Redigerer Ansvar for holocaust (avsnitt)

===Funksjonalisme===
[[File:Hans Mommsen IEIS Conference Arno J Mayer -- cropped.jpg|thumb|[[Hans Mommsen]] (1930-2015) var en ledende tysk ekspert på holocaust og naziregimet, og ledende «funksjonalist» i Tyskland. Han mente Hitler var en svak diktator som spilte en begrenset rolle i det katastrofale tredje riket.<ref name="Boyd" /> Han var en av [[Daniel Goldhagen]]s tydeligste motstandere.<ref>{{Kilde avis|tittel=Author Goes To Berlin To Debate Holocaust|url=https://www.nytimes.com/1996/09/08/world/author-goes-to-berlin-to-debate-holocaust.html|avis=The New York Times|dato=1996-09-08|besøksdato=2019-05-06|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Alan|etternavn=Cowell|side=|sitat=''It is insufficient to refer to the anti-Semitism of the perpetrators,'' Mr. Mommsen said in one of many broadsides in defense of his own research.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Hans Mommsen, 85, Dies; Documented Volkswagen Slave Labor in Nazi Era|url=https://www.nytimes.com/2015/11/18/world/europe/hans-mommsen-studied-volkswagens-role-in-nazi-era-dies-at-85.html|avis=The New York Times|dato=2015-11-17|besøksdato=2019-05-06|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Margalit|etternavn=Fox|side=|sitat=“He [Goldhagen] does not have any understanding of the diversities within German anti-Semitism, and he does not know very much about the internal structure of the Third Reich, either,” Professor Mommsen, who often opposed Mr. Goldhagen in public debates, said of him in the Yad Vashem interview.}}</ref> {{byline|Olli Eickholt, 2013}}]]
Funksjonalistene mener at holocaust vokste frem inkrementelt og til dels byråkratisk på lavere nivå i statsapparatet som resultat av stadig flere anti-jødiske tiltak. Dette var mulig på grunn av nazistatens anarkistiske trekk. Fra funksjonalistenes perspektiv får man et misvisende inntrykk av den store planen ved tilbakeblikk. Blant ledende funksjonalister er [[Christopher Browning]], [[Raul Hilberg]] og [[Hans Mommsen]]. Browning regnes som en moderat funksjonalist og utfordret i 1981 Broszats klare konklusjon om at det ikke var en stor plan. Browning mener Hitler spilte en rolle og legger ellers vekt på ideologi og statsapparatets oppbygging som forklaring på hvordan massedrapet fikk så stor utstrekning. Mommsen beskriver holocaust som resultat av «kumulativ radikalisering» i det tredje riket og Mommsen regnet Hitler som en svak diktator som ble drevet av omstendighetene og motstridende fraksjoner. Funksjonalistene mener at en god del av forklaringen på holocaust ligger i den kaotiske nazistaten med konkurrerende administrative enheter.<ref name="Mason" /><ref name="Moses">Moses, A. D. (1998). [https://doi.org/10.1111/0018-2656.00049 Structure and agency in the Holocaust: Daniel J. Goldhagen and his critics]. ''History and Theory'', 37(2), 194-219.</ref><ref name="NYT1998"/><ref name="Capani" /> 
[[File:Boernepreis-2012-ffm-goetz-aly-063.jpg|thumb|Den tyske historikeren [[Götz Aly]] mener holocaust i stor grad vokste frem nedenfra.]]
Den tyske historikeren [[Götz Aly]] advarte mot å anta at det var en overordnet målsetting. Den tyske historikeren [[Christian Gerlach]] tror at hensikten med [[Wannsee-konferansen]] var å ordne opp i mangfoldet av svært ulike anti-jødiske tiltakene i Tyskland og okkuperte områder. Funksjonalistenes posisjon har blitt beskrevet med metaforen ''twisted road to Auschwitz'' etter [[Karl Schleunes]]' bok (1970) av samme navn. Hans Mommsen og Martin Broszat konkluderte fra 1960-årene av at det ikke var samsvar mellom den historiefaglige dokumentasjonen og ideen om den totalitære nazistat drevet av en klar plan.<ref name="Zukier" /><ref name="Boyd" /><ref>Schleunes, K. A. (1970). ''The twisted road to Auschwitz: Nazi policy toward German Jews, 1933-1939.'' University of Illinois Press.</ref>

