Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===..Folkerepublikken under [[Mao Zedong]] (1949-1976)===
====Fellesfronter, ny familielov og jordbruksreform (1950)====
Folkerepublikken Kina ble proklamert den [[1. oktober]] [[1949]]. Kommunististenes metodikk for å sikre og fordype sin kontroll i Kina fulgte samme mønster som i [[Sovjetunionen]] og i Øst-Europa. Man innbød til å begynne med ikke-kommunister til samarbeide (i det som innenfor kommunistisk strategi gjerne kalles ''fellesfronter''), mens partiet målrettet sikret seg kontrollen med nøkkelposisjoner i væpnede styrker, politi og sikkerhetspoliti. Så ble ikke-kommunistiske organisasjoner penetrert og enten overtatt eller søkt splittet innenfra. Man brukte manipulerte valg for å ikke fremstå som nakent diktatorisk. Til å begynne med fratok man ikke bøndene deres land eller forretningsmenn deres bedrifter; det fulgte etter 1955-1956 etter at de som ikke «frivillig» hadde stilt sine eiendommer til statens disposisjon. Kampanjer mot «kontrarevolusjonære» begynte tidlig, og skjøt fart etter 1955 og kostet mange menneskeliv.

Tiltakene overfor religiøse grupper fulgte omtrent samme progresjon. Meget tyder på at seieren i 1949 var kommet så brått på kommunistene at de ikke hadde fastlagt sin generelle religionspolitikk.<ref>Anthony S.K. Lam: ''Decades of Vacillation: Chinese Communist Religious Policy and Its Implementation'', Holy Spirit Study Centre, Hongkong 2003, s. 7</ref> Men det ideologiske fundamentet stod likevel fast og skulle raskt gi seg nedslag i praktisk politikk. Standpunktet er at [[marxismen]] er [[ateisme|ateistisk]] og har intet til felles med religionene, men vil veilede dem i kampen mot [[imperialisme]]n. Den vil ikke tillate forkynnelse utenfor kirker og templer, men vil heller ikke avskaffe trossamfunnene ved dekret.

To viktige lover ble vedtatt i 1950. Først kom den nye familielov som på den ene side representerte en for lengst overmoden modernisering (innføring av monogami, forbud mot tvangsekteskap...), men på den annen side skapte en ubalanse og usikkerhet som innebar at samfunnets sosiale stabilitet var rokket på en måte som vanskeliggjorde motstand mot de senere samfunnsomveltinger som skulle foretas. Kort etter kom en stor jordreform, som også hadde elementer av modernisering og tilsiktet ubalanse som tilrettela for lettere innføring av et nytt ideologisk system. Under påskudd av å skape bedre vilkår for jordreformens gjennomføring ble slike distraksjoner som var knyttet til kirkelig virke «midlertidig» suspendert. Det betød at nesten samtlige av kirkene på landet ble stengt, og det var også forbudt med bønnemøter og andakter. Publikasjoner som krenket folkedemokratiet ble forbudte og ødelagte.

Kristne skoler fikk fortsette såfremt de fulgte pålagt undervisningsplan for politisk skolering; det kom inn fag som ikke vanligvis undervises på kristne skoler (som ''«[[Religion er opium for folket]]»''). Kirkelige lærere fikk fortsette, men ikke i noen nøkkelstillinger.  Kirkelig eiendom skulle ifølge landreformen kun overtas av staten etter kirkelig samtykke. Disse regler, som ble promulgert i 1950<ref>''China News Analysis'', Hong Kong, no. 186</ref>, gjaldt både katolikker og protestanter. I virkeligheten skulle det vise seg at suspensjonene ikke ble opphevet, og mange kirker ble jevnet med jorden. Alle skoler gikk tapt. Ikke-konfiskert kirkelig eiendom ble så kraftig skattebelagt slik at det mye av den bare ''måtte'' selges. Etter at [[Koreakrigen]] brøt ut var det forventet at alle skulle yte både pengegaver og klær, og forventningene overfor kirkens folk var særlig høye. Konsekvensene av manglende «giverglede» var at man ble beskyldt for manglende solidarisk patriotisme, og kunne utløse så alvorlige konsekvenser at de fleste av kirkens folk gav etter og dermed ytterligere tappet ned de økonomiske reserver de trengte for å drive sin virksomhet.

====Misjonærstøtte til Mao====
Som beskrevet var den kommunistiske politikk overfor misjonene og de utenlandske misjonærer for det meste heller imøtekommende i perioden januar 1948 til ca. juni 1950. For mange av misjonærenes vedkommende var deres innstilling avventende og snarere tvilende til at dette ville holde seg. Men det var andre som var meget optimistiske, også fordi de hadde opplevd det tapende regime som gjennomkorrupt. Så sent som i mars [[1950]] henvendte mer enn femti amerikanske protestantiske misjonærer seg til [[den amerikanske kongressen]] og [[det amerikanske utenriksdepartement]] med et «memorandum for USAs anerkjennelse av Folkerepublikken Kina», der de skrev:

:''Alt som kan bidra til å beholde økonomiske, kulturelle, politiske og religiøse kontakter med det kinesiske folk er nødvendig dersom vi skal kunne innvirke på hendelsene der ... [Diplomatisk] anerkjennelse ville hjelpe med å holde åpen i det minste den politiske kanal, men hvis man utsetter anerkjennelsen vil det gjøre det det enda vanskeligere å holde på til og med de kontakter vi har nå.''

Memorandumet viste at i det minste ett segment av de protestantiske misjonærer trodde fast på koeksistens mellom de kristne kirker og kommunistataten. Den kommunistiske politikk de hadde førstehånds erfaring med syntes å representere en fordelaktig, om enn delikat, atmosfære for fortsatt misjon.<ref>Nancy Bernkopf Tucker: «An Unlikely Peace: American Missionaries and the Chinese Communists, 1948-50», i ''The Pacific Historical Review'', vol. 45, nr. 1 (februar 1976), s. 99-100</ref>

Selv om dette var et mindretallsstandpunkt blant misjonærene, og et som ikke ble delt av den katolske misjon som var den dominerende i landet, er den et vesentlig aspekt ved utviklingen. Den er med på å gi noe av bakgrunnen for hvorfor det gikk relativt smertefullt for kommunistene å senere omorganisere protestantene i en regimetro kirke. Men det var også en rekke andre årsaker til dette.

'''Optimisme''': Selv om det ikke kan betraktes som en støtte, så var det likevel uttrykk for en begrunnet optimisme at en vesentlig del av de gjenværende protestanter som hadde opplevet den ikke-truende fremferd fra de kommunistiske styrker i løpet av 1950 bestemte seg for å forbi i Kina. Dette var etter og tildels imens det pågikk en storstilt evakuering av protestantiske misjonærer. Noen av dem som ville bli, hadde sikkert rent heroiske motiver (komme hva komme vil), men mange var rett og slett optimister og stolte på god behandling og gode arbeidsvilkår. Det gjaldt for eksempel amerikanske frelsesarmefolk i Shanghai<ref>''South China Morning Post'', Hongkong, 28. september 1949</ref> og en gruppe på 22 amerikanske misjonærer i Chengdu<ref>''Hongkong Standard'', 21. november 1949</ref>. En av pilotene av det hongkongbaserte lutherske misjonsflyet ''St. Paul'', som var travelt opptatt med å evakuere misjonærer fra det indre av Kina, meldte at nesten alle de 200 europeiske misjonærene i [[Chongqing]] og omegn hadde bestemt seg for å forbli der.<ref>''Hongkong Standard'', 28. november 1949</ref>

