Redigerer Danmarks historie (avsnitt)

== Nyere tid ==
=== Reformasjonen ===
{{Utdypende|Reformasjonen}}
I [[senmiddelalderen]] oppsto det en utbredt folkelig misnøye med den [[katolske kirke]], og fyrstene så at det ikke var til deres fordel å støtte denne. Reformasjonen hadde sitt utgangspunkt i [[Tyskland]] hvor særlig [[Martin Luther]] var en vesentlig drivkraft. Bevegelsen fikk hurtig stor innflytelse i Danmark, selv om [[Humanisme|humanister]] som [[Poul Helgesen]] lenge forsøkte  å opprettholde en reformbevegelse ''innenfor'' den katolske kirkes rammer. I de første årene av [[1530-tallet]] ble befolkningen oppmuntret av kongens passivitet til å angripe kloster og kirker. Da [[Frederik I av Danmark og Norge|Fredrik I]] døde i [[1533]] tok et [[synode]] (kirkeråd) av biskoper kontrollen over kirkeprovinsen Danmark og nektet å tillate valget av [[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]]. Begrunnelsen var at han var for luthersk. Væpnet motstand fra adelen og [[Lübeck]]s borgmester tvang biskopene til å gi seg og akseptere Christian III som konge.

Kort tid etter i [[1536]] ble reformasjonen innført i Danmark og Norge. I Norge var det ingen folkelig oppstand mot den etablerte kirke. For Norge var det en dansk reformasjon som ble påtvunget ovenfra og ned i de sosiale lag. I dragsuget ble gammel [[kirkekunst]] uerstattelig ødelagt. I Norge ble blant annet [[St. Olavs skrin]] i [[Nidarosdomen]], ødelagt, mens [[sølv]]et ble smeltet om og ført til [[København]].

En viktig grunn til at reformasjonen seiret i Nord-Europa var kongenes ønske om frigjøre seg fra [[Den hellige stol|pavestolen]], men også at det var store inntekter i å konfiskere kirkenes og klostrenes eiendommer og skatter. Danmark ble raskt en del av den overbeviste [[lutheranisme]].  I løpet av [[1600-tallet]] gjennomlevde landet en tid med streng [[luthersk ortodoksi]]. Alle tegn på katolsk tro ble forfulgt, og det samme skjedde med de [[Kalvinisme|kalvinistiske]] menighetene. Det ble sett på som en seier for reformasjonen da den første oversettelsen av [[Bibelen]], den såkalte ''Christian IIIs Danske Bibel'', utkom i [[1550]]. Denne bibelen er blitt betegnet som et språklig mesterverk. Den ble [[norm]]settende for det [[Dansk språk|danske skriftspråket]], som én gang for alle ble preget av den østdanske dialekt som bibeloversettelsen er skrevet på. Bibelen ble imidlertid aldri oversatt til norsk, og bruken av dansk som bibel- og kirkespråk bidro sterkt til at [[Norsk språk|det norske skriftspråket]] forsvant, og til dansk påvirkning på talespråket.

=== Politiske forhold ===
[[File:Danmark før 1645.png|thumb|Danmark før 1645]]
Danmarks økonomi bedret seg i løpet av [[1500-tallet]] og landet ble rikt, mest fordi Danmark hadde makten på begge sider av [[Øresund]] og opprettholdt tollen over sjøtrafikken. Korneksporten f
ra [[Polen]] til [[Nederlandene]] og resten av [[Europa]] vokste betydelig i samme tidsrom. Den danske økonomien hadde også fordeler av fireårskrigen (eller [[den spansk-nederlandske krigen]]) i Nederlandene etterhvert som høyt utdannede flyktninger kom til Danmark. En direkte virkning var moderniseringen av [[håndverk]] og [[jordbruk]] og tettere handelsforbindelser med Nederlandene.

Danmark var et sterkt land på denne tiden. Storpolitikken i Europa dreide seg i stor grad om forholdet mellom protestanter og katolikker. Siden Danmark var overbevist protestantisk, var det åpenbart at landet måtte bli dratt inn i denne striden. Under [[tredveårskrigen]] gikk det så dårlig med protestantene på [[1620-tallet]] at de appellerte til [[Christian IV]] (populært: «Christian Kvart») om hjelp til å «redde den protestantiske sak». Den danske innblandingen ble en fiasko, men verre og mer ydmykende ble det da den svenske deltagelsen ble en stor suksess. Christian IV huskes likevel av danskene som en av landets aller beste konger. Han fikk en meget lang regjeringstid ([[1588]]–[[1648]]) og ble betraktet som arkitekten blant de danske kongene på grunn av alle de byggeprosjektene han iverksatte. Han grunnla, eller la om, blant annet bystrukturen til flere norske og svenske byer der navnet begynner med Christian, inkludert [[Christiania]] og [[Kristiansand]]. Blant de felles dansk-norske kongene var han den eneste som interesserte seg for [[Norge]] og som besøkte landet gjentatte ganger.

