Redigerer Den demokratiske republikken Afghanistan (avsnitt)

== Kabuls fall, april [[1992]] ==
[[Kabul]] falt til slutt til [[mujahedin]] fordi fraksjonene i regjeringen til slutt gikk fra hverandre. Hæren hadde, inntil den ble demoralisert av avhoppningene til dens øverste offiserer, oppnådd en grad av effektivitet som den ikke hadde oppnådd under direkte sovjetisk veiledning. Det var et klassisk tilfelle av tap av moral. Regimet kollapset mens det fremdeles hadde et materielt overtak. Dets lagre av ammunisjon og fly ville gi de seirende mujahedin med det de trengte for å føre en svært ødeleggende krig. Kabul hadde lite drivstoff og mat på slutten av vinteren i 1992, men dets militære enheter var godt nok forsynt til å kjempe i ubestemmelig tid. De kjempet ikke fordi deres ledere flyktet for å overleve. Deres hjelp hadde ikke bare blitt kuttet, den [[marxist-leninisme|marxist-leninistiske]] ideologien som hadde lagt grunnlaget for regjeringen hadde blitt rykket opp ved roten.

Noen dager etter at det var klart at [[Mohammed Najibullah]] hadde mistet kontrollen, avtalte hans armékommandører og lokale ledere i hele landet å gi over styringen til motstandsbevegelsen. Felles styrer eller ''shuras'' ble med en gang satt opp for lokal styring der både sivile og militære tjenestemenn fra den tidligere styresmakten vanligvis ble inkludert. Rapporter tyder på at prosessen var stort sett gjennomført på vennskapelig vis. I mange tidlige tilfeller hadde organiseringen for overføring av regional og lokal autoritet skjedd mellom fiender.

Disse lokale organiseringene forble på plass i store deler av Afghanistan inntil 1995. Forstyrrelser skjedde der lokale politiske organiseringer ble knyttet til kampen som oppstod mellom forskjellige mujahedin-parti. På nasjonalt nivå var et politisk vakuum skapt, inn i dette falt partier i eksil i deres hast for å ta kontroll. Fiendskapet, ambisjonene, stoltheten og dogmene som hadde lammet deres skyggeregjering viste seg å være enda mer katastrofal i deres kamp om makt. Karakteristikkene de brakte med seg hadde blitt forsterket i kampen for å bli foretrukket i [[Peshawar]].

De hemmelige forståelsene mellom militære ledere rev snart ned Kabul-regjeringen. I midten av januar 1992, innen tre uker etter avviklingen av Sovjetunionen, ble [[Ahmed Shah Massoud]] klar over konflikt innen regjeringen nordre kommando. General [[Abdul Momin]] som hadde ansvaret av [[Hairatan]] grenseovergang ved den nordre enden av Kabuls forsyningsvei, og andre ikke-[[pashtoer|pashto]] generaler basert i [[Mazar-e Sharif]], fryktet fjerningen av Najibullah og å bli erstattet av pashto offiserer. Generalene gjorde opprør og situasjonen ble tatt kontroll over av [[Abdul Rashid Dostum]], som hadde general-grad som sjef for [[Jozjani]]-militsen som også hadde base i Mazar-e Sharif. Han og Massoud nådde en politisk avtale, sammen med enda en betydelig milits-leder, [[Sayyid Mansor]] fra [[ismaili]]-samfunnet basert i [[Baghlan (provins)|Baghlan]]-provinsen. Disse nordlige allierte konsoliderte sin posisjon i Mazar-e Sharif den [[21. mars]]. Deres koalisjon dekket ni provinser i nord og nordøst. Ettersom uroen innen regjeringen i Kabul utbviklet seg, var der ingen regjeringsstyrker mellom de nordlige allierte og den viktige flybasen ved [[Bagram]], 70 km nord for Kabul. I midten av april hadde luftforsvarets ledelse ved Begram kapitulert til Massoud. Kabul var forsvarsløs, hæren var ikke lenger til å stole på.

Najibullah hadde mistet intern kontroll med en gang etter at han [[18. mars]] offentliggjorde sin vilje til å trekke seg for å gjøre plass for en interimregjering. Ettersom regjeringen brakk i flere fraksjoner hadde saken blitt om hvordan maktoverføringen skulle skje. Najibullah forsøkte å flykte ut av Kabul [[17. april]], men ble stoppet av Dostums tropper som kontrollerte Kabul flyplass under kommandoen til [[Babrak Karmal]]s bror, [[Mahmud Baryalai]]. Hevnaksjoner mellom Parcham-fraksjoner ble gjennomført. Najibullah søkte tilflukt ved [[FN]]-stasjonen der han forble til 1996. En gruppe Parcham-generaler og tjenestemenn erklærte seg som interimregjeringen for å overføre makten til mujahedin.

I mer enn en uke forble Massoud passiv og unnlot å flytte sine styrker inn i hovedstaden. Han ventet på ankomsten av det politiske lederskapet fra [[Peshawar]]. Partiene hadde plutselig den suverene makten i sine hender, men ingen planer for å utføre den. Med sin hovedkommandør klar til å okkupere Kabul, var [[Burhanuddin Rabbani]] i posisjon til å overta. I mens forsøkte FN å finne en politisk løsning som sikret en måte å overføre makten på som var akseptabel for alle sider.