Redigerer Benedikt XVI (avsnitt)

=== Teologi ===
::''Å bli kristen er ikke en etisk beslutning eller en storslått idé, men resultatet av at man har møtt en hendelse, en person, som gir livet en ny horisont og retning.'' (I en tale til Troskongregasjonen i 2006)

Joseph Ratzinger ble vanligvis tilregnet [[Augustin av Hippo|den augustinske skole]].

På linje med sine forgjengeres forsvar av [[naturrett]]en og av sannheten som mulig kategori hadde Ratzinger/Benedikt XVI uttalt at samtidens verden preges av hva han kalte [[relativismens diktatur]]. Som teolog hadde han blant annet fokusert på spørsmålet om forholdet mellom begrepene sekularisme og rasjonalisme, der hans standpunkt var at den sanne rasjonalitet ikke utelukker troen, til forskjell fra det naturalistisk-[[Positivisme|positivistiske]] fornuftsbegrep som stammerfra opplysningstiden.
====Teologisk arbeid før pavevalget====
Blant Ratzingers teologiske arbeider kan nevnes det digre fundamentalteologiske arbeide ''Theologische Prinzipienlehre'' (1982), de begge ekklesiologiske arbeidene ''Kirche, Ökumene und Politik'' (1987), ''Zur Gemeinschaft gerufen'' (1991) samt det moralteologiske arbeidet ''Wahrheit, Werte, Macht'' (1993), det dyptloddende liturgiske verket ''Der Geist der Liturgie'' (2000) og den kristologiske studien ''Unterwegs zu Jesus Christus'' (2003). Det felles med disse arbeidene er at de forener dypsindig teologisk-filosofisk analyse med reflksjon over kirkens og den kristne tros stilling i det moderne samfunn og alle de problemer som det kristne fellesskap stilles overfeor verden rundt. Ratzinger behandlet her alt fra dåpens, eukaristiens og bønnens spesifikke betydning, de store trosbekjnnelser og forholdet mellom skrift og tradisjon og mellom tro og viten i et historisk perspektiv til økumenikken, frigjøringsteologien og den islamske utfordring, frihets- og samvittighetsbegrepet samt betydningen av kristne verditradisjoner for demokratet og forsvaret av menneskelige rettigheter.<ref>''Theologische Prinzipienlehre''. Bausteine zur Fundamentaltheologie, Erich Wewel Verlag 1982.

*''Zur Gemeinschaft gerufen. Kirche heute verstehen,'' Freiburg/Basel/Wien 1991
*''Kirche, Ökumene und Politik. Neue Versuche zur Ekklesiologie,'' Johannes, Einsiedeln 1987
*''Wahrheit, Werte, Macht. Prüfsteine der pluralistischen Gesellschaft,'' Freiburg/Basel/Wien 1993
*''Der Geist der Liturgie. Eine Einführung'', Freiburg/Breisgau 2000
*''Unterwegs zu Jesus Christus,'' Augsburg 2003</ref>

==== Kontinuitetens hermeneutikk ====
Som en rød tråd gjennom pave Benedikt XVIs pontifikat løper spørsmålet om den katolske kirkes kontinuitet med og troskap mot den kristne åpenbaring og tradisjon.<ref>[http://www.vatican.va/holy_father/benedict_xvi/speeches/2005/december/documents/hf_ben_xvi_spe_20051222_roman-curia_en.html Tale til kardinalskollegiet] 22. desember 2005.</ref> Som en konsekvens har Ratzinger både som kardinal og som pave fra «progressivt» hold blitt kritisert for sitt syn på [[Det andre Vatikankonsil]] (1962–1965), som mange hadde betraktet som «en ny pinse», en ny begynnelse for den katolskw kirke, en brudd med det forgangne.<ref>Se Gunnel Vallquist: ''Dagbok från Rom'', Artos & Norma Bokförlag, 1999; ''Katolska läroår, Uppsala-Paris-Rom'', 1995</ref> I sin juletale til kardinalskollegiet den 22. desember 2005 understreket Benedikt XVI betydningen av at Andre Vatikankonsil ikke tolkes som en brudd med den kirkelige tradisjonen («bruddets hermeneutikk»), men i stedet skal leses i tradisjonens lys («kontinuitetens hermeneutikk»). Allerede i en tale til biskopene i [[Chile]] av den 13. juli 1988 hadde kardinal Ratzinger fremhevet farene ved å betrakte Andre Vatikankonsil «som et slags superdogme» og «en ny begynnelse for kirken».<ref>[http://www.unavoce.org/cardinal_ratzinger_chile.htm Tale til de chilenske biskoper] {{Wayback|url=http://www.unavoce.org/cardinal_ratzinger_chile.htm |date=20070715080331 }} 13. juli 1988.</ref> 