Christian IV vant over Sverige i [[Kalmarkrigen]] i [[1612]], men i hans eldre dager led [[Danmark-Norge]] det første store nederlaget i en serie kriger med nabolandet. Ved [[freden i Brömsebro]] i [[1645]] måtte Norge avstå [[Jemtland]], mens Danmark mistet [[Halland]].<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=129.}}</ref>

Etter hans død havnet Danmark-Norge i en enda mer katastrofal krig mot Sverige. Den danske flåten hadde overmakten til sjøs, slik at den svenske hæren i stedet invaderte Danmark fra sør. En usedvanlig kald vinter gjorde det mulig for de svenske troppene å krysse [[Storebælt]] og angripe København direkte. Bare ved at borgerne holdt ut, kombinert med nødforsyninger fra Nederlandene og (etter sigende) kongens personlige mot, unngikk Danmark byens fall og dermed at hele landet ble erobret. Ved [[freden i Roskilde]] i [[1658]] måtte Danmark avstå de gjenværende rike landsdelen øst for Øresund, [[Skåne]] og [[Blekinge]], og for en kortvarig periode også [[Bornholm]]. Norge måtte avstå [[Båhuslen]] og [[Trondheim len]], men det siste ble gjenerobret to år senere. Fredsavtalen forhindret imidlertid ikke den svenske kongen i ennå et forsøk på å innta København.<ref>{{Harvnb|Cramer-Petersen|1997|s=9-16.}}</ref><ref>{{Harvnb|Thiedecke|1999|s=40-43.}}</ref><ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=141-142.}}</ref>

=== Eneveldet ===
{{Utdypende artikkel|Danmarks historie (1660–1814)}}
[[Fil:Frihedsstøtten 2005-02.jpg|thumb|150px|[[Frihetsstøtten]] i [[København]] som feiret opphevelsen av [[Stavnsbåndet]] ble reist i 1797.]] Som et resultat av at adelshæren sviktet totalt under krigen, kunne [[Frederik III av Danmark og Norge|Fredrik III]] frata adelen noen av dens privilegier og innføre [[Absolutisme|eneveldet]] i Danmark-Norge. Det skjedde med støtte fra det rike [[borgerskap]]et i København og i de større provinsbyene. Det markerte innledningen til et maktskifte fra arvelig adel til borgerskapets pengemakt. Riksrådet ble nedlagt, og det tidligere valgkongedømmet ble avskaffet til fordel for et arvelig monarki.<ref>{{Harvnb|Cramer-Petersen|1997|s=17-43.}}</ref><ref>{{Harvnb|Thiedecke|1999|s=50-57.}}</ref><ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=142-143 og 146.}}</ref> En egentlig representativ styreform så landet først igjen et par hundre år senere. Regjeringen ble omorganisert etter en [[hierarki]]sk modell med kongen i spissen og med lønnede embetsmenn i alle betydelige poster. Som statsadministrasjonen ble også lovgivningen modernisert. Kong [[Christian V]]s ''[[Danske Lov]]'' ble underskrevet den [[15. april]] [[1683]], og i [[1687]] fulgte den tilsvarende [[Norske Lov]]. Dessuten ble mål og vekt standardisert, og med Christian Vs [[matrikkel]] (landregister) i [[1688]] ble det innført et nytt grunnlag for beskatning.

