Redigerer Augustus (avsnitt)

== Krig og erobringer ==
[[Fil:Impero romano sotto Ottaviano Augusto 30aC - 6dC.jpg|miniatyr|350px|Romerrikets utstrekning under Augustus. De gule områdene representerer omfanget til republikken i 31 f.Kr., fargegradene i grønt er de gradvis erobrede områdene under styret til Augustus, og de lyserøde områdene på kartet representerer [[klientkongedømme]]; imidlertid var det områder som endret seg under selv Augustus' styre, særlig i [[Germania]].]]

''Imperator Caesar Divi Filius Augustus'' valgte ''Imperator'', den «seierrike kommandant», som sitt førstenavn ettersom han ønsket å assosiere inntrykket av seier med seg selv.<ref name="eck 93">Eck (2003), s. 93.</ref> Ved året 13 kunne Augustus skryte av 21 anledninger hvor hans tropper proklamerte «imperator» som hans tittel etter et vellykket slag.<ref name="eck 93"/> Bortimot hele det fjerde kapittelet i hans offentlige utgitte memoarer om hva han hadde oppnådd, kjent som ''[[Res Gestae Divi Augusti|Res Gestae]]'' ble dedikert til hans militære seire og æresbevisninger.<ref name="eck 93"/> Augustus fremmet også idealet av en overlegen romersk sivilisasjon med oppgaven å herske over verden (den utstrekningen av verden som romerne kjente til), en sentimental oppfatning som er utformet i ordene til den samtidige poeten [[Vergil]] og tilskrevet den legendariske stamfaren til Augustus: ''tu regere imperio populos, Romane, memento'' — «Romere, husk ved deres styrke å herske over jordens folk!»<ref name="ccaa 30"/> Trangen til ekspansjon av riket som tilsynelatende var framtredende blant alle samfunnsklasser i Roma, er overordnet alt ettersom det er gitt guddommelig tillatelse, tydeliggjort i Vergils [[Jupiter (gud)|Jupiter]] i Bok 1 av ''[[Æneiden]]'' hvor han lover Roma ''imperium sine fine'', «overherredømme uten begrensinger».<ref name="eck 95">Eck (2003), s. 95.</ref>
[[Fil:Tiberius NyCarlsberg01.jpg|miniatyr|venstre|upright|Byste av [[Tiberius]], en suksessfull militærleder under Augustus før han ble utpekt som hans arving og etterfølger.]]

Ved slutten av sin regjeringstid hadde hærene til Augustus erobret det nordlige [[Hispania]] (dagens [[Spania]] og [[Portugal]]),<ref name="eck 94">Eck (2003), s. 94.</ref> [[Alpene|Alperegionene]] [[Raetia]] og [[Noricum]] (dagens [[Sveits]], [[Bayern]], [[Østerrike]], [[Slovenia]]),<ref name="eck 94"/> [[Illyricum]] og [[Pannonia]] (dagens Albania, Kroatia, Ungarn, Serbia, etc.),<ref name="eck 94"/> og utvidet grensene i den nordafrikanske provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]] i øst og sør.<ref name="eck 94"/> Etter at styret til [[Klientkongedømme|klientkongen]] [[Herodes den store]] (73–4 f.Kr.) opphørte, ble [[Judea]] lagt til den romerske provinsen Syria ved at Augustus avsatte hans etterfølger [[Herodes Arkhelaos]].<ref name="eck 94"/> I likhet med Egypt, som hadde blitt erobret etter Antonius' nederlag i 30 f.Kr., ble Syria styrt ikke av en prokonsul eller legat til Augustus, men av en høyprefekt fra samfunnsklassen ''[[Ridder (romersk)|equites]]'' (ridderne).<ref name="eck 94"/> Det var ikke behov for noen militær intervensjon da [[Galatia]] (dagens Tyrkia) i 25 f.Kr. ble gjort om til en romersk provins kort tid etter at [[Amyntas av Galatia]] ble drept av en hevngjerrig enke etter en drept fyrste fra Homonada.<ref name="eck 94"/> Da opprørske stammer i [[Cantabria]] i dagens nordlige Spania endelig underkastet seg i 19 f.Kr. ble dette området lagt inn under provinsene Hispania og [[Lusitania]].<ref name="eck 97">Eck (2003), s. 97.</ref> Denne regionen ble en betydelig ressurs for å finansiere Augustus' framtidige militære krigstokt da det var rikt på mineraler hvor romerne kunne drive gruvedrift i stor skala, eksempelvis var det særlig rikt på [[gull]] i området [[Las Médulas]].<ref name="eck 97"/>

