Redigerer Adolf Hitler (avsnitt)

=== Rase- og utryddelsespolitikk ===
De vesentlige drivkrefter bak Hitlers politikk var hans [[antisemittisme]] som tok sikte mot jødeutryddelse, og hans radikale [[sosialdarwinisme]]. Helt fra han første gang trådte frem i offentligheten og til sin død angrep Hitler gang på gang [[jøder|jødene]] og andre såkalte «rasemessig mindreverdige», slik som [[sinti]], [[Romafolket|roma]], [[polen|polakker]] og [[russland|russere]]. Hans sosialdarwinistiske synspunkter kom til uttrykk ved hyppige ytringer om syke og om fysisk og psykisk tilbakestilte; han omtalte deres eksistens som «leveuverdig». Hitler tolket verdenshistorien som en vedvarende kamp der det gjaldt for det sterke å utrydde det svake, og for de «høyverdige [[rase]]r» å rydde av veien de «mindreverdige raser». Som han sa på NSDAP-kongressen i [[Nürnberg]] 1929:

:''«Dersom Tyskland hvert år fikk én million barn og samtidig kvittet seg med {{formatnum:700000}} til {{formatnum:800000}} av de svakeste, ville resultatet kanskje til slutt til og med bli en styrkegevinst».''

Slike og utallige andre utsagn er belegg for at virkeliggjørelsen av hans [[Rasisme|rasistiske]] og sosialdarwinistiske forestillinger virkelig var blant Hitlers hovedanliggender. De var ikke det som mange av hans velgere kan ha trodd helt frem til 1933, nemlig bare en bisak. Selv om {{formatnum:12000}} jødiske tyskere hadde falt under [[første verdenskrig]], kunne Hitler for eksempel ytre seg slik allerede i ''Mein Kampf'' om jødene:

:''«Hadde man bare ved krigsutbruddet og under krigen latt {{formatnum:12000}} eller {{formatnum:15000}} av disse hebraiske folkefordervere under giftgassen som hundretusener av våre aller beste tyske arbeidere fra alle samfunnslag og yrker måtte utlide på slagmarken, da ville våre millionoffer ved fronten ikke ha vært forgjeves»''

Selv kort før [[annen verdenskrig]]s avslutning beordret Hitler at en stor transportkapasitet som var påtrengende etterspurt annetsteds, i stedet ble benyttet til å frakte flest mulig jøder til tilintetgjørelsesleirene. Og selv i sitt politiske testament,<ref>{{Kilde www|url=http://www.ns-archiv.de/personen/hitler/testament/politisches-testament.php|tittel=NS-Archiv : Dokumente zum Nationalsozialismus : Adolf Hitler, Politisches Testament|besøksdato=2016-04-24|verk=www.ns-archiv.de}}</ref> diktert i [[Førerbunkeren]] kort tid før hans selvmord, krevde Hitler den ''«pinligste etterlevelse av raselovene»''.

==== Jødeforfølgelsene ====
[[Fil:Anti-Semitismus 1933.jpg|thumb|upright|left|Antisemitten [[Julius Streicher]] ledet nazistenes [[boikott]] av jødiske forretninger [[1. april]] [[1933]]. Bildet viser en [[Sturmabteilung|SA]]-mann utenfor en butikk merket med jødenes [[davidstjerne]].]]
<!-- At Hitler tolket [[den russiske revolusjon]] som et [[jødisk]] prosjekt, var ikke uvanlig. [[Churchill]] og [[Woodrow Wilson]] tenkte det samme. En [[korrespondent]] i ''[[Times]]'' beskrev jødene som ledende i [[bolsjevik]]enes verdensrevolusjon. Det uvanlige ved Hitler var hans [[konklusjon]]: At Tyskland kunne oppnå verdensherredømme ved å utslette [[Østeuropa]]s jøder og styrte deres påståtte tilfluktssted i [[Sovjetunionen]]. Dette beskrev han som selvforsvar, for hvis kommunismen seiret, mente han det ville bety det tyske folks tilintetgjørelse. I direkte konfrontasjon anså han det som mulig å eliminere den jødiske [[trussel]]en, for utslettelse av sovjetiske jøder ville ifølge ham få Sovjetunionen til å kollapse som «et korthus». Slavernes motstand ville bli som [[indianer]]nes, en tapt kamp.-->Som den hvite mann i [[Amerika]] ville tyskerne opprette et nytt Amerika i Østeuropa. Hitler formulerte det slik at «vårt [[Mississippi]] må være [[Volga]], ikke [[Niger]]».<ref>[[Timothy Snyder]]: ''Sort jord'' (s. 35), Gyldendal 2015, ISBN 978-82-05-41843-1</ref>

I ''Mein Kampf'' fra 1924 antydet han et ønske om å utrydde alle jøder.{{tr}} Etter maktovertakelsen viste NSDAPs [[antisemittisme]] seg først som åpen diskriminering av jøder og konfiskering av deres eiendom, og førte i løpet av andre verdenskrig til den såkalte ''[[Den endelige løsning|Endlösung]]'' som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet.

