Redigerer Amazonas (avsnitt)

== Historie ==
=== Geologisk historie ===
Før oppsplittingen av superkontinentet [[Gondwana]] rant en forløper for dagens Amazonas (''Uramazonas'') i motsatt retning, fra øst mot vest, og munnet ut i [[Stillehavet]]. Foruten Sør-Amerika omfattet Gondwanas landmasse mot øst også [[Afrika]], [[det indiske subkontinent]], [[Australia]] og [[Antarktika]]. Ifølge én hypotese lå Amazonas' kilder for 130 millioner år siden midt inne i Afrika<ref name="Friedhuber, Sepp"/>, i [[Ennedi]]-massivet nordøst i republikken [[Tsjad]]. Med en lengde på {{Nowrap|14 000 km}} ville Uramazonas i så fall ha vært den lengste kjente elva i [[Jordens historie]]. At elvas hypotetiske øvre løp skulle ha strekt seg så langt øst anses imidlertid som tvilsomt, ettersom det hverken er funnet en passende dallinje eller andre spor etter en slik elv på det afrikanske kontinentet.

Etter at Gondwana hadde delt seg opp, [[kontinentaldrift|driftet]] [[den søramerikanske kontinentalplate]]n mot vest. Amazonasbekkenet ble dermed avskåret fra de tidligere kildeområdene til Uramazonas, og langs østranden av området ble elvedaler liggende tørre. På vestkysten av kontinentet begynte samtidig [[Andesfjellene]] å heve seg, som følge av at den søramerikanske [[Platetektonikk|plate]] ble skjøvet mot [[Nazcaplaten]] i Stillehavet. Uramazonas' utløp mot vest ble på grunn av dette sperret, og for cirka 10 til 15&nbsp;millioner år siden snudde elvas retning mot øst. Men ettersom det også fant sted en landhevning i sentrum av Amazonasbekkenet, foregikk dette i to faser: Mens det på østsiden av hevingen allerede rant en forløper til Amazonas ut i Atlanterhavet, så dannet det seg på vestsiden enorme innsjøer, hvis bunnsedimenter idag utgjør store deler av grunnen i Amazonasbekkenet. Først da disse innsjøene for rundt fem millioner siden også fikk utløp mot øst, kunne det nåværende elvesystemet utvikle seg.

Dette forklarer for det første hvorfor Amazonas' elvebekken blir smalere ned mot munningen, noe som er uvanlig, og for det andre hvorfor det i Amazonas' øvre løp, tusenvis av kilometer fra nærmeste hav, finnes dyr som ferskvannsrokker, reker, [[Tunger (fisk)|tunger]], [[Amazonmanat|sjøkuer]], [[Amazonasdelfin|delfiner]] og endog [[Oksehai|haier]]. Flere av disse dyrene vandret inn i Amazonas mens elva ennå munnet ut i Stillehavet, og ble senere avskåret fra havet.

=== Historie før Columbus ===
Under tiden som [[arkeolog]]er kaller den ''formative periode'' var samfunn og kulturer i Amazonasbekkenet sterkt involvert i framveksten til jordbrukssystemene i Sør-Amerikas høyland, og bidro muligens direkte til den sosiale og religiøse struktur som lå til grunn for sivilisasjonene i [[Andes]]. I mange områder av Amazonas (spesielt i regioner mellom elvene) er det rikelig med bevis for komplekse, pre-columbianske sosiale formasjoner i stor skala, inkludert høvdingeriker og endog store byer.<ref name="Mann"/> Eksempelvis kan den pre-columbianske kulturen på øya [[Marajó]] ha utviklet [[sosial lagdeling]] og hatt en befolkning på over {{Nowrap|100 000}} mennesker.<ref name="Mann" /> Innbyggerne i regnskogen i Amazonas kan ha brukt [[terra preta]] for å gjøre landet egnet for den typen storskala jordbruk som er nødvendig for å understøtte en stor befolkning og komplekse sosiale dannelser, som høvdingeriker.<ref name="Mann" />

=== Oppdagelseshistorie ===
[[Fil:Cabeza reducida Jíbaro (M. América, Madrid) 01.jpg|mini|[[Krympet hode]], tilhørende en hvit eller mestis mann, fra innfødte [[jívaro]]er. I 1599 ødela jívaroene spanske bosetninger i det østlige Ecuador og drepte alle mennene.]]