Danmark-Norge deltok ikke aktivt i den europeiske storpolitikken, men kongemakten ga ikke uten videre opp å gjenvinne herredømmet over de tapte landsdelene. I [[1675]] gikk en dansk hær i land i Skåne for å gjenerobre landet, og samtidig gjorde den norske hær invasjon i Båhuslen. [[Den skånske krig]] ble kostbar, men førte ikke til den ønskede revansj, og landsdelene forble svenske ved fredsavslutningen i [[1679]]. Senere fikk Sveriges overmakt i regionen rundt [[Østersjøen]] de tre nabolandene [[Russland]], [[Polen]] og Danmark-Norge til å danne en hemmelig allianse på høsten [[1699]], og dette utløste [[den store nordiske krig]]. Allerede i [[1700]] slo den svenske krigerkongen [[Karl XII av Sverige|Karl XII]] Danmark-Norge ut av krigen. Selv om svenskene endte med å lide et avgjørende nederlag i [[slaget ved Poltava]] og falt under forsøket på å erobere Norge i [[1718]], greide Danmark-Norge heller ikke denne gang å få sine tapte besittelser tilbake, og måtte innse at de tidligere danske provinser var tapt for alltid.<ref>{{Harvnb|Skougaard|2002|s=37-45.}}</ref><ref>{{Harvnb|Thiedecke|1999|s=60-63.}}</ref><ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=152-154.}}</ref>

Befolkningstallet steg jevnt gjennom årene: fra 600 000 i [[1660]] til 700 000 i [[1720]] og 978 000 i [[1807]], i tillegg til en tredobling av Danmark-Norges statsinntekter fra 1660 til 1730.<ref>{{Harvnb|Ågren|1985|s=122.}}</ref> Det slo feil da man etter merkantilistisk modell forsøkte å skaffe landet nye inntekter gjennom omlegging til tidlige [[industri]]former. Den lille industrien som var, var konsentrert omkring København, og den eksisterte stort sett for å forsyne hæren og flåten. Landets adel besto bare av rundt 2 000 personer, men eide omtrent halvparten av all jord og kontrollerte lokaladministrasjonen. I [[1733]] ble [[stavnsbåndet]] innført for å holde arbeidskraften fast på landet. Det betydde at bønder og landarbeidere bare kunne forlate det området de var født i hvis de hadde godseierens tillatelse. I teorien skulle stavnsbåndet bare skape en lokal [[milits]], men i realiteten ga det adelen adgang til billig arbeidskraft. Først i [[1788]] maktet borgerskapet i København å få stavnsbåndet opphevet.

=== Opplysningstiden ===
Gjennom mesteparten av [[1700-tallet]] var Danmarks økonomi sunn. Det hadde for det meste sin årsak i eksporten av landbruksprodukter til hele [[Europa]]. Danske handelsskip seilte til alle havner i europeiske handelsbyer og over [[Atlanterhavet]] til de nye [[koloni]]er i [[Karibia]] og til de nordatlantiske øyene. Danmark-Norges første koloni ble grunnlagt ved [[Trankebar]] på sydkysten av [[India]] i [[1620]]. I Karibia opprettet Danmark-Norge en koloni på Sankt Thomas (nå [[Saint Thomas]]) i [[1671]], på Sankt Jan (nå [[Saint John]]) i [[1718]], og på [[Saint Croix|Sankt Croix]] i [[1733]], kjøpt fra [[Frankrike]]. Det ble også opprettet en rekke festninger for handel i [[Vest-Afrika]], som [[Christiansborg]] på [[Gullkysten]], nå i [[Ghana]], for å sikre tilførsel av afrikanere til [[slavehandel]]en.

På slutten 1700-tallet framkalte de nye [[fysiokrati]]ske tanker en bevegelse for landbruksreformer. [[Stavnsbåndet]] ble opphevet og det ble innledet et skifte av landsbyenes fellesåkrer. Parallelt skjedde det en avløsning av bøndenes [[festekontrakt]]er med selveie. Dette skapte et nytt landskap i Danmark, det såkalte «landmålerlandskapet» som var lettgjenkjennelig på de rette linjer i åkrer og veger i motsetningen til [[middelalderen]]s jordbruksområder som fulgte landskapets konturer.

Ideer og synspunkter fra den franske [[opplysningstiden|opplysningstid]] fikk gjennomslag hos [[borgerskap]]et i Danmark-Norge. Det førte til et press for økt personlig [[frihet]]. [[Sensur]]en ble mindre på slutten av 1700-tallet. Utviklingen var ikke enkel å gjennomføre, og i perioder var det politiske liv preget av framskritt, for så å bli avløst av at den eneveldige kongemakten igjen hevdet sin kontroll over samfunnet. I disse årene vokste en [[Nasjonalisme|nasjonal]] bevissthet fram, slik det skjedde i resten av Europa. Mange begynte å mistro de mange «tyskere», det vil si [[holstein]]ere, i administrasjonen. Motsetningsforholdet mellom tysktalende og dansktalende fortsatte inn i den følgende perioden. Samtidig vokste det fram en norsk nasjonalbevissthet med brodd mot Danmark, og det ble reist krav om egne norske institusjoner.