Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

== De første landboreformene ==
{{Utdypende artikkel|Landboreformene}}
=== A.G. Moltke overtar styret ===
[[Fil:Portrait King Frederik V by Pilo.jpg|mini|[[Frederik V av Danmark og Norge|Frederik V]]]]
I [[1746]] døde Christian VI og ble etterfulgt av sin sønn [[Frederik V av Danmark og Norge|Frederik V]]. Han hadde imidlertid hverken lyst eller evner til å regjere landet. I stedet ble det hans [[Pasje|kammerpasje]] og oppdrager, [[Adam Gottlob Moltke|A.G. Moltke]], som kom til å styre Danmark. Han ble utnevnt til overhoffmarskalk og fra denne normalt ikke særlig innflytelsesrike posten lyktes det ham å bli Danmarks faktiske førsteminister resten av Frederik Vs regjeringstid. Moltke tok seg godt betalt for sine tjenester og han ble etter hvert en av landets største godseiere. Han var samtidig opptatt av hva man kunne gjøre for å fremme landets økonomi.

Etter maktskiftet fremla Moltke en plan hvor han rådet styret til å fremme landbruket og til å nedsette en landbrukskommisjon. Han fremhevet særlig at Danmark kunne lære noe av det moderne [[Vekselbruk|kobbelbruk]]et i Holstein som han selv innførte på sine sjællandske gods. Kobbelbruket innebar en omlegging av jorden til mellom 9 og 11 innhegnede marker, hvor noen ble sådd til med nytt fôr som kløver. Det lot seg best gjennomføre på hovedgårdsjorden, som imidlertid krevde en større innsats for hoveribøndene. Fordelene ved denne metoden var at kløveren bant [[nitrogen]]et i jorden, som derfor ikke krevde så mye kveggjødsel.

De økte grødene betydde at det kunne holdes mer kveg og dermed produseres mer gjødsel, slik at det ikke var nødvendig å legge så mye jord [[Brakkmark|brakk]]. Det krevde bedre informasjon om landbruket før reformene tok til og Moltke ba om opplysninger fra alle amtmennene. Det var nok å rette opp i, men det ble vanskeliggjort av voldsomme epidemier av lungetuberkulose og [[munn- og klovsyke]], som herjet de mindre velernærte og ikke særlig motstandsdyktige danske kvegbesetningene på rundt en halv million dyr. Innen nyttår 1746 døde ca. 150&nbsp;000 dyr og da sykdommen ebbet ut i 1752, var det samlede tap antakelig på mellom tre og fire hundre tusen dyr.

=== Borgerne spørres til råds ===
I [[1755]] ba det eneveldige styret alle «rettskafne patrioter» om å sende inn forslag som kunne gagne landets økonomi og innbydelsen var undertegnet av Moltke selv. Han lovte at de beste forslagene ville bli offentliggjort. Reaksjonene var overveiende positive og i [[1757]]–[[1764]] kunne han sende ut åtte tykke bind av ''Danmark og Norges oeconomiske Magazin'' med mange bidrag om alt fra øket [[Bier|biavl]] til gjennomgripende reformer av landbolovgivningen. Mange mente at bøndenes hoveriarbeid og naturalieavgifter burde avløses av pengeavgifter. Enkelte mente at avvikling av festesystemet ville være til nytte, ettersom bøndene da ville bli selveiere. Landsbyfellesskapet og det gamle vangesystemet ble av mange sett på som en hindring for fremskritt. Det ble foreslått at landsbyens jorder skulle utskiftes slik at hver bonde fikk samlet sitt jordtilliggende og at gårdene ble flyttet ut på vedkommendes jord. Godseierne og bøndene ventet på at noen skulle gå i spissen og vise at disse endringene kunne henge sammen rent økonomisk. De første utskiftninger og utflytninger fant sted i [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]] i [[1750]]- og [[1760-årene]]. I kongeriket ble eksperimentene fulgt med interesse.

=== Landevernskommisjonen ===
[[Fil:Skagen_Denmark_Storm_in_October-2006.jpg|mini|300px|Sandflukt under en storm i 2006 på [[Grenen]] ved [[Skagen]].]]
Moltke hadde foreslått en landevesenkommisjon i 1746. Den ble nedsatt i 1757 og da han selv tok sete i den, var det store forventninger til resultatene. Disse forventningene ble imidlertid ikke innfridd. Kommisjonen utga kun tre lover [[1758]]–[[1760]] og de nøyde seg med å lette utskiftingen av arealer som var eiet av flere gods i fellesskap. Imidlertid besluttet kongefamilien og ledende embetsmenn seg for å gjennomføre noen av de mange forslag på landboreformer på sine egne gods.

[[Sophie Magdalene av Danmark og Norge|Enkedronning Sophie Magdalenes]] gods i [[Hørsholm]] ble det første. Bøndene fikk arvefeste, noe som innebar at de fikk samme råderett over sine gårder som om de hadde vært selveiere. Fremover skulle de betale en årlig pengeavgift i stedet for å yte [[Festetomt|landgilde]], [[hoveri]] og [[tiende]]. De kunne i tillegg la gården gå i arv eller selge den. Dessuten begynte kongen i [[1763]]–[[1765]] å selge ut av [[krongods]]et for å styrke landets finanser. I tråd med tankene om at selveie var veien frem i landbruket, ble landsbyjordene på [[Fyn]] og i [[Jylland]] overveiende solgt til bønder.