====Byrået for religiøse anliggender====
I januar 1951 følte kommunistpartiet et behov for å opprette et særskilt byrå bemannet med folk med spesialistkompetanse om religionene. Tre motiver var fremtredende: De fleste partikadre var uvitende om religioner, selv om de var fiendtlig innstilte. De manglet bakgrunn for å håndtere komplekse religiøse problemer, og noen av dem var med på «avvik» som klosterraseringer, noe man fryktet bare ville virke kontraproduktivt ved å styrke de troendes motstandsvilje. Man ønsket altså å moderere disse partielementer. For det andre hadde Beijing bestemt at religiøse grupper skulle integreres i folkefrontene, og for å oppnå dette trengtes det kadre med større finesse og innsikt. For det tredje ønsket utenlandske besøkende, særlig buddhister og muslimer, å møte representanter for sine trosfeller. Staten trengte dermed å fremskaffe slike som ville gi besøkerne et fordelaktig inntrykk. Dermed opprettet man [[Byrået for religiøse anliggender]], et særlig byråkratisk hierarki som strakk seg fra Beijing og helt ned til små kommunale enheter på landsbygden. Byrået var formelt et statlig organ, men reelt og konfidensielt underlagt partiet i den grad at statsapparatet hadde ordre om ikke å legge seg opp i byråets virksomhet.<ref>Eric Osborne Hanson: ''The Chinese State and the Catholic Church: The Politics of Religion within the Confucian-Sectarian Dynamic'', doktorarbeid, Stanford: Stanford University, 1976, s. 128-129</ref>

Byrået klassifiserte religionene etter hvor problematiske de var for kommunismen. Den ene ytterlighet var buddhismen og daoismen, som ble frikjent for imperialistiske bånd.<ref>Eric Osborne Hanson: ''The Chinese State and the Catholic Church: The Politics of Religion within the Confucian-Sectarian Dynamic'', doktorarbeid, Stanford: Stanford University, 1976, s. 130</ref> De kristne ble definert som større fiender, særlig katolikkene. En assisterende direktør for byrået på nasjonalt nivå er sitert for å ha sagt flere år etter:

:''Katolikkene bekjemper oss med [[kung fu|shaolin]]<nowiki></nowiki>boksekunst: Deres slag er harde og sterke. Protestantene bedriver [[Tai Chi chuan|taiji]]<nowiki></nowiki>boksing med oss: De benytter en myk måte å gjøre motstand på. Katolikkene er åpent motstandere av tre-selv-bevegelsen, mens protestantene samarbeider på overflatisk vis men prøver i all hemmelighet å forpurre det. Vi setter derfor arbeidet med katolikkene øverst på dagsordenen for å slukke deres reaksjonære flamme definitivt. Men vi må også være på vakt mot protestantenes holdning 'overflatisk adlydende, hemmelig ulydige''.<ref>Kilden er en kinaeksperts upubliserte notater, gjengitt hos Eric Osborne Hanson: ''The Chinese State and the Catholic Church: The Politics of Religion within the Confucian-Sectarian Dynamic'', doktorarbeid, Stanford: Stanford University, 1976, s. 130</ref>

====De protestantiske og katolske «patriotiske» bevegelser  blir til 1950-1951====
[[Fil:ZhouEnlai2.jpg|thumb|[[Zhou Enlai]], 1940]] 
=====Blant protestantene===== 
:''(Utdypende artikler: [[Tre-Selv-kirken]], [[Wu Yaozong]] og [[K.H. Ting]])''

De to første ukene av mai [[1950]] hadde rundt 20 protestantiske kirkeledere tre møter med statsminister [[Zhou Enlai]] som munnet ut i et «manifest» godkjent av statsministeren. Det var ført i pennen av [[Wu Yaozong]]<ref>Ng Lee-ming: ''A Study of Y. T. Wu'' i «Ching Feng», XV.1 (1972): 5-54.</ref> fra det kinesiske [[YMCA]] (KFUM), som hadde vært kommunist i lengre tid. Det er også blitt hevdet at han var hemmelig medlem av [[det kinesiske kommunistparti]] med det oppdrag å infiltrere og kontrollere kinesisk protestantisme.<ref>[http://www.forum18.org/Archive.php?article_id=584&printer=Y CHINA: State attempts to control religious leaderships] Magda Hornemann: ''Disillusioned CCP functionaries from the 1950s onwards have left little room for doubt about the consistency of party attempts to control religious communities. "Xiao Feng", the pseudonym of a CCP official who set up the Guangzhou Religious Affairs Bureau, described how the TSPM - which still controls all official Protestant activities - "was initiated in 1950 by a group of leftist Christian leaders doing the bidding of the Party". The TSPM's leading initiator was Wu Yaozong and Xiao Feng claimed that both Wu and Zhao Puchu (until his death in 1990, the Chairman of the China Buddhist Association) were both secret members of the CCP assigned to infiltrate and control their respective religions.'' Nettsted besøkt 25. april 2007</ref> Manifestet proklamerte forskjellige kristne gruppers antiimperialistiske patriotisme og fremholdt at de protestantiske kirker måtte være fri fra bånd fra utenlandske imperialister hva gjaldt administrasjon, finanser og forkynnelse. I sin utviklede form ble bevegelsen manifestet lanserte kalt ''San Zi Jun Dong''. I utlandet oversettes dette blant protestanter som ''Tre-Selv-bevegelsen'' og blant katolikker vanligvis som ''De tre autonomiers bevegelse'' eller ''Trippelautonomibevegelsen''. Wu Yaozong ble en ledende skikkelse i den organiserte strukturen som dette senere på året førte til på protestantisk side, [[Tre-Selv-kirken|Den kinesiske kristne Tre-Selv patriotiske bevegelses komite]] («Tre-Selv-kirken») med sete i Shanghai.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic Politics in China and Korea'', New York: Orbis Books 1980, 74-75 og kap. VI sluttnote 9 (om Wu Yaozong).</ref> Alle de forskjellige protestantiske trossamfunn skulle legges inn under denne.<ref>Richard C. Bush: ''Religion in Communist China'', Nashville TN: Abingson Press 1970, s. 177''ff.'' (om den protestantiske tre-selv-bevegelses tilblivelse).</ref> Manifestet ble offentliggjort på forsiden av kommunistpartiets offisielle organ ''[[Renmin Ribao]]'' (Folkets Dagblad) den [[23. september]] [[1950]] med en underskriftsliste med 1&nbsp;525 navn. Blant dem som undertegnet var nesten samtlige av denominasjonssekretærene (på tre nær) i Det nasjonale kirkeråd, representative kirkeledere, YMCAs og [[YWCA]]s sekretærer i Shanghai, 43 fra protestantenes utdannelsesvesen hvorav en rekke fra flere protestantiske universiteter og teologiske seminarer.<ref>John W. Masland: «Communism and Christianity in China», s. 203, i ''The Journal of Religion'', Vol. 32, nr. 3, (juli 1952), s. 198-206</ref> (Senere sa Tre-Selv-ledere at 400&nbsp;000 protestanter etter hvert undertegnet manifestet).

Tre-Selv-bevegelsen satte i 1950/1951 i gang med å «forene» de protestantiske kirker under den paraply som kommunistpartiet hadde slått opp. Ettersom bevegelsens nøkkelledere ikke hadde sentrale lederposisjoner verken i egne kirker eller i Det nasjonale kirkelige råd, gjaldt det først å vinne kontrollen over disse institusjonene. For eksempel ble Wu Yaozong etter sterkt påtrykk fra kommunistpartiet valgt til viseformann for Det nasjonale kirkelige råd og moderator (leder) for ''Church of Christ'' i Kina.<ref>Yihua Xu: ''"Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church'', s. 115</ref>

Deretter ble institusjonene omorganisert. Den [[21. april]] [[1951]] dannet disse nøkkelpersoner organisasjonen ''Den forberedende komite for den kinesiske kristne Motstå Amerika og Hjelp Korea Tre-Selv reformbevegelses komite'' for å fortrenge og erstatte de eksisterende protestantiske institusjoner.

