Redigerer Afrodite (avsnitt)

=== Adonis ===
[[Fil:Aphrodite Adonis Louvre MNB2109.jpg|thumb|Attisk [[Rødfigurvaser|rødfigur]] ''[[aryballos]]''-maleri av Aison (ca. 410 f.Kr.) som viser Adonis sammen med Afrodite.]]

Myten om Afrodite og Adonis er sannsynligvis avledet fra den gamle [[sumer]]iske legenden om [[Inanna]] og [[Dumuzi]].<ref> West (1997), s. 57.</ref><ref> Kerényi (1951), s. 67.</ref><ref name="Cyrino_97"> Cyrino (2010), s. 97.</ref>Det greske navnet Ἄδωνις, ''Adōnis'', er avledet fra det [[Kanaanittiske språk|kanaaneiske ordet]] ''’adōn'', som betyr «herre».<ref name="Cyrino_97"/><ref> Burkert (1985), s. 176–177.</ref> Den eldste kjente greske referansen til Adonis kommer fra et fragment av et dikt av den kvinnelige poeten [[Sapfo]] fra [[Lésvos]] (Lesbos) (ca. 630 – ca. 570 f.Kr.), der et kor av unge jenter spør Afrodite hva de kan gjøre for å sørge over Adonis’ død.<ref name="West_530–531">West (1997), s. 530–531.</ref> Afrodite svarer at de må slå seg på brystet og rive sine [[tunika]]ene.<ref name="West_530–531"/> Senere referanser utdyper historien med flere detaljer.<ref>Cyrino (2010), s. 95.</ref>Ifølge gjenfortellingen av historien funnet i diktet ''[[Metamorfoser]]'' av den romerske poeten [[Ovid]] (43 f.Kr. – 17/18 e.Kr.), var [[Myrrha]] mor til Adonis, men Afrodite ga henne forbannelsen av å få et umettelig begjær etter sin egen far, kong Kinyras av Kypros, etter at Myrrhas mor skrøt av at datteren hennes var vakrere enn kjærlighetsgudinnen selv.<ref name="Kerényi_75–76">Kerényi (1951), s. 75–76.</ref> Myrrha ble fordrevet etter å ha blitt gravid, og ble deretter forvandlet til et [[myrra]]tre (slik navnet hennes signaliserer), men fødte likevel Adonis.<ref name="Kerényi_75–76"/>

Afrodite fant babyen og tok ham med til [[Dødsriket|underverdenen]] for å bli fostret opp av [[Persefone]].<ref name="Kerényi_76"> Kerényi (1951), s. 76.</ref> Hun kom tilbake for ham da han var blitt voksen og oppdaget at han var blitt en slående kjekk og vakker ung mann.<ref name="Kerényi_76"/> Persefone ønsket å beholde Adonis, noe som resulterte i en strid mellom de to gudinnene om hvem av dem som med rette skulle ha råderett over Adonis.<ref name="Kerényi_76"/> Zevs avgjorde tvisten ved å bestemme at Adonis skulle tilbringe en tredjedel av året med Afrodite, en tredjedel med Persefone og en tredjedel med hvem han måtte velge.<ref name="Kerényi_76"/> Adonis valgte å tilbringe den tiden med Afrodite.<ref name="Kerényi_76"/> Så, en dag, mens Adonis var på jakt, ble han såret av et [[villsvin]] og blødde i hjel i Afrodites armer.<ref name="Kerényi_76"/> I ''Samtale mellom guder'' (Θεῶν Διάλογοι), en samling med 25 satiriske dialoger skrevet av Lukianos rundt 158 e.Kr.,<ref>Bosse, Ingrid (2004): [https://libris.kb.se/bib/9677539 ''Samtal mellan gudar''], Libris.</ref> ble denne fortellingen gjenfortalt med komisk vri hvordan en frustrert Afrodite klagde til månegudinnen [[Selene]] over at sønnen hennes Eros fikk Persefone til å forelske seg i Adonis, og nå må hun dele Adonis med henne.<ref> Lukianos: [http://lucianofsamosata.info/wiki/doku.php?id=home:texts_and_library:dialogues:dialogues-of-the-gods#section11 «Aphrodite and the Moon»], ''Dialogues of the Gods'', Samosata Project</ref>

I forskjellige versjoner av denne historien ble villsvinet enten sendt av Ares, som var sjalu for at Afrodite tilbrakte så mye tid med Adonis, eller av Artemis, som ønsket hevn mot Afrodite for å ha drept hennes hengivne tilhenger [[Hippolytos]].<ref name="Cyrino_96"> Cyrino (2010), s. 96.</ref> I en annen versjon forvandlet [[Apollon]] i raseri seg til en villsvin og drepte Adonis fordi Afrodite hadde blindet sønnen hans Erýmanthos da han snublet over Afrodite naken mens hun badet etter å ha hatt samleie med Adonis.<ref> Cameron (2004), s. 152. Sitat: «Some translations erroneously add Apollo as one of the men Aphrodite had sex with before Erymanthus saw her.»</ref> Historien gir også en [[etiologi]] (årsakslære) for Afrodites assosiasjoner til visse blomster.<ref name="Cyrino_96"/> Etter sigende, mens hun sørget over Adonis’ død, fikk hun blomsten [[Symreslekta|symrer]] til å vokse hvor enn blodet hans falt og erklærte en festival på årsdagen for hans død.<ref name="Kerényi_76"/> I en versjon av historien skadet Afrodite seg på en torn fra en rosebusk og rosen, som tidligere hadde vært hvit, ble farget rød av blodet hennes.<ref name="Cyrino_96"/> Ifølge Lukianos’ ''[[Peri tes Syries theou]]'' («Angående den syriske gudinne»),<ref name="Kerényi_279"/> ble Adoniselven i [[Libanon]] (nå kjent som [[Nahr Ibrahim]], Abrahamelven) hvert år under Adonis-festivalen rød av blod.<ref name="Cyrino_96"/>

Myten om Adonis er assosiert med høytiden Adonia (Ἀδώνια), som ble feiret av greske kvinner hvert år midtsommer.<ref name="Cyrino_97"/> Festivalen, som tydeligvis allerede ble feiret på [[Lesvos]] på Sapfos tid, ser ut til å ha blitt populær først i Athen på midten av 400-tallet f.Kr.<ref name="Cyrino_97"/> Ved begynnelsen av festivalen plantet kvinnene en «Adonis hage», en liten hage i form av en liten kurv eller et grunt stykke knust keramikk som inneholdt en rekke hurtigvoksende planter, som [[salat]] og [[fennikel]], eller til og med raskt spirende korn som [[hvete]] og [[bygg]].<ref name="Cyrino_97"/> Kvinnene ville deretter klatre opp stiger til takene på husene sine, hvor de plasserte hagene under varmen fra sommersolen.<ref name="Cyrino_97"/> Plantene ville spire i sollys, men visne raskt i varmen.<ref> Cyrino (2010), s. 97–98.</ref> Deretter ville kvinnene sørge og beklage høylytt over Adonis’ død,<ref name="Cyrino_98">Cyrino (2010), s. 98.</ref> de rev klærne og slo seg på brystet i en offentlig framvisning av høylydte klager og sorg.<ref name="Cyrino_98"/>