Amazonaselvas munning ble oppdaget første gang av europeere i 1499 eller 1500. Italieneren [[Amerigo Vespucci]] og spanjolen [[Vicente Yáñez Pinzón]] kom dit omtrent samtidig med sine skip. Vespucci anses vanligvis å ha vært den første som så munningen, men Pinzón var den første som seilte oppover elva, til et sted rundt 80 kilometer fra munningen.<ref name="Morison1974"/> Pinzón kalte elva ''Río Santa María del Mar Dulce'', som senere ble forkortet til ''Mar Dulce'' (som betyr «Ferskvannshavet», etter ferskvannet fra elva som gikk langt ut i havet).

[[Francisco de Orellana]], en av [[Gonzalo Pizarro]]s løytnanter, la i 1541 ut på en ekspedisjon for å utforske Sør-Amerikas indre øst for [[Quito]] for å finne [[El Dorado]] og «Kanellandet».<ref name="britannica431769"/> Han hadde ordre om å følge elva [[Coca (elv)|Coca]] og returnere når elva nådde sitt [[samløp]]. Etter 170&nbsp;km rant Coca sammen med elva [[Napo (elv)|Napo]] (ved stedet som nå heter ''Puerto Francisco de Orellana''), men mennene hans truet med mytteri hvis han fulgte sine ordre og returnerte. Den 26. desember 1541 aksepterte han å endre ekspedisjonens formål til erobring av nytt land for Kongen av Spania, og de førtini mennene bygde en større båt for å seile nedover elva med. Etter en reise på 600&nbsp;km ned Napo, under konstante trusler fra [[omagua]]ene som bodde langs elva, nådde de Napos samløp med elva som nå heter Amazonas, i nærheten av den nåværende byen [[Iquitos]]. De fulgte deretter Amazonas over ytterligere 1200&nbsp;km til samløpet med Rio Negro (ved den nåværende byen [[Manaus]]), som de nådde 3. juni 1542. 

Dette området ved Amazonas var dominert av innfødte ''icamiabas'', som av ekspedisjonens medlemmer feilaktig ble tatt for å være fryktinngytende kvinnelige krigere. Orellana fortalte senere om seieren til de stridslystne icamiaba-«kvinnene» over de spanske inntrengerne til [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]], som mintes [[amasonene]] i gresk mytologi og kalte elva Amazonas. Selv om det var dette navnet som skulle vedvare for ettertiden, så henviste imidlertid ekspedisjonen selv til elva som ''Grande Río'' («Stor elv»), ''Mar Dulce'' («Ferskvannshavet») eller ''Río de la Canela'' («Kanelelva»). Orellana hevdet at han hadde funnet store kaneltrær der, med andre ord en kilde til et av de viktigste krydderne som kom til Europa fra Østen. Faktum er at ekte kanel (''Cinnamomum verum'') ikke vokser i Sør-Amerika, men andre beslektede planter som inneholder kanel (av familien ''Lauraceae'') finnes dog, og Orellana må ha observert noen av disse. Ekspedisjonen fortsatte ytterligere 1200&nbsp;km til Amazonas' munning, som den nådde 24. august 1542. De hadde dermed vist i praksis at den store elva var seilbar, og hadde gjennomført en av de mest usannsylig vellykkede reisene i historien.

I 1560 foretok en annen spansk [[conquistador]], [[Lope de Aguirre]], den andre reisen ned langs Amazonaselva. I 1637–47 var den portugisiske oppdageren [[Pedro Teixeira]] den første til å seile opp elva fra Belém ved munningen, til [[Quito]], som var en del av det spanske [[Visekongedømmet Peru]], og deretter returnere samme vei. Teixeiras ekspedisjon var meget stor, rundt 2000 personer i 37 store kanoer.<ref name="Graham. Devon"/>

Fra 1648 til 1652 ledet [[António Raposo Tavares]] en av de lengste kjente ekspedisjonene, fra [[São Paulo]] til Amazonas' munning. Ekspedisjonen utforsket mange av dens sideelver, blant annet Rio Negro, og tilbakela en distanse på over {{Nowrap|10 000 km}}. Den første vitenskapelige utforskningen av Amazonaselva ble gjennomført av [[Charles Marie de La Condamine]].