Også skogbruket ble lagt om. I årevis hadde skogene vært på tilbakegang på grunn av gressende kveg, fremmede hærers hugst av hele skoger og den hjemlige flåtes og den kongelige byggingens umettelige behov for tre til skip, brenning av [[tegl]]sten og oppvarming av de store residensslottene. Verst så det ut i Jylland, hvor halvparten av landet var dekket av [[hede]] og ødelagt skog. I Nordjylland, Vestbornholm og Nordsjælland var skogene også borte og markene ble truet av ukontrollerbar [[Sandflukt i Danmark|sandflukt]], ettersom bøndene i sin jakt på brensel hadde fjernet marehalmen samt gress- og lyng som ellers bant sanden til kystområdene.

Det sto fortsatt skog i Østjylland samt på Fyn og Sjælland, som eierne vernet om, for både kongefamiliens og høyadelens kjæreste fritidsfornøyelse var jakt. I Danmark hadde man aldri hatt [[gran]] og [[lerk]] og i mange områder hadde det ikke vært [[furu]]trær siden oldtiden. Men alle disse nåletreartene ble nå innført av den tyske skogeksperten [[Johann Georg von Langen]], som ble kalt til Danmark for å gjenopprette de nordsjællandske skogene. Det viste seg senere at nåletrær kunne trives på jord hvor andre trær måtte gi opp.

I [[1788]] ble den første jyske furuplantasjen anlagt på [[Alheden]], og i [[1792]] kom en lov som tilstrebet å bekjempe sandflukten ved beplantning. Året etter ble [[Tisvilde Hegn]] påbegynt med planting av furu for å redde det nordsjællandske landbrukslandet. Dette lyktes ikke alltid i første omgang, da en tilsvarende beplantning i de jyske klittområdene mislyktes. [[Den tilsandede kirke|Skagens gamle kirke]] var i [[1795]] så tilsandet, at den måtte oppgis.

=== Omorganisering av hæren ===
I begynnelsen av [[1760]] ble det tydelig at det var behov for en omorganisering av hæren. Styret ønsket en stor og profesjonell hær som samtidig var billigere enn de vervede utenlandske regimentene. Forbildet ble Preussen. Militæreksperten [[Claude Louis de Saint-Germain]] ble kalt til Danmark. Han ønsket en sentralisert militærledelse med militærfolk i ledelsen, innfødte soldater som kjernen i hæren og reduksjon av det store antallet offiserer. Danmark øket utskrivingen til militsen sterkt og utvidet stavnsbåndet fra 4. til 40. år. Krigskanselliet ble omdannet til et generalkrigsdirektorium med offiserer i ledelsen. Denne omorganiseringen ble imidlertid nærmest nøytralisert etter motstand fra offiserskorpset og de sivile lederne som Moltke og [[J.H.E. Bernstorff]]. Utvidelsen av stavnsbåndet (fra 4. til 40. år) sto ved makt.<ref>Hobson 2015, s. 62</ref> I de følgende årene skrev generalitetet ut et stigende antall bønder til tjeneste ved de vervede regimentene.

[[Fil:Johan Hartvig Ernst Bernstorff 2.jpg|mini|[[J.H.E. Bernstorff]] malt av J.L. Tocqué. <br />Portrettsamlingen på [[Frederiksborg slott]]]]

Holdningen i regjeringskretsene skiftet i 1760-årene fra en velvillig innstilling til landbrukstekniske forbedringer til en betraktning av bondebrukets overgang til frihet og eiendom som nøkkelen til avgjørende fremskritt. J.H.E. Bernstorff gjennomførte som den første en mer varig modell for de danske landboreformene da han solgte gårdene under  [[Bernstorff slott|Bernstorff gods]] i landsbyene [[Gentofte]], [[Ordrup]] og [[Vangede]] til festebøndene. Hoveriet ble avløst av en pengeavgift, landsbyjordene utskiftet og gårdene utflyttet. Fremover skulle husmennene ernære seg utelukkende som landarbeidere eller håndverkere og det ble lagt vekt på at de ved utskiftingen kun fikk tildelt så mye jord at de kunne ha en liten have og gressområder nok til en [[Tamfe|ku]]. Folkene bak reformene hadde tro på at den økte arbeidskraften som avløsningen av hoveriarbeidet ga, samt den forbedrede landbruksdrift på bondegårdene ville bety at det var arbeide nok til å forsørge flere husmenn uten jord. Modellen var imidlertid ikke uten problemer.

* Hadde bøndene for eksempel råd til her og nå å kjøpe sine gårder? Enten krevde det bedre lånemuligheter eller en så velstående godseier at han kunne la en stor del av kjøpesummen henstå som prioritet i de nye [[bondegård]]ene. 
* Hvilke bønder skulle ha rett til å kjøpe de fruktbare jordene tett inntil den gamle landsbyen?
* Hvem skulle bekoste den dyre utflyttingen av gårdene fra landsbyen? Hvis man bevarte festesystemet ville det være godseieren, da han jo var eieren av gårdene, men mange godseiere hadde hverken råd eller lyst til det. Ved selveie skulle bonden selv bekoste et nytt hus og avlsbygninger, men dette gjorde overgangen til selveie til en [[hasard]]iøs handel for bonden.

Det siste spørsmålet ble virkelighet da mange av de bøndene som i begynnelsen av 1760-årene hadde kjøpt krongods, ikke kunne trekke fra den store delen av kjøpesummen, som staten hadde la stå som prioritet i gårdene. Derfor endret staten i slutten 1760- og [[1770-årene]] strategi, og ved det fortsatte salg av krongods utbød man i stedet nøkkelklare hovedgårder med tilhørende festegods. Denne kursendringen kom tusener av festebønder på Falster og i Sydsjælland til å betale dyrt for. De nye eierne skulle i en fart ha godset til å forrente seg og utveien var ofte en betraktelig økning av hoveriet og det til og med for en gruppe bønder, hvis hovbyrde tidligere ikke hadde været særlig stor.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=178–181.}}</ref>