag fra Rådet, hvor han befattet seg med tanken om sentrale komponenter innenfor en mulig europeisk union. Rapporten tok også for seg hvordan EF i fremtiden kunne integreres tettere, og konkluderte med at en sterkere satsing på en felles utenrikspolitikk samt å innføre direkte valg i Europaparlamentet var viktige steg mot dette. Selv om Tindemans-rapporten ikke fikk noen spesiell virkning på kort sikt ble mange av tiltakene den skisserte gjennomført.

===Nye demokratier===
Da militærregimet som kontrollerte [[Hellas]] kollapset i 1974 og landet gikk tilbake til demokratiet søkte grekerne raskt mot EF. I juni [[1975]] blir søknaden overlevert, og forhandlingene i Brussel ble satt i gang året etter. I 1975 dør også general [[Franco]], som markerer slutten på [[Spania]] som en totalitær stat, med re-innsettelsen av kong [[Juan Carlos]] som statsoverhode. [[Nellikrevolusjonen]] i 1974 fører også [[Portugal]] vekk fra diktatur, og gjennom [[PREC]] faller ''Estado novo'' til fordel for demokratiet. Spania og Portugal søker også EF-medlemskap kort tid etter revolusjonene; Portugal i mars [[1977]] og Spania i juli samme år etter landets første frie valg etter Franco-æraen. 

Kontrastene mellom de etablerte EF-landene og de nye demokratiene var imidlertid store, både innenfor økonomi, infrastruktur og levekår. Det var derfor flere problemer knyttet opp mot en middelhavsutvidelse av EF. De tre landene hadde til sammen en befolkning på omkring 60 millioner relativt fatte innbyggere, og å igangsette regionale økonomiske investeringer for å jevne ut sosiale ulikheter mellom sør og nord ville være kostbart for EF. Spesielt betent var også utvidelsen i forhold til CAP. Økonomien i Hellas, Portugal og Spania (spesielt sistnevnte) var i mye større grad sentralisert rundt landbruk enn i de mer industrialiserte sentraleuropeiske landene. Sammenliknet med Frankrike og Tyskland var disse dessuten lavinntektsland, som ville skape sterk konkurranse mot de etablerte EF-landene på jordbruksvarer. Dette førte til at forhandlingene om medlemskap ble langvarige. Hellas ble tatt opp som medlem i [[1981]], og Portugal og Spania så sent som i [[1986]].