I dagens Brasil, Ecuador, Bolivia, Colombia, Peru og Venezuela ble det etablert en rekke religiøse og [[kolonisering|koloni]]bosetninger langs breddene til de viktigste elvene og sideelvene, med henblikk på handel, slavehandel og evangelisering blant urfolkene i den enorme regnskogen. [[Samuel Fritz]], omaguaenes apostel, grunnla rundt førti misjonslandsbyer. Den totale befolkningen i den brasilianske delen av Amazonasbekkenet var i 1850 kanskje {{Nowrap|300 000}}, hvorav rundt to tredjedeler besto av europeere og slaver, hvorav slavene utgjorde rundt {{Nowrap|25 000}}. Den viktigste handelsbyen, Pará (nå Belém), hadde mellom {{Nowrap|10 000}} og {{Nowrap|12 000}} innbyggere, medregnet slaver. Byen Manáos, nå Manaus, ved munningen av Rio Negro, hadde en befolkning på mellom {{Nowrap|1 000}} og {{Nowrap|1 500}}. Alle de andre landsbyene og bosetningene, helt opp til [[Tabatinga (Amazonas)|Tabatinga]] ved Brasils grense mot Peru, var relativt små.

=== Dampbåtenes tid ===
Den 6. september 1850 godkjente den brasilianske keiseren [[Pedro II av Brasil|Pedro II]] en lov som autoriserte dampbåttrafikk på Amazonas, og han ga oppgaven med å sette den ut i livet til [[Irineu Evangelista de Sousa]], vicomte av Mauá. Han organiserte selskapet «Companhia de Navegação e Comércio do Amazonas» i Rio de Janeiro i 1852, og året etter startet det driften med tre små dampskip, kalt «Monarch», «Marajó» og «Rio Negro». Til å begynne med var rutene hovedsakelig begrenset til hovedelva, og ennå i 1857 medførte en modifisering av kontrakten med myndighetene bare at selskapet var forpliktet til tre ruter: Den første var en månedlig rundtur mellom Pará og Manaus med båter med lastekapasitet på 200 tonn, den andre skulle gjøre seks rundturer per år mellom Manaus og Tabatinga, og den tredje to turer i måneden mellom Pará og Cametá. Dette var det første steget i åpningen av Brasils enorme indre.<ref name="EB-11"/>

Virksomheten ble imidlertid en suksess, og påkalte oppmerksomhet til mulighetene for økonomisk utnyttelse av Amazonas. Et annet selskap startet snart handel på Madeira, Purus og Negro, et tredje startet en rute mellom Pará og Manaus, og en fjerde fant det lønnsomt å trafikkere noen av de mindre elvene. I den samme perioden økte Amazonasselskapet sin flåte. Privatpersoner bygde og drev også sine egne små dampbåter både på hovedelva og de mange sideelvene. Den 31. juli 1867 erklærte Brasils regjering at Amazonas var åpen for alle flagg, med virkning fra 7. september 1867. Beslutningen kom etter konstant press fra sjømaktene og fra landene som omkranset det øvre Amazonasbekkenet, spesielt [[Peru]], men regjeringen begrenset dette til enkelte spesifikke steder: Tabatinga – ved Amazonas, Cametá – ved Tocantins, Santarém – ved Tapajós, Borba – ved Madeira og Manaus – ved Rio Negro.<ref name="EB-11"/>

Delvis grunnet den handelsmessige utviklingen som følge av dampbåttrafikken, sammen med den økende internasjonale etterspørselen etter [[naturgummi]] (1880–1920), utviklet byene Manáos (nå Manaus) og Pará (nå Belém) i Brasil og [[Iquitos]] i Peru seg til blomstrende, kosmopolitiske sentra for handel og spektakulær, om enn illusorisk, moderne byvekst. Dette var spesielt tilfelle for Iquitos under toppen på «gummibonanzaen» på slutten av 1800- og begynnelsen på 1900-tallet, da denne dynamiske boomtown'en var kjent i utlandet som Amazonas' [[St. Louis]]. Utenlandske selskaper etablerte seg i byen med kontorer for å kontrollere utvinningen av gummi. I 1851 hadde Iquitos en befolkning på 200 og innen 1900 hadde den nådd {{Nowrap|20 000}}. I 1860-årene ble rundt {{Nowrap|3 000 tonn}} gummi eksportert hvert år, og innen 1911 hadde den årlige eksporten vokst til {{Nowrap|44 000 tonn}} og utgjorde 9,3 % av Perus totale eksport.<ref name="Historia del Peru"/> Under [[gummiboomen]] er det estimert at sykdommer som ble brakt inn av immigranter, så som [[tyfus]] og [[malaria]], tok livet av {{Nowrap|40 000}} innfødte.<ref name="La Republica Oligarquica"/>

