Redigerer Bohrs atommodell (avsnitt)

===Karakteristisk røntgenstråling===

Mer direkte bekreftelse på modellens gyldighet skulle derimot komme fra egenskapene til elektronene i de innerste ringene. Bohr hadde foreslått  at den [[karakteristisk røntgenstråling|karakteristiske røntgenstrålingen]] som tidligere var observert av [[Charles Glover Barkla|Charles Barkla]], skyldes at elektron ble slått ut fra en av de innerste ringene slik at atomet ble eksitert med energi ''E''. Når det så faller tilbake i en ny,  stabil likevektstilstand med energi ''E' '', sendes det ut stråling med frekvens gitt ved samme formel ''h&nu; = E - E''' som for optiske overganger. Og da elektronene i de innerste ringene skulle være de samme for alle tyngre atomer, ville det forklare  de nye og mer nøyaktige målingene til [[Henry Moseley]] hvor det ikke fantes noen periodiske forandringer i røntgenstrålingen fra grunnstoff til grunnstoff. I motsetning til Barkla kunne Moseley måle bølgelengden til strålingen ved bruk av den nyoppdagede og presise [[røntgenspektroskopi]]en. Han fant at kvadratroten av frekvensen til den karakteristiske strålingen økte lineært med [[atomnummer]]et ''Z''. Denne oppdagelsen er senere blitt kalt for [[Moseleys lov]].
[[Image:Atom_model_for_EDX_DE.svg|thumb|280px|Illustrasjon av overganger mellom de innerste elektronringene som gir karakteristisk røntgenstråling.]]

Forklaringen som Bohr hadde gitt for denne strålingen,  ble videreført av den tyske fysiker [[Walther Kossel]] i [[1914]].<ref> W. Kossel, ''Bemerkung zur Absorption homogener Röntgenstrahlen'', Verhandlungen der deutschen physikalischen Gesellschaft '''16''', 898-909, 953-963 (1914).</ref> Mens Bohr opprinnelig hadde postulert at de forskjellige ringene med elektroner skulle være 1-kvantebaner, mente Kossel at eksperimentene kunne enklest forklares ved at ring nummer ''n'' regnet innenfra, i virkeligheten var en ''n''-kvantebane med dreieimpuls ''nh/2&pi;''. Bohr hadde ment at slike baner ville være kvantemekanisk ustabile. 

Den mest energetiske strålingen som Barkla hadde døpt K-stråling, skulle oppstå ved at et elektron i den innerste ringen med ''n'' = 1 ble slått fri ut av atomet. Denne ringen kunne derfor omtales som K-ringen. Strålingen ville da fremkomme ved at elektron fra et høyere nivå falt ned i hullet i '''K-ringen'''. På samme måte ville L-strålingen som Barkla hadde sett, skyldes at et elektron ble slått ut av den neste ringen med ''n'' = 2 som derfor ble kalt for '''L-ringen''' og så videre. 

Den mest intense K-strålingen hadde Moseley kalt for K<sub>&alpha;</sub> og kunne nå forklares som en overgang av et elektron fra L-ringen til K-ringen. Han hadde også funnet en svakere, men mer energetisk komponent   K<sub>&beta;</sub> som kunne forklares på tilsvarende måte som en overgang fra M-ringen med ''n'' = 3 til vakansen i K-ringen. For et atom med ladningstall ''Z''  vil frekvensen for K<sub>&alpha;</sub> da følge fra Bohrs formel

: <math>  \nu = (Z - 1)^2cR_\infty\left({1\over 1^2} -   {1\over 2^2}\right)  </math>

når den effektive ladningen som elektronet ser, settes lik ''Z'' - 1. Dette er akkurat [[Moseleys lov]].

Disse navnene på ringene ble i de følgende årene beholdt selv om de snart ble erstattet med ellipser i tre dimensjoner og enda senere med mer abstrakte [[elektronskall]] basert på [[kvantemekanikk]]. Da var de mekaniske banene blitt byttet ut med sannsynlighetsfordelinger.