Mommsen mente at «veien til Auschwitz» må forstås på ved måten de langsiktige ideologiske mål ble omdannet til konkrete politiske strategier gjennom lang rekke mellomliggende prosesser. Disse mellomtrinnene skjedde på bakgrunn av mangeartede initiativ fra grupperinger på ulike nivå. Ifølge Mommsen var ikke Hitlers ide om å drepe jødene tilstrekkelig til å sette i gang eller styre det store prosjektet. Flere deler av den tyske eliten og «servilt tjenestevillige» lavere tjenestemenn måtte mobiliseres ut fra egeninteresse ifølge Mommsen.<ref name="Mason" /> Mommsen fremsatte den klassiske formuleringen om «kumulativ radikalisering» for å beskrive det byråkratiske systemets drivkraft mot stadig mer vidtfavnende og ytterliggående tiltak mot jødene. Broszat mente også at maktspredningen og fragmenteringen var vel så viktig som ideologi i denne radikaliseringen.<ref name="Zukier" /> Broszat fremholdt at nazistaten var gjennomsyret av rivalisering som utløste holocaust og av maktkamp mellom naziregimet og de tradisjonelle tyske statsinstitusjonene: Dermed var Tyskland under nazistene, ifølge Broszat, ikke en totalitær stat styrt av Hitler men et ''polikrati'' med flere motstridende krefter og maktsentra. Broszat understreket at Hitler kjente til og la det ideologiske grunnlaget for holocaust.{{Sfn|Capani|2018|s=57}} Broszat konkluderte med at Einsatzgruppenes første massedrap sommeren og høsten 1941 skjedde etter direktiv fra Hitler personlig, mens de senere tiltakene for å fysisk fjerne jødene i alle deler av Europa ikke skjedde etter en overordnet beslutning.<ref>Hayes, P., & Weiss, T. Z. (1991). ''Lessons and Legacies VI: New Currents in Holocaust Research'' (Vol. 6). Northwestern University Press.</ref>
{{sitat|It seems that the liquidation of the Jews began not solely as the result of an ostensible will for extermination but also as a "way out" of a blind alley into which the Nazis had manoeuvred themselves. The practice of liquidation, once initiated and established, gained prominence and evolved in the end into a comprehensive "programme". ... It appears to me that no comprehensive order for the extermination exixsted and the "programme" for the extermination of the Jews developed through individual actions and gradually attained its institutional and factual character by the spring of 1942 after the construction of the extermination camps in Poland.|[[Martin Broszat]] (1979)<ref>Broszat, M. (1979). Hitler and the Genesis of the Final Solution: A Reply to David Irving. ''Yad Vashem Studies'', 13, 390-429; Trykket på nytt av Marrus, M. R. (red.) (1989). ''The Nazi Holocaust. Historical Articles on the Destruction of European Jews. 3. The Final Solution: The implementation of mass murder.'' Volume 1. Meckler, Westport, CT, (sitatet s. 135); Opprinnelig publisert på tysk i ''Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte'', 1977, nummer (oktober), s.739-775.</ref>}}

Raul Hilberg beskriver hvordan [[Odilo Globocnik]] anla de første drapsleirene ([[Belzec]], [[Sobibor]] og [[Treblinka]]) under fryktelig primitive forhold og med svært små utgifter. Til Treblinka ble både byggematerialene og arbeidere hentet fra [[Warszawa-ghettoen]]. Leirene besto for en stor del av enkle brakker, gassen kom fra beslaglagte russiske kjøretøy og likene ble brent under åpen himmel. Den rudimentære måten disse leirene ble anlagt på tyder på at de ikke hadde tildelt egne budsjettmidler og at arbeidet ikke var dirigert fra sentraladministrasjonen i Berlin. Utgifter til vakthold, transport og drap ble dekket uoffisielt eller på irregulær måte. [[Auschwitz]], som ble brukt i siste fase av holocaust, var opprettet for annet formål og utgiftene kunne dekkes ved vanlige budsjettdisposisjoner, og der ble mer sofistikerte drapsanlegg innrettet.<ref name="Mason" />

Historikeren Hans Safrian fremholder at høsten 1941 ble transportene fra Sentral-Europa østover behandlet på varierende måte, noe han mener tyder på at det på dette tidspunktet ikke fantes en overordnet plan eller ordre om massemord. Den franske historikeren Florent Brayard påpeker at systematisk drap på jøder fra selve Tyskland begynte sommeren 1942 selv om de ble deporterte og internert/gettoisert fra 1941, mens jøder i Sovjetunionen for en stor del ble drept straks. Ifølge Brayard tyder dette på at det i 1941 ikke fantes en overordnet beslutning og mener at den «endelige løsningen» ikke ble iverksatt før sommeren 1942. Brayard skriver at dette forskjellen kan skyldes at tyskerne betraktet de østlige jødene som mer en større fare og at massedrap på vestlige jøder var moralsk mer overskridende.<ref name="Zukier" />

Funksjonalismen har vært kritisert for å overse enkeltpersonenes ansvar og skyld for forbrytelsene. [[Karl Dietrich Bracher]] advarte i 1976 mot at dette kunne lede til en bagatellisering av nazismen og at barbariet 1933-1945 som moralsk problem med glemt. Goldhagen og hans støttespillere var også moralsk motivert. Sjefredaktøren i ''Die Zeit'' skrev at Goldhagens bok (1996) ikke var en forskningsrapport men moralsk bok, en dom.<ref name="Bessel" />

Det var lenge en oppfatning at [[Reinhard Heydrich]] planla holocaust fra tidlig i 1930-årene. Robert Gerwarth skriver i biografien om Heydrich at dette ikke er en holdbar konklusjon: Heydrich var en av mange aktører som drev frem stadig mer radikal behandling av jødene. Holocaust var ifølge Gerwarth resultat av en ''kumulativ radikalisering'' drevet frem av konkurrerende personer og institusjoner som søkte å behage Hitler ved å forutse hva Hitler ønsket. I 1939 forestilte Heydrich seg trolig ikke massemord på jødene, men hans syn ble radikalisert i de to påfølgende årene på grunn av krigens brutaliserende virkning, frustrasjon over mislykkede bosettingstiltak, press fra lokale administratorer og ideologisk begrunnet forestilling om «jødeproblemet».{{sfn|Gerwarth|2011|s=xvi}} Blant historikere har det vært antatt at ordbruken under [[Wannsee-konferansen]] hadde til hensikt å kamuflere en stor og systematisk plan om å drepe alle jødene. Gerwarth mener at Heydrichs opplegg for tvangsarbeid var reelt og ikke ren kamuflasje, og at tvangsarbeid inngikk som et mange tiltak i hans plan for en endelig løsning.{{Sfn|Gerwarth|2011|s=212}}