Wu uttrykte på denne tid det som utvilsomt passet vel med det kinesiske kommunistpartis tese om de kristne:

:''«Vi har alle sammen vært redskaper for amerikansk kulturell aggresjon, kanskje uten at vi selv har vært oss det helt bevisst.»'' (juli 1951).<ref>[http://www.theatlantic.com/doc/197108/cultural-imperialist James C. Thomson Jr.: «Recollections of a Cultural Imperialist», i ''The Atlantic Monthly'' (August 1971)] Nettsted sist besøkt 17. september 2007</ref>

På denne tiden var helhjertet støtte til [[Sovjetunionen]] ''de rigeur'' blant kinesiske kommunister, og Tre-selv-bevegelsen viste seg som en føyelig samarbeidspartner. I ''Tianfeng'', bevegelsens offisielle organ, gratulerte man til [[Stalin]]s fødselsdag, og publiserte en artikkel av sitt rådsmedlem (og senere leder) [[K. H. Ting]] som hyllet undertrykkelsen av [[oppstanden i Ungarn]] høsten [[1956]].<ref name="Alan Hunter 2004">Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: ''Protestantism in Contemporary China'', Cambridge University Press 2004, s. 24</ref>

=====Blant katolikkene=====

:''(Utdypende artikkel: [[Den kinesiske patriotiske katolske forening]])''

Det var ingen katolikker med på de nevnte møtene med Zhou Enlai, og det viste seg vanskelig for kommunistene å finne samarbeidspartnere til et tilsvarende prosjekt der. Men i november [[1950]] var det kommet så langt. Regjeringen hadde funnet en prest, Wang Liangzuo, i [[Guangyuan]] nord i det fjerne [[Sichuan]] som ville ta et parallelt initiativ. Det ble offentliggjort et katolsk «manifest» som ble tilskrevet ham og ble sagt skulle stamme fra et møte med 500 katolikker. De gikk inn for å «bryte alle bånd med imperialismen og å etablere en selvstyrende, selvfinansierende og selvforkynnende ny kirke».<ref>«Welcome to the Patriotic Movement of Catholics», i ''Renbin Ribao (Folkets Dagblad)'', lederartikkel, Beijing, 8. januar 1951, tilsvarende i [[Xinhua]] s.d., rapportert i ''Survey of the China Mainland Press'' (SCMP), US Consulate General, Hong Kong, № 44, 9. januar 1951. Også i ''China Missionary Bulletin'', Hongkong, 1 № 2, februar 1951, s. 148-150</ref>  En knapp måned etter kom det et lignende katolsk manifest i Sichuan ([[Chongqing]]-dokumentet), som ble sagt å stamme fra generalvikaren fader Shi Mingliang etter et reformmøte med 700 katolikker. ''China Mission Bulletin'' så på språkføringen og skrev at

:''«det synes ikke å være ... skrevet av noen katolikk, verken god eller dårlig sådan. Manifestets stil har alle de vanlige klisjéer som kommunistiske dokumenter har; det er knapt ett ord i det som røper at forfattere kjenner Kirken fra innsiden».''<ref>''China Missionary Bulletin'', Hongkong, № 2, november 1951, s. 151</ref>

Vurderingen virker riktig; for eksempel er ikke ordet «likvidere» dagligtale i kirkelige dokumenter (''«Vi må likvidere de elementer i kirken som er beredt til å tjene imperialismen, for å utslette alle spor av imperialisme»''.<ref>Gjengitt i ''China Missionary Bulletin'', Hongkong, № 2, februar 1951, s. 151</ref>

Underskrifter ble så innsamlet for å støtte også bevegelsen, som på lignende vis som sitt protestantiske motstykke ble presentert som en patriotisk fornyelsesbevegelse.<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 15-16</ref>.

=====Religionsfrihetspolitikken i praksis, andre religioner=====
Også i de andre religioner opprettet regjeringen ved hjelp av sine infiltratører eller medhjelpere lignende patriotiske foreninger, og gjennom dette ble det foretatt forskjellige former for (påtvunget) «frigjøring» fra undertrykkende ordninger. Ettersom man håndhevet et prinsipp om at ikke-troende skulle bli spart for å bli eksponert for religiøse uttrykk, og et prinsippvedtak i kommunistpartiet om religionsfrihet i de dertil approberte og registrerte bygninger, fikk denne politikken en rekke interessante konsekvenser. Protestantiske familiesamlinger i hjemmene ble forbudt, katolske pilegrimsferder og buddhistiske og taoistenes bønneseremonier for døde i hjemmene ble forbudt. Protestantiske pastorer, katolske geistlige og ordenssøstre og buddhistmunker og -nonner ble forbudt å opptre i karakteristisk religiøs/geistlig drakt i offentligheten. Buddhistmunker og -nonner fikk «frihet» til å spise kjøtt og til å gifte seg.<ref>Xiao Feng: ''Zheng gong zhenyang duidai jiaohui he Zhongjisao tu [Hvordan de kinesiske kommunister behandlet  kirken og religiøst troende]'', i «Zhishi fenzi» [Den intellektuelle], del 2, bd. 66 (Nov. 1970), s. 13-14</ref> Når løftet om sølibat, vegetardiett og religiøs drakt ble avskaffet ble den religiøse symbolikk tømt for innhold og buddhismen svekket. Antallet buddhist- og taoisttempler sank fra 60&nbsp;000 på 1950-tallet til 8&nbsp;000 ved utbruddet av [[kulturrevolusjonen]].<ref>Executive Yuan Mainland Committee (red.): ''Dailu diqu zhongjiao fagui weibian [Kompilasjon av fastlandets religiøse regler og lover]'', Taiwan: Executive Yuan Mainland Committee, 1993, s. 12-23</ref> Muslimske bønder opplevde at de av sin patriotiske forening fikk «frihet» til å oppdrette griser, og straks kom det pålegg fra myndighetene om svineproduksjon. Dette var blant årsakene for hui-kinesernes lokale oppstander i 1952, 1953, og 1958 i Hunan og særlig i Gansu og Ningxia.<ref>Beatrice K.F. Leung og William T. Liu: ''The Chinese Catholic Church in Conflict: 1949-2001,'' Boca Raton FL: Universal Publishers 2004, s. 22-27</ref>

====Undertrykkelse av «kontrarevolusjonære» og «barnemordere» (1951-1952)====
[[1951]] ble det første store året for undertrykkelse av «kontrarevolusjonære». Kampanjen hadde som utgangspunkt et regjeringsdekret av [[20. februar]].<ref>Folkets sentrale regjeringsråd: ''Regulations for the Suppression of Contrarevolutionaries'', oversatt til engelsk hos Theodore H.E. Chen: ''The Chinese Communist regime: Documents and Commentary'', New York 1967, s. 293-296, gjengitt også hos James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 107-110</ref> Ett mål var å kaste ut de utenlandske misjonærer. Et flertall av de protestantiske var allerede reist, noen av dem før kommunistenes maktovertagelse, ofte fordi de var gifte og hadde ansvar for familier. Men ikke alle: De siste norske protestantiske misjonærer reiste i 1951, blant annet [[Annie Skau Berntsen]]. I løpet av [[1952]] var det bare tilbake en liten håndfull protestantiske misjonærer.<ref name="Alan Hunter 2004"/>

De katolske utenlandske prester og søstre var stort sett blitt igjen alle sammen, selv om også en del av dem var blitt utvist. De gjenværende ble meget hardt rammet av de nå tiltagende forfølgelser. En annen grunn til at katolikkene ble hardest rammet, var at oppslutningen om «deres» patriotiske forening var så minimal.

