Redigerer Danmarks historie (1814–1848) (avsnitt)

== Motstanden mot eneveldet ==
[[Fil:Lehmann Orla.jpg|mini|Orla Lehmann]]
Tradisjonelt støttet bøndene kongemakten ettersom de anså at kongen kunne skaffe dem rettferdighet overfor godseierne og embetsmennene. Særlig landboreformene hadde styrket denne oppfatningen. Derfor ble det i spesielt utvalgte kretser samlet inn underskrifter mot en fri forfatning og skattebevillingsrett til stenderne i [[1840]]&ndash;årene. Etter at de intellektuelle ikke fikk innfridd sitt håp om en fri forfatning i forbindelse med Christian VIIIs tronbestigelse, viste de interesse for å vinne bøndene for seg.

I februar 1841 fikk [[Orla Lehmann]] muligheten til å vinne bøndenes gunst. Han hadde holdt en tale for velgere av bondestanden på [[Falster]], en tale han senere ga ut. Her fremhevet han at det snarere var tidsånden enn Frederik VI som hadde frembrakt landboreformene og at bøndene ikke hadde noen garanti for at andre konger ville være like bondevennlige som den gamle monarken. Derfor ville skattebevillingsrett og en fri forfatning være et sikkert gode for bøndene. Det varte ikke lenge før Lehmann ble anklaget av generalfiskalen å ha oppfordret til å ''«udbrede had og misnøje mod landets forfatning»''. Han ble i første omgang frikjent i underretten, men [[Højesteret (Danmark)|Højesteret]] idømte han i januar 1842 tre måneders «simpelt fængsel».

Rettssaken hadde som resultat at Orla Lehmann med ett ble populær i hele landet. Da han fikk trykket sin forsvarstale for Højesteret fra fengselet ble den revet vekk. Selve fengselsoppholdet ble nærmest en parodi ettersom han hver dag mottok besøkende og gaver fra beundrere. Etter løslatelsen ble han hyllet på det årlige 28. mai–møtet som feiret utstedelsen av stenderandordningene av [[1831]]. Deretter var han sikker på full støtte for den endringen han ville gi den [[Liberalisme|liberale]] bevegelsen. På møtet fastslo han i sin tale «for Danmark» parolen ''«Danmark til Ejderen»''. Her langet han ut etter de tyske planene om blant annet å gjøre Danmark til det tyske forbunds marinebase eller admiralstat. Den slesvig-holsteinske bevegelsen, som ville skille hertugdømmene fra Danmark ble også angrepet. Det gjorde at de liberale i København ble [[Nasjonalliberalisme|nasjonalliberale]] og satte bevaringen av Slesvig høyere på dagsordenen enn kravet om en fri forfatning.

=== Bondebevegelsen ===
[[Fil:Balthazar Christensen.jpg|thumb|Balthazar Christensen. Maleri av [[Constantin Hansen]].]]
Samtidig startet en ny politisk bondebevegelse rundt [[skomaker]] [[Jens Andersen Hansen|J.A. Hansen]] og [[skolelærer]] [[Rasmus Sørensen]], som begynte å gi ut bladet ''[[Almuevennen (København)|Almuevennen]]'' i [[1842]]. Utgangspunktet for denne folkebevegelsen var målet om å kutte ned på og avvikle de avgiftene som festerne ytet godsene, spesielt avviklingen av hoveriet.

I 1830&ndash;og 1840&ndash;årene ble særlig husmannsspørsmålet formulert:
# oppheving av skillet mellom privilegert og uprivilegert [[hartkorn]] i beskatningsmessig henseende;
# overgang fra feste til selveie; 
# tiendeavgiftens forandring til en pengeavgift;
# innføring av alminnelig [[verneplikt]].

Bondebevegelsen nådde et foreløpig høydepunkt i 1844&ndash;1845. Stenderforhandlingene i [[1844]] &ndash; ikke minst på stenderforsamlingen for Øyene i [[Roskilde]] &ndash; ble helt dominert av landbospørsmål med skarpe motsetninger mellom godseiere og andre konservative på den ene siden og tilhengere av bøndenes og husmennenes reformkrav på den andre. Det var viktig at i tillegg til [[Johan Christian Drewsen|J. C. Drewsen]] trådte nå [[Orla Lehmann]] og [[Balthazar Christensen]] frem som talsmenn for bøndenes krav. Dermed var en allianse mellom land og kjøpsteder i sikte. Det medførte en styrkelse av landboernes agitasjon og fremkalte uro hos godseiere og embetsmenn. Ved et folkemøte på [[Ulkestrup mark]] i [[Holbæk amt]] den [[30. juni]] [[1845]] viste bondebevegelsen sin styrke og i oktober begynte husmenn på godsene på Sjælland i fellesskap å stille krav om forandringer i sine vilkår.

Reaksjonen førte til  ''[[bondesirkulæret av 8. november 1845]]'' som forbød at man kunne avholde møter om bondestandens rettsforhold uten tillatelse fra den stedlige politimyndigheten. Det forbød også personer fra utenom sognet å kunne delta og derfor kunne ikke møter i kjøpsteder finne sted. Sirkulæret var særlig rettet mot [[Rasmus Sørensen]] og [[Peder Hansen]] som hadde reist rundt og talt ved forskjellige møter. Sirkulæret ble snart opphevet igjen ettersom det vakte kritikk både blant bondevenner og nasjonalliberale og kun medførte at disse folkebevegelsene nærmet seg hverandre og det kulminerte med opprettelsen av [[Bondevennernes Selskab]] den [[14. mai]] [[1846]]. Dermed hadde opposisjonen mot godseierne og de konservative funnet et felles ståsted.