Den første direkte utenlandshandelen med Manaus tok til rundt 1874. Lokal handel langs elva ble fortsatt av Amazon Steam Navigation Company, de engelske etterfølgerne til Amazonasselskapet, og også et stort antall mindre dampbåter tilhørende selskaper som var involvert i gummihandelen, og trafikken omfattet Negro, Madeira, Purus og mange andre sideelver, blant annet Marañón til havner så langt unna som [[Nauta]] i Peru. Amazon Steam Navigation Company hadde 38 fartøyer.

Ved inngangen til 1900-tallet var de viktigste eksportvarene fra Amazonasbekkenet [[naturgummi]], [[kakao]]bønner, [[paranøtter]] og en del andre produkter av mindre betydning, som [[pels]]er, [[tømmer]], gull og ''eksotiske'' skogsprodukter ([[kvae]], bark, vevde [[hengekøye]]r, verdifulle [[fjær]], levende dyr, etc).

=== Det 20. og 21. århundre ===
[[Fil:Manaus-Satelite-2016.jpg|mini|[[Manaus]], den største byen i [[Amazonas (Brasil)|delstaten Amazonas]], sett fra en av [[NASA]]s satellitter, omgitt av den mørke [[Negro (elv i Brasil)|Rio Negro]] og den sedimentrike Amazonaselva.]]

I 350 år etter de første europeerne kom til Amazonas, forble den portugisiske delen av bekkenet et ubenyttet tidligere jordbrukslandskap og matsankingsområde befolket av [[urfolk]] som hadde overlevd ankomsten av europeiske sykdommer. På slutten av 1800-tallet var det totale dyrkede arealet i nedslagsfeltet til elva trolig mindre enn {{Nowrap|65 km²}} om de begrensede og primitivt dyrkede områdene i fjellene holdes utenfor. Denne situasjonen skulle endre seg dramatisk i løpet av det 20. århundre.

Brasilianske myndigheter var skeptiske til den utenlandske utnyttelsen av landets ressurser, og bestemte seg i 1940 for å utvikle de indre delene av landet, unna kystlinjen hvor utlendinger eide store landområder. Den opprinnelige arkitekten bak denne ekspansjonen var president [[Getúlio Vargas]], og etterspørselen etter gummi fra de allierte styrkene under andre verdenskrig ga det finansielle fundamentet til ekspansjonen.

I 1960 bidro byggingen av den nye hovedstaden [[Brasília]] i innlandet av Brasil også til åpningen av Amazonas-bassenget. Et storstilt koloniseringsprogram førte til at familier fra nordøstre Brasil flyttet til skogen, oppmuntret av løfter om billig land. Mange bosetninger vokste langs veien fra Brasília til Belém, men jorda i regnskogen viste seg å være vanskelig å dyrke.

Likevel fortsatte de langsiktige utviklingsplanene. Veier ble ryddet gjennom skogen, og i 1970 begynte arbeidet med [[den transamazoniske hovedvei]]en (''Transamazônica''). Tre banebrytende hovedveier ble ferdigstilt innen ti år, men levde aldri opp til forventningene. Store deler av den transamazoniske hovedveien og dens tilhørende veier er forlatt og ufremkommelige i regntiden. Små byer og landsbyer er spredt over skogen og fordi vegetasjonen er så tett er noen fjerntliggende områder fortsatt uutforsket.

Med en nåværende befolkning på 1,8 millioner mennesker er [[Manaus]] den største byen ved Amazonas. Manaus utgjør alene cirka 50 % av befolkningen i den brasilianske delstaten [[Amazonas (Brasil)|Amazonas]], som er den største delstaten i Brasil regnet etter areal.