Man ville også bryte kirkens bånd med Roma. På den tid var fremdeles den pavelige [[nuntius|internuntius]] i det gamle regimes hovedstad [[Nanjing]], den [[Monaco|monegaskiske]] erkebiskop [[Antonio Riberi]]. Han hadde allerede i 1949 bedt om en audiens hos Mao Zedong og ville flytte til Beijing, og hadde ennå ikke fått svar. Han hadde samme år også bedt de utenlandske katolske misjonærer om ikke å forlate sine poster og reise hjem.<ref>[http://www.inkamana.org/ohio/bishops.htm#Breher] {{Wayback|url=http://www.inkamana.org/ohio/bishops.htm |date=20040220160414 }} Godfrey Sieber O.S.B.: ''Theodor Breher (1889—1950): Abbot and Bishop in Manchuria (1937—1950)''. Nettsted besøkt 15. mars 2007.</ref> Etter aksjonene for å opprette en katolsk ''San Zi Yun Dong''kirke sendte han i slutten av mars et latinsk skriv til landets biskoper og advarte dem mot dette som et truende skisma. Det utløste en voldsom kampanje. ''[[Renmin Ribao]]'' fremholdt der som ''«Ugjendrivelig bevis på Vatikanets støtte til at imperialister intervenerer i forskjellige lands indre anliggender»'',<ref>''«Irrevocable Proof of Vatican's Support for Imperialists to Intervene in Internal Affairs of Various Countries»'', i ''Renmin Ribao'', Beijing, 4. april 1951, tilsvarende i [[Xinhua]] s.d.</ref> det kom (angivelig) en masse protester fra opprørte katolske patrioter mot den pavelige diplomaten med krav om hans utvisning, og ''Renbin Ribao'' konkluderte senere med at han var ''«en løpehund for amerikansk imperialisme og en borger av fyrstedømmet [[Monaco]]»''.<ref>''«The Chinese People Cannot Tolerate It»'', i ''Renbin Ribao'', Beijing, 23. mai 1951, tilsvarende i [[Xinhua]] s.d.</ref> Fra juni 1951 ble erkebiskopen holdt i husarrest<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 93</ref>, og i november det endelige svar: Utvisning.<ref>John W. Witek (1994): Anmeldelse av ''B. Leung: Sino-Vatican Relations: Problems in Conflicting Authority, 1976-1986'', i «Theological Studies» (54), n. 2 (1. juni 1993), s. 363</ref> 
{| class="wikitable" align="right" style="text-align:center; width:30%"
|+ ''Tabell (ufullstendig) over drap av katolske prester og søstre 1950-1953''<ref>Tilpasset etter Thomas J. Bauer, M.M.: ''The Systematic Destruction of the Catholic Church in China'', New York: World Horizons Report № 11, 1954, s. 2, kun ut fra de opplysninger som var kjent tidlig 1954</ref>
! Metode !! Kine- siske prester !! Kine- siske brødre !! Kine- siske nonner !! Uten- landske prester !! Sum
|-
| Skutt el.l. || 51 || 2 || 1 || 16 || '''70'''
|-
| Hode knust mellom steiner || 2 || 3 ||  ||  || '''5'''
|-
| Slept, slått og drept || 11 || || 2  ||  || '''13'''
|-
| Bajonett ||  || 2 ||   || 1 || '''3'''
|-
| Halshugd || 1 ||  ||   || 2 || '''3'''
|-
| Levende begravd ||  ||  ||   || 1 || '''1'''
|-
| Levende brent ||  ||  ||   || 1 || '''1'''
|-
| Døde i fengsel (mishandling) || 34 || 17 || 1  || 18 || '''70'''
|-
| '''Sum''' || '''99''' || '''24''' || '''4''' || '''39''' || '''''166'''''
|-
|}
Det ble igangsatt propagandaangrep mot katolske institusjoner. Først i ildlinjen kom to nonnedrevne hjem for foreldreløse og hittebarn, ''De fransiskanske Mariamisjonærer''s barnehjem i Nanjing og et lignende barnehjem drevet av [[Canada|kanadiske]] søstre i [[Guangzhou]]. Folk fikk høre at mange småbarn var blitt myrdet av søstrene. Lignende påstander ble så fremsatt om andre katolske barnehjem landet rundt, og særlig anklagene om nonnene i Shanghai skulle bli en gjenganger i propagandaen opp gjennom årene. Antallet drepte barn i Nanjing var på 2&nbsp;000, ble det sagt, og søstrene der ble dømt til ti års fengsel. Etter dommen var avsagt ble fem søstre iført sorte kinesiske buksedrakter (de fikk ikke beholde ordensdrakten) og kjørt rundt i byen på lasteplanet av en lastebil; noen folk kastet stener og søppel på dem og én av søstrene, sr. Germaine Gravel, ble så skadet at silblod dekket hele ansiktet hennes.<ref>Erkebiskop Dominic Tang: ''How Inscrutable His Ways: Memoirs 1951-1981'', Hong Kong: Aidan Publicities and Printing, 1987, s. 33-34</ref> Om nonnene i Nanjing het det også at de hadde begravd barn levende<ref name="Missionary Bulletin 1954">''Missionary Bulletin'', vol. 7, № 1, januar 1954, s. 24</ref>. I [[Wuchang]] og andre byer ble det holdt folkemøter som fremsatte beskyldninger mot nonnene der.

De amerikanske [[maryknoll]]<nowiki></nowiki>misjonærer i bispedømmet [[Meizhou|Kaying]] i nordøstre Guangdong viser i et nøtteskall omslaget i religionspolitikken. Da de kommunistiske styrker jagde bort nasjonalisthæren våren 1949 fryktet man det verste, men de oppførte seg meget korrekt, betalte for det de kjøpte, leverte tilbake hva de lånte, reparerte hva de skadet, og roste til og med prester og søstre for deres innsats for «folket». Misjonærene ble tillitsfulle og lot seg sjarmere, endret for eksempel uten oppfordring messetidene for at de ikke skulle kollidere med fellesprosjekter og kommunistiske møter. Utover 1950 og særlig ble det gradvis verre; reiserestriksjoner, nekt av innreise for eksempel etter sykebesøk i Hongkong, beslagleggelse av eiendom og bosted (eller de fleste rom i konventene), stadige fiendtligsinnede avhør, husarrest, ryktespredning om presters og søstres spionasje til USAs gunst (dette var under [[Koreakrigen]]), kollaborasjon med [[japan]]erne under [[annen verdenskrig]], og deres seksuelle utskeielser. Ransakelser der man «fant» både pakke med [[opium]], patroner og våpen, spredning av smedebrosjyrer med karikaturtegninger av presters og nonners forbrytelser, arrestasjoner av ordenssøstre som ble utsatt for seksuell fornedring, fremtvingelse av falske tilståelser. Misjonærenes beslutning om ikke å la seg presse til å be om utreisetillatelse ble omgjort da det ble klart at forfølgelser av kinesiske troende ble verre av misjonærenes standhaftighet. Én søster fikk bare slippe ut av fengsel og reise ut etter å ha undertegnet en tilståelse om de forferdeligste ting inklusive drap av 4&nbsp;000 småbarn; biskop [[Francis Xavier Ford]] ble mishandlet og døde i fengsel i februar [[1952]] før de rakk å utvirke det de ønsket av tilståelser.<ref>Jean-Paul Wiest: ''Maryknoll in China: A History, 1918-1955'', Armonk, NY: M.E. Sharpe: 1988.</ref>

I alt ble det holdt rettssaker mot nonner som drev barnehjem på minst 30 steder fra Harbin i nord til Hainan i sør. Mange ble ilagt lange fengselsstraffer (men ble som regel enten utvist, satt i husarrest eller endt til omskoleringsleir). I [[Ningbo]] publiserte kommunistpressen en grotesk tegneserie som viste hvordan søstrene der på 99 år hadde «drept mer enn 24&nbsp;000 foreldreløse barn»: Slaktet, torturert, matet som høns krypende på bakken, likene matet til villhunder. Disse og lignende karikaturserier ble ikke bare trykket lokalt; de ble etter hvert publisert i pressen over hele landet.<ref>Karikaturtegninger gjengitt i Thomas J. Bauer, M.M.: ''The Systematic Destruction of the Catholic Church in China'', New York: World Horizons Report № 11, 1954, s. 15-19</ref>. Søstrene i [[Chongqing]] ble under rettssaken anklaget for å ha spist drepte foreldreløse barn.<ref>Thomas J. Bauer, M.M.: ''The Systematic Destruction of the Catholic Church in China'', New York: World Horizons Report № 11, 1954, s. 3-8</ref>

Det ble også gjennomført spionasjerettssaker mot utenlandske katolske prester og biskoper, og avisene skrev oppildnende artikler om de katolske kontrarevolusjonære. Særlig gikk man løs på lekbevegelsen [[Marialegionen]], som [[Folkets Dagblad]] beskrev som et reaksjonært fascistisk hemmelig selskap. Samme avis forklarte også at hele den katolske kirke var en terroristorganisasjon, og gav sine lesere inngående beskrivelser om nonner som pisker barn, sulter dem ut og behandler dem som slaver. I utstillinger ble det fremvist bevis mot prestene: Våpner, vitnemål om usedelighet og spionasje, hemmelige rom, radiosendere og så videre. Jesuittordenen ble fremstilt som særlig farlig. Utvisningene av utenlandske katolske biskoper, prester og nonner begynte i 1951, men det tok flere år før alle var arrestert og utvist, en del etter fengselsopphold. Status ved utgangen av 1951 var at nuntien og ni andre utenlandske biskoper var blitt utvist, 19 utenlandske og kinesiske biskoper arrestert og fremdeles i fengsel, ca. 300 utenlandske og kinesiske prester i fengsel eller arbeidsleirer, og mer enn tusen prester, ordensbrødre og ordenssøstre utvist ofte etter fengselsopphold under ekstremt tøffe vilkår.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 87</ref> De kinesiske nonner som ble igjen, fikk en svært hard tilværelse. I Nanjing var det nonner som ble tvunget til å gifte seg med soldater.<ref name="Missionary Bulletin 1954"/>