Å erobre folkene i Alpene i 16 f.Kr. var en annen viktig seier for Roma ettersom det ga en stor territorial buffersone mellom de romerske borgerne i Italia og Romas fiender i [[Germania]] i nord.<ref name="eck 98">Eck (2003), s. 98.</ref> Poeten [[Quintus Horatius Flaccus|Horatius]] dediserte en ode til seieren mens Augustus' monument [[Tropaeum Alpium]], «seiersmonumentet over Alpene», ble reist i nærheten av [[Monaco]] for å hedre hendelsen.<ref name="eck 98 99">Eck (2003), ss. 98–99.</ref> Erobringen av Alpene foranlediget også den neste offensiven i 12 f.Kr. da [[Tiberius]] begynte krigen mot de [[Pannonia|pannonske]] stammene i [[Illyricum]] og hans bror [[Nero Claudius Drusus]] angrep de [[Germanere|germanske]] stammene i østlige [[Rhinland]].<ref name="eck 99">Eck (2003), s. 99.</ref> Begge krigene var vellykte da Drusus' styrker nådde fram til elven [[Elben]] ved år 9 f.Kr., skjønt han døde kort tid etter å ha falt av hesten sin.<ref name="eck 99"/> Det ble skrevet at den fromme Tiberius gikk foran sin brors døde legeme helt fram til Roma.<ref name="bunson 416"/>

[[Fil:Panorámica de Las Médulas.jpg|miniatyr|Gullgruven ved [[Las Médulas]].]]
[[Fil:TabulaPeutingerianaMuziris.jpg|miniatyr|Muziris i [[Chera-dynastiene|Cherakongedømmet]] i sørlige [[India]], som vist på ''[[Tabula Peutingeriana]]'', med en avbildning av et «Tempel for Augustus» (''Templum Augusti''), noe som illustrerer forbindelsene mellom Romerriket og India i perioden.]]

For beskytte Romas østlige områder fra [[Partia]] benyttet Augustus seg av klientstater i øst som fungerte som buffersoner og områder som kunne samle egne soldater til forsvar.<ref name="eck 96">Eck (2003), s. 96.</ref> For å sikre rikets østflanke stasjonerte Augustus en romersk hær i Syria mens hans dyktige stesønn Tiberius forhandlet med Partia som Romas diplomat i øst.<ref name="eck 96"/> Tiberius var ansvarlig for å gjeninnsette [[Tigranes V av Armenia|Tigranes V]] på tronen til kongedømmet Armenia.<ref name="bunson 416"/> Kanskje hans største diplomatiske prestasjon var forhandlingene med [[Fraates IV av Parthia|Fraates IV av Partia]] (37–2 f.Kr.) i år 20 f.Kr. for tilbakeleveringen av [[Vexilloid|kampfanen]] som [[Marcus Licinius Crassus|Crassus]] tapte i [[slaget ved Carrhae]], en symbolsk seier og stor oppmuntring for moralen i Roma.<ref name="bunson 416">Bunson (1994), s. 416.</ref><ref name="eck 96"/><ref>Brosius (2006), s. 96–97 og 136–138.</ref> Werner Eck hevder at dette var en stor skuffelse for romere som søkte å hevne Crassus' nederlag med militære midler.<ref name="eck 95 96">Eck (2003), s. 95–96.</ref> Imidlertid har Maria Brosius forklart at Augustus benyttet seg av tilbakeleveringen av fanen som [[propaganda]] som symboliserte Partias underkastelse for Roma. Hendelsen ble feiret i kunst som ble designet på brystplaten på en statue av [[Augustus av Prima Porta]] og i monumenter som [[Forum of Augustus|Tempelet til Mars Ultor]] ('[[Mars (gud)|Mars Hevneren]]') bygget for å huse fanen.<ref>Brosius (2006), s. 97; se også Bivar (1983), ss. 66–67.</ref>

Selv om Partia alltid var en trussel i øst for Roma var den virkelig slagmarken langs elvene [[Rhinen]] og [[Donau]].<ref name="eck 96"/> Før den endelige kampen med Antonius, hadde Octavius' kamper mot stammene i [[Dalmatia]] vært de første skrittene for å etablere det romerske overherredømmet fram til Donau.<ref name="rowell 13">Rowell (1962), s. 13.</ref> Seier i kamp var ikke alltid en varig suksess da nylig erobrede områder hele tiden ble tatt tilbake av Romas fiender i Germania.<ref name="eck 96"/> Et tydelig eksempel på et romersk tap var [[slaget ved Teutoburgerskogen]] i 9 e.Kr., hver hele tre legioner ledet av [[Publius Quinctilius Varus]] ble nedkjempet og bare noen få overlevde. Lederen for motstanden var germanske [[Arminius]], leder for [[cheruskere|cheruskene]], en tilsynelatende romersk alliert.<ref name="eck 101 102">Eck (2003), ss. 101–102.</ref> Augustus slo tilbake ved å sende Tiberius og Drusus til Rhinland for pasifisere området, og de oppnådde en del seire, men det katastrofale slaget i 9 e.Kr. stoppet den romerske ekspansjonen videre inn i Tyskland.<ref name="bunson 417">Bunson (1994), s. 417.</ref> Den romerske generalen [[Germanicus]] utnyttet en borgerkrig blant cheruskere mellom Arminius og [[Segestes]]; de beseiret Arminius som flyktet fra slaget, men ble drept i år 21 grunnet forræderi.<ref name="Bunson 31">Bunson (1994), s. 31.</ref>