I denna interne katolske kontrovers om tolkningen av dette kirkemøtet er det som det liturgiske spørsmål innordner seg. Ratzinger var kjent for sin kritikk av flere sieor av liturgireformen under pave Paul V.<ref>Joseph Ratzinger, ''La Mia Vita – Ricordi (1927–1977)'', Edizioni San Paolo, 1997, s. 110–113 (her i engelsk oversettelseg): «I was dismayed by the banning of the old Missal, seeing that a similar thing had never happened in the entire history of the liturgy. ... The promulgation of the banning of the Missal that had been developed in the course of centuries, starting from the time of the sacramentaries of the ancient Church, has brought with it a break in the history of the liturgy the consequences of which could be tragic. ... The old structure was broken to pieces and another was constructed admittedly with material of which the old structure had been made and using also the preceding models. ... But the fact that [the liturgy] was presented as a new structure, set up against what had been formed in the course of history and was now prohibited, and that the liturgy was made to appear in some ways no longer as a living process but as a product of specialized knowledge and juridical competence, has brought with it some extremely serious damages for us. ... In this way, in fact, the impression has arisen that the liturgy is ’made,’ that it is not something that exists before us, something ’given,’ but that it depends on our decisions. It follows as a consequence that this decision-making capacity is not recognized only in specialists or in a central authority, but that, in the final analysis, each ’community’ wants to give itself its own liturgy. But when the liturgy is something each one makes by himself, then it no longer gives us what is its true quality: encounter with the mystery which is not our product but our origin and the wellspring of our life. ... I am convinced that the ecclesial crisis in which we find ourselves today depends in great part upon the collapse of the liturgy, which at times is actually being conceived of etsi Deus non daretur: as though in the liturgy it did not matter any more whether God exists and whether He speaks to us and listens to us. ... But if in the liturgy the communion of faith no longer appears, nor the universal unity of the Church and of her history, nor the mystery of the living Christ, where is it that the Church still appears in her spiritual substance?»</ref> Enn mer kritisk var han mot den utvikling mot «avsakralisering» av liturgien som i den vestlige kirke slo inn og ble merkbar fra og med 1960-årenes slutt.<ref>Joseph Ratzinger i forordet til Klaus Gamber, ''Reform of the Roman Liturgy'', 1992: «[W]e have a liturgy which has degenerated so that it has become a show which, with momentary success for the group of liturgical fabricators, strives to render religion interesting in the wake of the frivolities of fashion and seductive moral maxims. Consequently, the trend is the increasingly marked retreat of those who do not look to the liturgy for a spiritual show-master but for the encounter with the living God in whose presence all the ’doing’ becomes insignificant since only this encounter is able to guarantee us access to the true richness of being.»</ref> For Ratzinger var gudstjenesten først og fremst tilbedelse, og dwrmed utgjør avsakralisering en blindvei. Ettersom Ratzinger samtidig betraktet liturgien som kirkens livsnerve får spørsmålet om kontinuitet og sakralitet i liturgien en aldeles særlig betydning i hans tanke.<ref>Cf. Joseph Ratzinger, ''Spirit of the Liturgy'', 2000.</ref><ref>{{webbref | url = http://www.catholicnewsagency.com/new.php?n=13066 | titel = "Pope’s ancient ornaments and vestments underscore continuity in the liturgy" | datum = 26. juni 2008 | utgivare = Catholic News Agency | arkivurl = https://web.archive.org/web/20150402035235/http://www.catholicnewsagency.com/news/popes_ancient_ornaments_and_vestments_underscore_continuity_in_the_liturgy/ | arkivdatum = 2. april 2015 | språk = engelsk }}</ref> Under sin tid som kardinal utla Ratzinger sin uppfatning ifølge hvilken Paul VIs liturgi burde tilføres elementer fra den eldre liturgi for å gjøre mer påtagelig gudstjenestens sakrale karakter.<ref>[http://chiesa.espresso.repubblica.it/articolo/205488?eng=y Sandro Magister, "The Pope Does Not Put On Prada, But Christ"]</ref> Videre fremholdt han vekten av at den eldre romerske liturgi (den tridentiske liturgi) gjenintegreres i kirkens liturgiske liv.<ref>Joseph Ratzinger: ''Salt of the Earth'', 1997: «I am of the opinion, to be sure, that the old rite should be granted much more generously to all those who desire it. It’s impossible to see what could be dangerous or unacceptable about that. A community is calling its very being into question when it suddenly declares that what until now was its holiest and highest possession is strictly forbidden and when it makes the longing for it seem downright indecent.»</ref> Som pave skulle han realisere dette ved skrivet ''[[Summorum pontificum]]'' (2007).

Joseph Ratzinger har både som kardinal og som pave fra «progressivt» hold blitt anklaget for å ha villet underminere arven fra Andre Vatikankonsil. Av [[St. Pius X-broderskapet]] beskrives han derimot ikke sjelden som alt for progressiv. På sin side vektla Ratzinger kontinuitetens hermeneutikn og påpekt et skille mellom kirkemøtets tekster på den ene side og hva man iblant kalte «konsilets ånd» (slik dette uteskes av progressive teologer) på den andre side.<ref>[http://www.ignatiusinsight.com/features2008/mhheim_introjr_jan08.asp Maximilian Heinrich Heim, "Vatican II and the Ecclesiology of Joseph Ratzinger"] {{Wayback|url=http://www.ignatiusinsight.com/features2008/mhheim_introjr_jan08.asp |date=20081007211754 }}, introduksjon til ''Joseph Ratzinger: Life in the Church and Living Theology—Fundamentals of Ecclesiology with Reference to Lumen Gentium'', Ignatius Press, 2007, {{ISBN|978-1-58617-149-0}}.</ref> Til dette spørsmål om brudd ''contra'' kontinuitet er den i dagens (2022) katolske kirke kontroversielle spørsmål om liturgien og Benedikt XVIs skriv ''Summorum pontificum'' tilknyttet.