Marialegionen, grunnlagt i [[Dublin]] i [[1921]], var en katolsk lekbevegelse som gjennomlevde en rask vekst verden over og arbeidet for medlemmenes vekst i fromhet og helligelse. Den kom til Kina få år den kommunistiske seier under borgerkrigen. Den var først ute på katolsk side med å ta avstand fra propagandaen til støtte for Bevegelsen for de tre autonomier. ''Folkets Dagblad'' beskrev den (5. juli 1951) som ''«en internasjonal fascistisk hemmelig organisasjon, et internasjonalt redskap for aggresjon, og Kinas dødsfiende»'', og beskyldte medlemmene for spionasje, mord, ildspåsettelse og oppbygging av hemmelige våpenarsenaler. Marialegionen ble først forbudt i [[Tianjin]], og deretter i Beijing, Shanghai, Chongqing og [[Tianshui]] (i [[Gansu]]), og til slutt i hele landet. Et terrorregime begynte for de unge katolikker som utgjorde hovedmassen av medlemmene. De ble bedt av sikkerhetspolitiet til å   undertegne utmeldelser med teksten

:''«Undertegnede ble medlem av den reaksjonære Marialegionen den ..... (dato) og bedrev kontrarevolusjonære og onde aktiviteter rettet mot regjeringen, folket og Sovjetrussland. Herved melder jeg meg ut av Marialegionen og lover å aldri å delta i slik aktivitet i fremtiden».''

Men å undertegne noe slikt kunne være som å undertegne sin egen dødsattest. Regjeringsdekretet «Undertrykkelse av kontrarevolusjonære» (23. juli 1950) og den påfølgende utrenskningsordinans (21. februar 1951) foreskrev dødsstraff eller livsvarig fengsel for «opprør mot landet og kontakt med imperialismen». Gutter og piker fra Marialegionen ble utsatt for endeløse forhør. Mange av dem havnet i fengsel. Legionens nasjonale leder, fader Aiden McGrath, ble fengslet. Pater Jean de Leffe [[S.J.]] ved Aurorauniversitetets middelskole ble fengslet for å nekte å opplyse for politiet hvem som var medlemmer av Marialegionen. Arrestasjon og fengsling av en rekke andre prester og nonner og to erkebiskoper ble begrunnet med at de hadde organisert eller samarbeidet med Marialegionen; utvisningen av biskop [[Auguste Gaspais]] av [[Jilin (Jilin)|Jilin]] ble begrunnet tildels på samme måte. Det ble kunngjort funn av «Marialegionens våpenlagre» i [[Hangzhou]].<ref>Thomas J. Bauer, M.M.: ''The Systematic Destruction of the Catholic Church in China'', New York: World Horizons Report № 11, 1954, s. 12-15</ref>

Kommunistene slet med å få opprettet katolske patriotiske komiteer, og det tok tid både i Beijing og i Shanghai. Trusler måtte til: Ved [[Fu Jen katolske universitet|Fu Jen-universitetet]] i Beijing fikk de prester som studerte der til å bøye hodet for et bilde av Mao. I Shanghai døde pater Beda Chang (Zheng Boda), en dekanus ved [[Aurorauniversitetet i Shanghai|Aurora-universitetet]], i fengselscellen. Kommunistene ble indignert over at byens katolikker kalte hans død en hederskrans, fremholdt ham som forbilde og begynte å ære ham som martyr. Motkampanjen, presseoffentliggjørelsen av hans angivelige forbrytelser, hadde liten overbevisningskraft blant de troende.

====Nye krafttak (fra 1953)====
{| class="wikitable" align="right" style="text-align:center; width:30%"
|+ ''Utenlandske katolske prester, lekbrødre og nonner igjen i Kina etter utvisninger og dødsfall, 1950-1954''<ref>Thomas J. Bauer, M.M.: ''The Systematic Destruction of the Catholic Church in China'', New York: World Horizons Report № 11, 1954, s. 4, 29-42</ref><ref>''Missionary Bulletin'', vol. 7, for mai 1954</ref><ref>''Missionary Bulletin'', februar 1957, vol. 9, for desember 1956, s. 125-130</ref>.
! År !! Antall !! Kommentar 
|-
| 1.1.1950 || 5 380 || 
|-
| 1.1.1951 || 3 450 || 
|-
| 1.1.1952 || 1 838 || 
|-
| 1.1.1953 || 723 || 
|-
| 1.1.1954 || 267 || <small>Hvorav 71 i fengsel (5 biskoper, 63 prester, 3 legbrødre), de fleste øvrige prester og nonner i husarrest el.l.</small> 
|-
| 1.5.1954 || 184 || 
|-
| 1.12.1956 || 23 || 
|-
|}
Annet krafttak mot kirken kom i 1953. I juni [[1953]] ble syv utenlandske misjonærer arrestert i Shanghai, og de vanlige anklager og beviser (våpen, radioer) ble fremført og fremlagt. Det ble laget en propagandafilm om disse prestenes forbrytelser som ble fremvist landet rundt. I Guangzhou ble de siste utenlandske prestene arrestert og utvist.

I det store og hele lyktes ikke kommunistene særlig med å organisere slagkraftige katolske patriotiske foreninger. Generalvikaren av erkebispedømmet Nanjing, Li Weiguang (som var blitt ekskommunisert av Pavestolen) klaget under Folkekongressens første møte i september 1954 over alle de prestene som «ikke oppfylte sine patriotiske plikter».

I storbyene ble de større kirkene holdt åpne, men utover landet forble de katolske og protestantiske kirker som var «midlertidig» stengt under landreformen lukket. Men bøndene fant sine egne veier rundt forbudet mot religiøs aktivitet. Under Folkekongressens annet møte (juli 1955) meldte kommunistene at de bare i [[Hebei]] hadde oppdaget og stengt nær 200 jordhuler og lignende, noen med plass til hundre troende. Her hadde «hemmelige selskap» møttes under dekke av den katolske kirke...

I Shanghai fengslet myndighetene biskop [[Ignatius Kung Pin-Mei]] og det de kalte hans kontrarevolusjonære gruppe høsten 1955, og fulgte opp med en intens propagandakampanje. Anklagene mot biskopen ble flere og flere, men i de troendes ører virket de bare som bekreftelser på hans fryktløshet. En 76-årig prest ble plukket ut til å overta styringen av bispedømmet; katolikkene ignorerte ham.<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 22-23</ref>

Folk i Shanghai ble bragt til den tidligere franske ''Circle sportif'' for å se en antikatolsk utstilling med blant annet poster som viste en nonne som holdt et blødende barn ove kokende vann og vred blod ut av det. Et slikt poster ble satt opp på porten utenfor Kristi Konge-kirken der mange prester var blitt arrestert<ref name="Missionary Bulletin 1954"/>. Det gjaldt tydelig å motvirke den økende tilstrømning til byens katolske kirker opplevde de første årene; også mange protestanter begynte å oppsøke disse kirkene.<ref>''Missionary Bulletin'', vol. 7, № 1, januar 1954, s. 25</ref>.