Bare dager etter sin store seier i riksdagen forordnet han en endags [[boikott]] av alle jødiske forretninger ([[1. april]] 1933) som svar på den angivelige utenlandske jødiske skrekkpropagandaen. Deretter fulgte forordninger og nye lover som innskrenket jødenes borgerrettigheter alt mer, og degraderte dem til annenklasses borgere. En tidlig lovendring forordnet at alle jøder i embetsverket ble oppsagt. Jødiske leger fikk kun ha jødiske pasienter, og noen yrker ble de utelukket fra.

«[[Nürnberglovene]]» fra [[1935]] avskaffet jødenes statsborgerlige rettigheter helt. Blant annet ble [[ekteskap]] mellom jøder og ikke-jøder forbudt, og kjønnslig omgang mellom jøder og andre ble definert som «[[raseskjending]]» og var straffbart. Stat og politi fremmet såkalte [[arianisering]]er, dvs. overdragelse av jødiske foretak til ikke-jøder på vilkår som var særdeles gunstige for de nye eierne. Utvandringsvillige jøder ble pålagt en «[[riksfluktsskatt]]», der de måtte gi fra seg mesteparten av det lille de måtte sitte igjen med etter arianiseringen av deres eiendom. I førkrigstiden kulminerte jødeforfølgelsene med «[[krystallnatten]]» mellom [[9. november|9.]] og [[10. november]] [[1938]], iscenesatt av Goebbels på oppdrag av Hitler, angivelig aom «spontane uttrykk for folkets harme». Det resulterte i overfall på jøder, jødiske [[menighet]]er, [[synagoge]]r og andre jødiske institusjoner i Tyskland.

Etter [[Felttoget i Polen i 1939|krigsutbruddet]] i [[1939]] gikk Hitler-regimet gradvis over fra marginalisering og fordrivelse av jødene til en tilintetgjørelsespolitikk. Det var ikke lenger mulig for tyske jøder å utvandre, og etter [[Operasjon Barbarossa|den tyske invasjonen i Sovjet]] rykket ''[[Einsatzgruppen]]'' inn og [[massakre]]rte mer enn en million jøder.<ref>{{Kilde www |url=https://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/aktorer/einsatzgruppen-mobile-drapsgrupper-pa-ostfronten.html |tittel=''Einsatzgruppen'' |besøksdato=2020-11-05 |arkiv-dato=2021-03-04 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210304030442/https://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/aktorer/einsatzgruppen-mobile-drapsgrupper-pa-ostfronten.html |url-status=yes }}</ref> Fra [[1. september]] [[1941]] ble alle jøder som var fylt seks år tvunget til å bære en gul [[davidsstjerne]] godt synlig på klærne. Det tilkom også en lang rekke nye diskriminerende og [[sjikane|sjikanøse]] tiltak som forbud mot å benytte offentlig transport og å eie bil, [[radio]] og husdyr. Det kom egne benker for jøder i parkene.<ref>[https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/photo/park-bench-marked-only-for-jews Benk for jøder]</ref>

Etter hvert ble jødene i tyskokkuperte områder i Østeuropa tvunget inn i [[ghetto]]er eller sendt til [[konsentrasjonsleir]]er; i [[Vesten]] var [[Amsterdam]] den eneste byen der tyskerne vurderte å opprette en ghetto, og planen ble frafalt etter protester fra Amsterdams byråd og den nederlandske regjering.<ref>Timothy Snyder: ''Sort jord'' (s. 269)</ref> Men i det tyskokkuperte Polen ble det fra 1942 opprettet rene [[tilintetgjørelsesleir]]er under [[Aksjon Reinhardt]].

Hitlers direkte ansvar for disse tiltakene er etter krigen benektet eller betvilt av [[Holocaust-benektelse|holocaust-benektere]], ettersom det ikke finnes noe dokument undertegnet av Hitler med forordning om jødeutryddelse. Men dette argumentet strander i lys av de mange offentlige, og klart dokumenterte, uttalelser fra Hitler (noen av dem nevnt ovenfor), som viser at den tilintetgjørelsespolitikk som hans regjering bedrev var i pakt med hans personlige holdninger og målsettinger. Disse ble ikke bare uttrykt i ''Mein Kampf'', men også i hans tale i Riksdagen den [[30. januar]] 1939 med en åpen trussel om at han - i tilfelle krig - ville sørge for «en tilintetgjørelse av den jødiske rase i Europa». Uansett er referatet fra [[Wannsee-konferansen]] bevart.

