Redigerer Alpene (avsnitt)

=== Alpenes orogenese ===
[[Fil:Alpiner Gebirgsgürtel.png|thumb|Alpene har gitt navn til [[den alpine orogonese]], men er bare én av flere fjellkjeder som oppstod under den {{Byline|Jo Weber}}]]
[[Fil:Mediterranean Rupelian.jpg|thumb|[[Tethyshavet]], slik det så ut for ca. 30 millioner år siden ([[oligocen]]). Deler av Alpene har allerede blitt hevet over havoverflaten.]]
[[Fil:Überschiebungssystem.jpg|thumb|Skjematisk forklaring av de geologiske begrepene ''[[dekke]]'', ''[[overskyvning]]'', ''[[vindu (geologi)|vindu]]'' og ''[[klippe]]'']]
Alpenes fjelldannelse (''[[orogenese]]'') var en del av den såkalte [[den alpine orogenese|alpine fjellkjedefoldingen]]. Den begynte med en langvarig ansamling av marine [[sediment]]er: Gjennom at den [[den afrikanske plate|afrikanske]] og den [[den europeiske plate|europeiske]] plate [[tektonikk|drev]] fra hverandre, oppstod det et stort, men grunt hav mellom de to kontinentene. Dette såkalte [[Tethyshavet]] bestod av fire adskilte bassenger, som ga opphav til hver sin sedimentdekke (fra nord til syd: ''helvetikum'', ''penninikum'', ''østalpin'' og ''sydalpin''). Sedimentene var nokså forskjellige i rom og tid, avhengig av bassengenes dybde og avleiringenes opphav og sammensetning (døde havdyr, elveslam, korallrev, sand, grus osv.). Dette ga grunnlag for de mange ulike bergartene som finnes i Alpene i dag. Totalt sett foregikk sedimenteringen over vel 100&nbsp;millioner&nbsp;år (i&nbsp;[[trias]], [[jura (geologi)|jura]] og [[kritt (geologi)|kritt]]).

For 100&nbsp;millioner&nbsp;år siden (i&nbsp;krittperioden) gikk sedimenteringsfasen over i en foldefase: Den afrikanske platen drev igjen nordover, og presset Tethyshavets sedimenter opp mot det europeiske fastland. Motstanden var sterkest ved [[massif Central|Det franske sentralmassiv]], [[Vosges|Vogesene]], [[Schwarzwald]] og [[Böhmerwald]], noe som forklarer alpekjedenes beliggenhet og deres bueform i vest. I&nbsp;løpet av denne prosessen, som pågikk gjennom kritt- og [[paleogen]]perioden, ble sedimentene revet løs fra undergrunnen og skjøvet mot nord, over den europeiske plate.

For 20&nbsp;millioner&nbsp;år siden (i&nbsp;begynnelsen av [[neogen]]) økte trykket ytterligere, og fjellene ble hevet ved at de ulike sedimentdekkene ble skjøvet over hverandre: helvetikum havnet nederst, penninikum i midten og østalpin øverst. Den totale overskyvningen mot nord var på utrolige 120&nbsp;km. I&nbsp;tillegg ble noen av dekkene «forkortet» ytterligere gjennom folding og gjennom mindre overskyvninger av deldekker.<ref>Den totale «forkortingen» av Alpene er beregnet til rundt 400&nbsp;km i Vest-Alpene og 500&nbsp;km i Øst-Alpene. Så mye lenger var altså jordskorpen i dette området før Alpenes dannelse hadde begynt.</ref> De ulike dekkene var utsatt for ulik grad av trykk og temperatur, slik at penninikum opplevde mest [[metamorfose (geologi)|metamorfose]] (stor andel av bl.a. [[gneis]] og [[skifer]]) og helvetikum minst metamorfose (stor andel av [[sedimentær bergart|sedimentære bergarter]] er bevart, slik som [[flysch]] og [[kalkstein]]). Gjennom en dreiebevegelse av den [[den adriatiske plate|adriatiske plate]] oppstod den [[den periadriatiske forkastning|periadriatiske sømmen]], en [[forkastning]] som avgrenser sydalpin fra resten av Alpene.

Noen eldre, mindre fjellkjeder inngikk i Alpedannelsen. De hadde blitt dannet under den [[den varisciske orogenese|varisciske]] (ca. 400–300 millioner år siden) eller den [[den kaledonske orogenese|kaledonske]] fjellkjedefoldingen (ca. 500–400 millioner år siden). Gjennom den dobbelte orogenesen har disse områdene spesielt harde bergarter ([[granitt]] og [[gneis]], delvis med [[kull]]fløtser).<ref>Disse bergartene omtales ofte om ''[[autokton (geologi)|autoktone]]'', men dette er misvisende, siden de har blitt fraktet sammen med de underliggende dekkene.</ref> De respektive fjellmassivene er [[Mercantour]]-, [[Pelvoux]]-, [[Belledone]]-, [[Aiguilles Rouges]]-, [[Mont Blanc-massivet|Mont Blanc]]-, [[Tavetschmassivet|Tavetsch]]-, [[Gotthardmassivet|Gotthard]]- og [[Aaremassivet|Aaregruppa]].

Hevelsen av fjelldekkene var ikke noen kontinuerlig prosess, men var kjennetegnet av vekslingen mellom raske og langsomme hevelsesperioder og regionalt sågar enkelte senkningsperioder. Dermed fantes det flere tidsrom der [[erosjon]]ens nedbrytende effekt var sterkere enn [[tektonikk]]ens opphøyende sådanne. Dette blir stedvis synlig i landskapet som terrasser, som ble skapt i ulike hevelsesperioder. Områdene som opplevde den største hevelsen, er samtidig de som ble utsatt for sterkest erosjon. Erosjonen har derfor flere steder blottlagt dypere lag i såkalte [[vindu (geologi)|vinduer]]. Her finner man altså eldre lag omgitt av yngre lag. Derfor består f.eks. [[Mont Blanc]] av varisciske bergarter, mens [[Tauern]] ligger i et penninisk vindu i Øst-Alpene.

Situasjonen kompliseres ytterligere ved at noen av sedimentene består av Alpenes eget erosjonsmaterial. Det vil si at fjellet som ble erodert bort i Alpene, ble sedimentert foran fjellene som såkalt [[molasse]]. I&nbsp;senere perioder ble disse sedimentene, som altså består av samme material som noen av de gjenværende fjellkjedene, «overkjørt» av fjelldekkene og/eller selv foldet opp til nye fjellkjeder. Man finner også (spesielt i helvetikum) at terrestriske sedimenter (dvs. dannet på land) som [[Konglomerat (geologi)|konglomerater]] kan ligge mellom marine sedimenter (dannet under havoverflaten). Videre forekommer ikke-foldede sedimenter over foldede lag, noe som også tyder på flere adskilte sedimenteringsfaser som var avbrutt av foldeperioder. Dermed utgjør Alpene et lappeteppe av områder med ulike geologiske historier.

Alpenes dannelse er ikke avsluttet. Fremdeles hever fjellkjeden seg med om lag en halv millimeter per år. Siden de eroderende naturkreftene fjerner nesten like mye, vil det imidlertid ta lang tid før fjellkjedens høyde vil være målbart forskjellig.
<div style="clear:both"></div>