====Patriotisk-katolsk brudd med Roma (1957)==== 
{| class="wikitable" align="right" style="text-align:center; width:30%"
|+ ''Tabell over katolske bispevielser pr. år i Folkerepublikken Kina 1.10.1949-1963''<ref>Etter 1955 opphørte paven å utnevne biskoper til Folkerepublikken Kina, og det ble sannsynligvis ikke bispeviet noen hemmelige biskoper av romtro biskoper før på 1970-tallet; etter 1963 var det ikke før i 1979 før nye ordinasjoner av «patriotiske» biskoper, under kulturrevolusjonen ble også de fleste «patriotiske» biskoper forfulgt.</ref><ref>Utnevnt av paven - Anthony S.K. Lam: The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997, s. 27-32, justert for to mindre feil. Utnevnelser/ordinasjoner av noen få utenlandske biskoper ikke medtatt, de ble uansett raskt utvist.</ref><ref>Viet uten pavens ja - Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 226-229, justert for en mangel.</ref>
! År !! Utnevnt av paven !! Viet uten pavens ja !! Annet  
|-
| 1949 || 3 ||  || <small>Alle utnevnt 6. juni 1949, én valgt til president for [[Den kinesiske patriotiske katolske forening|Den katolske patriotiske forening]] 1957 og 1962, [[Ignatius Kung Pin-Mei|en annen]] ble kardinal. Den siste døde i 2001.</small> 
|-
| 1950 ||   ||  || 
|-
| 1951 || 8 ||  || <small>To utnevnt juni 1949 og henrettet 1971, én utnevnt februar 1949 og ble visepresident for den patriotiske forening 1957. En ble vise-generalsekretær for foreningen s.å. Den siste døde i 1997.</small> 
|-
| 1952 || 1 ||  || <small>Døde i fengsel i 1961.</small> 
|-
| 1953 || 1 ||  || <small>Døde i 1972.</small> 
|-
| 1954 ||  ||  ||
|-
| 1955 ||  ||  || <small>En hemmelig utnevnt av paven, men døde ikke bispeviet i fengsel 1957.</small>  
|-
| 1956 ||  ||  ||
|-
| 1957 ||  ||  ||
|-
| 1958 ||  || 24 || <small>21 bispeviet av paveutnevnte (to første av biskop Li Daonan som hovedkonsekrator, ti av [[Ignatius Pi Shushi|Pi Shushi]], syv av Zhao Zhenzheng, en av Wang Wenzheng, en av Yi Xuanhua<ref>,[http://www.tboyle.net/Catholicism/CCCP_Yi_Hsuan_hua.html] The Consecrations of the "Patriotic Bishops", ved Terrence J. Boyle. Nettsted besøkt 1. mars 2007. Gjelder Chen Yuancai</ref>), de øvrige av en av de nyviede (Wang Xiwei)</small>     
|-
| 1959 ||  || 11 ||
|-
| 1960 ||  || 5 ||
|-
| 1961 ||  || 1 ||
|-
| 1962 ||  || 7 ||
|-
| 1963 ||  || 2 ||
|-
|} 
I mars [[1957]] ble det offentliggjort at katolske patriotiske foreninger var etablert 200 steder i Kina. I juni/juli 1957 møttes deres utsendinger, over 200 av dem, til stiftelseskongress i Beijing av [[Den kinesiske patriotiske katolske forening]]. Etter en studiesesjon om [[Mao Zedong]]s ''Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket'' (februar 1957) valgte de til sin leder erkebiskop [[Ignatius Pi Shushi]] av [[Shenyang]], en mann som hadde sittet i årevis i fengsel og husarrest og hvis motstand var brutt.<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 24</ref> I Shanghai kritiserte senere pressen noen fremstående lekfolk som hadde deltatt på kongressen, men hadde argumentert for opprettholdelse av nære bånd med Vatikanet. En av dem ble lagt til last at han hadde forsvart nonnene i Shanghai, og beklaget det monumentet som var satt opp ved det tidligere barnehjemmet over de barna som var blitt «myrdet av nonnene».

I april [[1958]] ble de første to bispeordinasjoner uten pavelig mandat utført i [[Wuhan]], av fransiskanerne [[Bernardine Dong Guangqing]] (for erkebispedømmet [[Hankou]]) og Markus Yuan Wenhua (for bispedømmet [[Wuchang]]). Ordinerende biskop var Joseph Li Daonan av [[Puqi]];<ref>[http://www.tboyle.net/Catholicism/Chinese_Patriotic_Consecra.html] The Consecrations of the "Patriotic Bishops", ved Terrence J. Boyle. Nettsted besøkt 27. februar 2007</ref> han hadde først nektet, men etter to ukers tortur gav han etter.<ref name="time.com">[http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,810511-1,00.html] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,810511-1,00.html |date=20111128021312 }} Time Magazine: Schism in China, 18. august 1958. Nettsted besøkt 27. februar 2007</ref>

Roma reagerte straks og negativt på bispevielsene. Fra patriotisk side er det blitt fremhevet at man hadde henvendt seg til [[Vatikanet]] i forkant, slik at dersom Roma hadde samstemt ville det heller ikke blitt noen krise. Men å forestille seg at Roma kunne ha vært velvillig til regimestøttede ordinasjoner i lys av at det samme regime hadde fengslet prester og biskoper, er ikke naturlig. To måneder etter kom det en [[encyklika]] fra pave [[Pius XII]], ''[[Ad Apostolicum Principis]]'', som kritiserte fengslingen av mange kirkefolk og fordrivelsen av den pavelige nuntius, fastslo at Pavestolen alene har rett til å foreta bispeutnevnelser, og sa at uhjemlede bispevielser ifølge kirkeloven er et delikt som kan straffes med ekskommunikasjon. Dokumentet sa imidlertid intet om slik ekskommunikasjon i det konkrete tilfellet.<ref>Analyse av ''Ad Apostolorum Principis'' i Betty Ann Maheu M.M. (red.), Elmer Wurth M.M. (kompilert): ''Papal Documents Related to China 1937-2005'', Holy Spirit Study Centre, Hongkong 2006, 92-94</ref> Underhånden ble det forklart at det skyldtes at Vatikanet, avskåret fra sikker informasjon, ikke kunne skjelne klart mellom dem som samarbeidet under ekstremt press og dem som eventuelt bare gir etter for egne ambisjoner.<ref name="time.com"/> Noe annet som var rimelig godt kjent, var den maoistiske kommunismes etter hvert svært effektive bruk av hjernevask. En rekke utviste misjonærer hadde personlig vært utsatt for dette, og kunne på midten av [[1950-årene]] redegjøre for metodene og de resultatene de kunne få.<ref>F.eks. benediktinermunken Eleutherius Winance, som til slutt ble utvist i 1952. Han skrev senere om sine opplevelser i Eleutherius Winance, O.S.B.: ''The Communist Persuasion: A Personal Experience of Brainwashing'', New York: P.J. Kenedy & Sons 1959</ref>

Katolske kirkerettseksperter og andre fagfolk<ref>Geoffrey King, S.J.: «Die katholische Kirche in China: Eine kirchenrechtliche Bewertung», i Roman Malek, S.V.D. (red.): ''«Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext'', Nettetal: Steyler Verlag, 1996, s. 581-610, ISBN 3-8050-0385-4</ref><ref>Stephen Lee: «Die katholische Kirche in China: Eine kirchenrechtliche Bewertung - Entgegnung auf den Artikel von Geoffrey King», i Roman Malek, S.V.D. (red.): ''«Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext'', Nettetal: Steyler Verlag, 1996, s. 611-626, ISBN 3-8050-0385-4</ref><ref>Paul Zepp, S.V.D.: «Die Exkommunikation von Bischöfen nach den CIC 1983 und Bedingungen für die Aufhebung im Hinblick auf die Situation der chinesischen Bischöfe», i Roman Malek, S.V.D. - Werner Prawdzik, S.V.D. (red.): ''Zwischen Autonomie und Anlehnung: Die Problematik der katholischen Kirche in China, theologisch und geschichtlich gesehen'', Nettetal: Steyler Verlag, 1989, s. 121-131, ISBN 3-8050-0385-4</ref><ref>Kim-Kwong Chan: ''Towards a Contextual Ecclesiology - The Catholic Church in the People's Republic of China (1979-1983): Its Life and Theological Implications'', Hong Kong 1987, ASIN: B000IX69HW</ref><ref>Peter Barry: «The Formation of the Chinese Catholic Patriotic Association», i ''Ching Feng'' 24 (1981), s. 120</ref><ref>«Catholiques chinois: Une Eglise, ou deux?», i ''Etudes'' 366/5 (mai 1987), s. 663-674</ref><ref>Pierfilippo Guglielminetti: «One Church, Two Testimonies», i ''Tripod'' 1987, No. 37, s. 76-88</ref><ref>Jerôme Heyndrickx, C.I.C.M.: «Emergence of a Local Catholic Church in China?», i ''Tripod'' 1987, No. 37, s. 51-75</ref> har i etterkant vurdert grundig om bispevielsene i 1957 og de påfølgende år, samt de bispevielser som fant sted i noe mindre dramatiske tider etter kulturrevolusjonen, utløste noen [[latae sententiae]] (selvfelt) ekskommunikasjon enten på grunn av manglende pavelig mandat eller et skismatisk sinnelag. Selv om argumentsjonsrekkene kan variere noe, synes det som om det er enighet om at omstendighetene har vært av en slik art at det er vanskelig ennsi umulig å opprettholde en slik formodning.