Hitlers kammertjener [[Heinz Linge]] og hans [[adjutant]] [[Otto Günsche]] sa umiddelbart etter krigen, mens de satt i sovjetisk fangenskap, at Hitler hadde interessert seg «personlig» for utviklingen av [[Gasskammer|gasskamrene]]. Han skulle til og med ha godkjent modeller og tegninger han fikk forelagt av [[Heinrich Himmler]], og forordnet at konstruktørene skulle gis «omfattende støtte».{{tr}}

==== Eutanasiprogrammet ====
[[Fil:Zyklon B Container.jpg|thumb|Giftgassen som ble benyttet i gasskamrene i nazistenes [[tilintetgjørelsesleir]]e hadde varemerket [[Zyklon B]].]]
Når det gjelder eutanasiprogrammet lar det seg gjøre å knytte Hitlers personlige ansvar for de nasjonalsosialistiske forbrytelser også med dokumenter der han har påført sin signatur. I oktober 1939 underskrev han egenhendig befalingen til det som senere fikk navnet [[Aksjon T4]].<ref>[http://nuremberg.law.harvard.edu/php/pflip.php?caseid=HLSL_NMT01&docnum=2493&numpages=1&startpage=1&title=Order+to+Bouhler+and+Dr.+Karl+Brandt+to+increase+the+authority+of+physicians+to+perform+euthanasia.&color_setting=C Faksimile] {{Wayback|url=http://nuremberg.law.harvard.edu/php/pflip.php?caseid=HLSL_NMT01&docnum=2493&numpages=1&startpage=1&title=Order+to+Bouhler+and+Dr.+Karl+Brandt+to+increase+the+authority+of+physicians+to+perform+euthanasia.&color_setting=C |date=20090602094840 }} fra [[Harvard University|Harvard Law Schools]] bibliotek.</ref> Med dette muliggjorde han «[[eutanasi]]», det vil si drap av sjelelig og kroppslig svekkede mennesker hvis eksistens i det tredje rikes ideologiske språkbruk ble betegnet som «leveuverdig liv».

Oppdraget med å realisere T4-aksjonen ble gitt «Førerens kanselli» under riksleder [[Philipp Bouhler]]. Han omgjorde nerveanstalter, sykehus og sykehjem til drapsinstitusjoner.<ref>Hans-Walter Schmuhl: «Philipp Bouhler – Ein Vorreiter des Massenmords». i: Ronald Smelser, Enrico Syring og Rainer Zitelmann: ''Die braune Elite''. Bind 2. Darmstadt, 1993</ref> Bare i det daværende riksområde ble nesten {{formatnum:190000}} sjelelig og kroppslig svekkede mennesker myrdet, med gass, forgiftning, skyting eller ved å la dem sulte ihjel. Man benyttet blant annet busser og førte eksosen inn i passasjerkabinen, slik at de tilstedeværende døde av [[karbonmonoksid]]forgiftning. Hvor mange som ble drept i de okkuperte områder er det vanskelig å anslå, men antallet var utvilsomt høyt.

Kirkelige protester især fra [[den katolske kirke|katolsk hold]] (for eksempel fra [[biskop]] [[Clemens August Graf von Galen|von Galen]] av [[Münster]]), førte til at eutanasiprogrammet ble skrudd kraftig tilbake.<ref>Peter Loeffler (utg.): ''Akten, Briefe und Predigten 1933-1946, in 2 Bdn.'' Schöningh, 1996 ISBN 3-506-79840-5</ref><ref>Joachim Kuropka (utg.): ''Clemens August Graf von Galen : Menschenrechte – Widerstand – Euthanasie – Neubeginn''. Regensberg Münster, 1998. ISBN 3-7923-0714-6</ref> At Kirken var i stand til å mobilisere folk til å protestere var Hitler fullstendig klar over, og i en av sine bordtaler i oktober 1941 sa han at han hadde tenkt å la kristendommen dø en langsom død. «Det viktigste er å opptrå klokt i denne saken og å unngå unødvendig strid».<ref>Laurence Rees: ''Adolf Hitler - Ondskapens Karisma'', Oslo: Schibsted Forlag, 2013, s. 375, mede sitat med kildesngivelse ''Table Talk'', 14. oktober 1941, s. 59</ref>

Men eutanasiprogrammet tok seg senere opp igjen i det stille. SS-kommandoene som foretok mange av avlivningene av de handikappede kunne eksperimentere seg frem til raske metoder som ble tatt i bruk ved det senere industrielle massemord av jøder.