====Arrestasjonene under [[Det store spranget]]====
Tiltakene mot Roma-lojale biskoper og kirkefolk fortsatte. Den [[5. februar]] [[1958]] ble biskop [[Dominic Tang Yi-ming]] (apostolisk administrator for Guangzhou) arrestert. Han ble aldri anklaget for noen konkret forbrytelse, men skulle tilbringe 22 år i fengsel, hvorav syv i isolat.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 208-209</ref> Slikt var ikke enestående, også vanlige lekfolk kunne få slik medfart, både i fengsel og som slaver i tvangsarbeidsleirer.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, følger gjennom hele boken skjebnen til Wang Xiaoling / Catherine Ho, som ble katolikk i 15-årsalderen i 1950 og satt fengslet 1955-56 og 1958-1979</ref> Den siste utenlandske biskopen i Kina, amerikaneren [[James E. Walsh]] M.M. ble etter fem års husarrest i Shanghai tatt i fengselsforvaring i oktober 1958, sammenfallende med de massearrestasjoner som fulgte som ''[[Det store spranget]]''-kampanjen begynte å gå galt og krevde sine syndebukker. Under en offentlig rettssak i Shanghai i oktober ble han dømt til tyve års fengsel («en veteran blant de amerikanske spioner, ledet personlig Kung-Pinmeis klikk av forræderske kontrarevolusjonære», og erkebiskop Kung ble dømt til livsvarig («hovedmannen i klikken»).<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 211-212, 219</ref>

Den katolske patriotiske forening var under prosessene et redskap for myndighetene, knyttet tiltak og dommer mot Roma-lojale biskoper til kampen mot «USA-imperialismen», og sørget for å fylle noen av de bispestolene som slik ble tomme med patriotiske biskoper.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 220</ref>

====Den nye kirkelige orden på plass (1960-1966)====
Etter 1960 var alle de viktige slagene mot kirken over, og myndighetene oppviste heller liten interesse i tiden frem til 1966. Dette var en periode som ellers var preget av en stadig mer utviklet personkult rundt Mao Zedong. Den Roma-tro katolske kirke var knekket og hadde ikke lenger noen fungerende strukturer, og en regimetro struktur hadde tatt dens plass og fikk fungere innenfor de rammer de kommunistiske myndigheter fant passende. Lignende kontroll ble fra myndighetene utøvet overfor protestanter, buddhister, taoister og muslimer, men det kan sies at Den katolske kirke fikk særlig røff medfart på grunn av sine bånd til Vatikanet, som i de dager ble betraktet som et redskap for USA-imperialismen.

Hva gjaldt protestantene, ble det samme slaget vunnet flere år tidligere. De forskjellige protestantiske konfesjoner og enkeltkirker var opphevet / tvangssamlet i den regimetro Tre-Selv-kirken, og problematiske elementer var i fengsel og arbeidsleirer. Rett nok var det tilkommet en rekke [[husmenighet]]er i undergrunnen, men de ble ikke lenger ansett som noen vesentlig trussel selv om de mange steder lokalt kunne bli gjenstand for forfølgelsestiltak.  
 
I januar [[1962]] møttes Den kinesiske patriotiske katolske forening til sin annen nasjonale kongress; møtet fant sted i Beijing og det var 256 deltakere. Imens var et stort antall ytterligere bispevielser funnet sted. Det fastslått at prester og troende måtte godta kommunistpartiets føringer og etter behov underkaste seg indoktrinering og reform ved kroppsarbeid. Kirken i Kina måtte stå imot enhver underordning under Pavestolen. I et pressekommuniké fra konferansen het det at

:''... særlig etter den sosialistiske skoleringskampanje i 1958 har geistlighet og katolske legfolk innsett at Den katolske kirke må godta rettledning fra Partiet og må være med på å følge sosialismens vei; de forstår også den romerske Hellige Stols reaksjonære karakter som, i tråd med USA-imperialismen, ved manipulasjon sikter mot en ødeleggelse av Det Nye Kina. Med faste grep har [KPKF] fått slutt på Dem Hellige Stols kontroll og realiserer sin oppgave som en selvbestemmende og selvstyrende kirke. ... Mange medlemmer av geistligheten og mange legfolk har etter å ha gjennomgått politisk indoktrinering, fysisk arbeid der de ble stilt ansikt til ansikt med de sosiale realiteter, gjort fremskritt i reformeringen av sine politiske tankemåter. ... Konferansen påpekte at Partiet og regjeringen målbevisst gjennomfører religionsfrihetspolitikken og at katolikker nyter sann religionsfrihet, og at Partiet og regjeringen hegner om deres politiske stilling og deres livsunderlag. For dette uttrykte representantene på konferansen sin oppriktige takk til Partiet og regjeringen''.<ref name="China News Analysis 1962">''China News Analysis'', Hong Kong, 28. september 1962, no. 439</ref>

Konferansen formulerte sine fremtidige oppgaver i fem punkter: 1) Full aksept av Det kinesiske kommunistpartis lederskap; 2) Opposisjon mot imperialismen og «To Kina»-[modellen], fortsatt avsløring av Den Hellige Stols og USA-imperialismens manipuleringer, og full virkeliggjøring av kirken som selvbestemmende og selvstyrende; 3) mer politisk indoktrinering og mer [kropps]arbeid ved hvilket fortsatte følelsesmessige bindinger til Den Hellige Stol kan bli utrenset; 4) innrettelse av det religiøse liv i pakt med regjeringens politikk og lover; og 5) opprettelse av en teologisk skole for å trene «prestelig personell og intellektuelle elementer».<ref name="China News Analysis 1962"/>

Som formann for foreningen ble biskop Pi Shushi gjenvalgt.

====Vatikanske følere====
[[Fil:Pope Paul VI. 1967.jpg|thumb|Pave [[Paul VI]] 1967]]
Mellom [[1963]] og [[1965]] gjorde Vatikanet sporadiske forsøk på å få Folkerepublikken tillatelse til kinesiske biskopers deltagelse under [[annet Vatikankonsil]], uten hell. Men Pavestolen forble diplomatisk tillitsfull, og pave [[Paul VI]] impliserte i sin tale i [[New York City|New York]] til [[FN]] i [[1965]] støtte til at Folkerepublikken skulle få bli med i Verdensorganisasjonen - dette på et tidspunkt da det ennå var betydelig motstand mot dette, også fra stormaktenes side. Samme år prøvde han å få det kommunistiske regime i tale ved en henvendelse til den kinesiske ambassadør i [[Bern]] i [[Sveits]], og før nyttår sendte han også et gratulasjonstelegram og en fredsappell vedrørende Vietnam til [[Mao Zedong]].<ref>Virginia Johnson, M.M.: ''«Vatican-Peking relations: A stormy history, a modern estrangement»'', s. 17, i Patrick Connor S.V.D.: ''China and the Churches'', Techny IL:Steyl Press (Holland) 1981, s. 16-20</ref>

I [[1966]] sendte paven et personlig signert brev til Mao Zedong og oppfordret til at Kina intervenerte til fordel for fremmet av en fredsavtale for [[Vietnam]]. Andre overtyrer kom han med i [[1967]], [[1970]] og [[1973]], uten kjent gehør. Man merket seg imidlertid at Kinas diplomater anerkjente apostoliske nuntier som ''doyens'' for det diplomatiske korps i de land der dette var systemet.<ref>Hyginus Eugenius Cardinale: ''The Holy See and the International Order'', Gerrards Cross: Colin Smythe 1976, s. 204-205</ref>

====..Kulturrevolusjonen====
:''(Utdypende artikkel: [[Kulturrevolusjonen]])''

De ''patriotiske'' kirkestrukturer på katolsk og protestantisk side fortsatte så på samme vis, men med hver sine undertrykte ''«undergrunnskirker/husmenigheter»'', frem til [[1966]], da [[kulturrevolusjonen]] brøt inn over landet. Fra slutten av august/tidlig september ble alle landets kirker stengt. Det var i virkeligheten lite [[rødegradister|rødegardistene]] trengte å gjøre ytterligere for å bryte ned kirkens strukturer, de var for lengst knust. Men det hindret ikke at rødegardistene ødela alt de kom over i sin kamp mot ''«de fire gamle»'' (i betydningen ''avleggse''): Gammel tenkning, gamle vaner, gammel kultur og gamle sedvaner. De få kirker som fremdeles var åpne, ble så godt som alle angrepet, utplyndret, vandalisert og rensket for sine religiøse symboler. Steinkors, statuer og andre arkitektoniske elementer som vitnet om bygningenes religiøse karakter ble fjernet, holdt vekk elle sprengt vekk. Det gjaldt både katolske og protestantiske kirker; moskeer og buddhisttempler fikk samme medfart. Alt etter størrelse og andre forhold ble de omgjort til fabrikker, lagre eller annet.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 229</ref> Nesten alle prester og nonner ble fengslet eller sent til tvangsarbeidsleirer.

De siste kjente utenlandske misjonærer i frihet i landet var åtte nonner fra kongregasjonen ''Franciscan Missionaries of Mary'' som drev en skole for utenlandske diplomaters barn i Beijing. Rødegardistene angrep en tidlig morgen i august 1966 og ramponerte skolen mens søstrene ble innelåst på sine rom. Under to massemøter erklærte myndighetene bygningen for konfiskert og søstrene som uvist, og de ble med væpnet eskorte sendt med tog til Hongkong der én av dem rett etter døde av påkjenningene.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 229-230</ref> I [[1970]] løslot og utviste myndighetene den siste utenlandske misjonæren, biskop [[James E. Walsh]].

Avisene stanset å skrive om religion; til og med anti-religiøse artikler ble det slutt på. Religion skulle ikke lenger være et tema, skulle ikke eksistere.

De katolikker og protestanter som hadde ment seg trygge på grunn av sitt samarbeid i de to respektive patriotiske bevegelser, ble nå rammet som om de skulle være store og farlige fiender. Mens en rekke tidligere ledende kommunistledere ble utskjelt som kontrarevolusjonære revisjonister, forrædere,  kapitalistveivandrere, forrædere og spioner, ble partilojale patriotiske religiøse ledere uthengt som restene av det føydalistiske overtroiske system  og halehenget på den vestlige imperialisme. De ble behengt på daglige offentlige kamp- og selvkritikkmøter med plakater som proklamerte dem som «oksespøkelser og slangeånder». Det som skjedde med den «patriotiske» katolske biskop av Shanghai, Zheng Jiazhu, er et godt eksempel. Han var en fredelig og kompromissvillig prest som ville være alle til lags og var blitt bispeviet i 1960. I 1966 ble han tatt av rødegardistene, som anklaget ham for å være en opprører. Han ble behengt med en tung plakat og tvunget til fots gjennom gatene til allmenn spott og grove ydmykelser til endeløse daglige kritikksesjoner og offentlige rettssaker. Biskop Wu Guohuan av Hangzhou, som var blitt patriotisk biskop samtidig som Zheng, måtte øve daglig selvkritikk og skrive talløse erklæringer om hvor meget han angret sine feil. Bare på denne måten var det mulig å overleve kulturrevolusjonens verste fase.<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 46-47.</ref>

«Patriotisk» biskop Guo Zeqian av [[Hanyang]] ble drevet så til vanvidd at han begikk selvmord; det samme gjorde biskop Zong Huaimo av [[Yantai]] (Shandong). Selvmord var likevel sjeldne blant kirkens folk. Mange ble så demoralisert og presset at de valgte andre utveier. Noen brøt offentlig med sine presteløfter og giftet seg, enten frivillig eller under tvang. Da de etter kulturrevolusjonen ble spurt ut om det, bekjente mange at de hadde oppgitt alt håp og var overbevist om at kirken aldri ville gjenoppstå. Noen avsverget også sin tro.<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 48.</ref>

Mange biskoper og prester som giftet seg tok seg nonner som hustruer. Dette var i de fleste tilfeller et trekk som hadde til hensikt å fortsette å leve ''de facto'' sølibatært samtidig som dermed to personer (prest og nonne) slapp ytterligere ubehageligheter fra myndighetenes side, og fordi de dermed kunne sikre disse kvinnene et livsunderhold som de ellers med nokså stor sannsynlighet ville bli berøvet. Disse ekteskapene var rene ''pro forma''-arrangementer. På den annen side var det også de som rett og slett ønsket seg et ekteskap. Og det må også sies at enkelte av de «patriotiske» biskoper hele tiden hadde hatt en dragning til slikt samliv; enkelte hadde inngått hemmelige ekteskap selv før kulturrevolusjonen.<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 48-49.</ref>

En biskop i et fjernt nordøstlig bispedømme be fengslet sammen med en gruppe prester og sendt til tvangsarbeidsleir, og de ble meget brutalt herjet med. Til slutt gav biskopen etter og giftet seg med en eks-nonne som ble presentert for ham, med den visshet at det ville lette mishandlingen av de andre prestene. Etter kulturrevolusjonen ble det klart at mange prester og lekfolk i hans bispedømme hadde stor sympati for det valg han fattet, selv om han selv aldri helt kom over sitt «svik».<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 49.</ref>

Forholdene i fengsler og tvangsarbeidsleirer forverret seg også vesentlig. Men det var likevel en fordel for kirkens folk å bli fengslet ellel sendt til leirer for ''[[Omskolering gjennom arbeid]]'' ''(láojiào)''; faren for grov mishandling og død var der mindre enn i rødegardistenes vold. Det hendte at kirkefolk ble henrettet i fengsel (som pavetro biskop Li Dehua og «patriotisk» biskop Lei Zhenxia tidlig i 1970), men vanligere var død av mishandling eller utmattelse ute i «friheten».<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 50-51.</ref>

Den regimetro protestantiske [[Tre-selv-kirken]] ble også rammet. Den ble forbudt, dens institusjoner og kirkebygninger ble stengt og mange ganger ramponert, og en god del av deres tro tjenere fikk merke utrenskningsterroren på kroppen.<ref>Jason Kindopp: ''Fragmented but Defiant: Protestant Resilience under CCP Rule'', s. 126</ref>  Kulturrevolusjonens mest uregjerlige periode var forsåvidt over tidlig på 1970-tallet, og regimet begynte å pleie sitt ansikt utad. Den protestantiske kirkeleder [[K. H. Ting]], som hadde vært en av lederne av den nå ''de facto'' nedlagte protestantiske bevegelsen, ble fra [[1973]] gitt anledning til å motta kirkelige besøk fra utlandet og fremstå som en representant for kinesisk protestantisme.<ref>Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: ''Protestantism in Contemporary China'', Cambridge University Press 2004, s. 2</ref>

Da [[Lin Biao]] falt i unåde i [[1971]] skjedde det en liten endring. Etter påtrykk fra den [[italia|italienske]] ambassade ble en messe for diplomater godtatt i Beijing, og snart var også en protestantisk gudstjeneste tillatt i byen.<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 29</ref> Dette innvarslet dog ikke noen generell oppmykning. Året etter ble de offentlige angrep på religionene, og særlig kristendommen, gjenopptatt. Det skjedde på en merkelig måte. I april [[1972]] ble et antireligiøst verk av den ateistiske [[1700-tallet|1700-talls]]<nowiki></nowiki>filosofen [[Paul Henri Thiry d'Holbach|Paul-Henri Holbach]] trykket, en oversettelse av hans ''Théologie Portative, ou Dictionnaire abrégé de la religion chrétienne'' (1768). Det var et giftig verk, men sikkert temmelig ubegripelig i en kinesisk kontekst 200 år etter. I mai [[1973]] utgav man en billedbrosjyre i millionopplag i Shanghai som på nytt gav til beste historien om de imperialismens lakeier mordernonnene, og katolikker ble utkommandert til ''de ti tuseners grav'', det monumentet som var satt opp for å minnes begivenheten, for at de skulle «lære seg å hate det gamle samfunn».<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 29-30</ref>   
  
...

...