Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Minnesteder og krigskirkegårder ===

Minnesteder over falne er et relativt nytt fenomen, så sent som 1800-tallet var monumenter etter krig stort sett tilegnet seier i krig og seierrike generaler, ikke store tap av menneskeliv.<ref>Scates/Wheatley, s. 529–530, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Utforming av minnesteder etter første verdenskrig ble preget av hvilke land, styresett og kultur de falne kom fra. Mens britiske minnesteder skulle markere et fellesskap ved det britiske imperiet og samtidig gi pårørende rom for sorg, ble de sentrale italienske minnestedene etablert mens landet var under [[fascisme]]n, uten plass for privat sorg.<ref>Prost, s. 583–584, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Det å omdanne en slagmark - åsted for unevnelige lidelser - til et minnested, kan diskuteres, og har blitt kritisert av blant annet historikeren George Mosse.<ref>Horne, s. 627, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Hvordan de døde ble minnet, eller om de ble det, var avhengig av hudfarge. Flere hundre tusen ententesoldater (minst 116 tusen, muligens så mange som 350 tusen) med bakgrunn fra koloniene fikk ikke noe minnesmerke, eller ble ikke minnet på linje med sine hvite våpenbrødre (mellom 45- og 54 tusen). Ifølge en offisiell britisk undersøkelse fra [[Commonwealth War Graves Commission]] (CWGC) var de ofre for omfattende rasisme (engelsk: pervasive racism).<ref name="TheGuardian22_4_21"/><ref name="CWGC_rapport_2021"/>

Titusener av krigskirkegårder og minnesmerker ble anlagt i land som hadde deltatt. Det sentrale motivet var å møte befolkningens behov for å minnes falne familiemedlemmer og venner, men styresmaktene anså også at dette kunne få vekk fokus fra sosiale konflikter og understreke nødvendigheten av nasjonal enhet.<ref>Stevenson 2012, s. 547, 551, 556, 558</ref> Falne som hadde blitt begravet provisorisk, ble etter hvert flyttet til permanente gravsteder av organisasjoner som Storbritannias [[Commonwealth War Graves Commission]], USAs the American Battle Monuments Commission, Tysklands [[Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge]], og Frankrikes Le Souvenir français. Et av de mest kjente minnestedene for krigen er ved [[Verdun]]. Fort de Douaumont, Fort Vaux, [[Douaumont Ossuaire]] og andre minnesmerker etter [[slaget ved Verdun]] danner et omfattende kompleks. Den 22. september 1984 dannet minnesmerket bakgrunnen for den tyske forbundskansleren [[Helmut Kohl]] og den franske presidenten [[François Mitterrand]], da de hånd i hånd markerte minnet om ofrene for krigene mellom Frankrike og Tyskland.<ref>Gerd Krumeich, Antonine Prost: ''Verdun 1916. Die Schlacht und ihr Mythos aus deutsch-französischer Sicht''. Aus dem Französischen von Ursula Böhme. Klartext Verlag, Essen 2016, ISBN 978-3-8375-1570-1, s. 164 ff.; Kurt Fischer, Stephan Klink: ''Spurensuche bei Verdun. Ein Führer über die Schlachtfelder.'' Bernhard & Graefe Verlag, Bonn 2005, ISBN 3-7637-6203-5, S. 50 ff.</ref> Rundt 20 år før hadde [[Konrad Adenauer]] og [[Charles de Gaulle]] tilsvarende møttes ved Chemin des Dames før de i 1963 undertegnet den fransk-tyske [[Élysée-avtalen]].<ref>Stevenson 2012, s. 588</ref>

Det franske minnestedet Anneau de la Mémoire ble åpnet 11. november 2014 ved den store franske militære kirkegården ''Nécropole nationale de Notre-Dame-de-Lorette'', i Ablain-Saint-Nazaire.<ref>Ursula Welter: ''[http://www.deutschlandfunk.de/notre-dame-de-lorette-freund-und-feind-an-einem-ort-verewigt.1773.de.html?dram:article_id=302819 Freund und Feind an einem Ort verewigt]''. [[Deutschlandfunk]] vom 11. November 2014.</ref> Sammen med Douaumont og Notre Dame de Lorette er Mémorial des batailles de la Marne ved Dormans og minnesmerket ved Hartmannswillerkopf de fire franske nasjonale monumentene til minne om første verdenskrig.<ref>Website Gedenkstätte Hartmannwillerkopf: [http://memorial-hwk.eu/va/monument-national.php Das Nationaldenkmal Hartmanswillerkopf] {{Wayback|url=http://memorial-hwk.eu/va/monument-national.php |date=20171111204924 }}. Abruf: 11. November 2017.</ref>

<gallery class="center">
VERDUN-OSSUAIRE DE DOUAUMONT4.JPG|Kirkegård for falne i [[slaget ved Verdun]], ved Douamont i Frankrike {{Byline|Ketounette}}
Pagny le Chateau monument morts 002b.jpg|Minnesmerke over falne i en mindre fransk by, med navn {{Byline|Grondin}}
Menenpoort ieper.jpg|[[Menin Gate]], monument over savnede fra det britiske imperiet {{Byline|Johan Bakker}}
Sacrario redipuglia 2007.jpg|Den militære kirkegården ved Redipuglia, Italia, anlagt under fascismen
Bundesarchiv Bild 183-2006-0429-502, Tannenberg-Denkmal, Beisetzung Hindenburg.jpg|Minnesmerke over [[Tannenbergminnesmerket|Tannenberg]] i Øst-Preussen {{Byline|Bundesarchiv, Bild 183-2006-0429-502 / CC-BY-SA 3.0}}
Neue Wache.jpg|Skulpturen «Mor med død sønn» av [[Käthe Kollwitz]], inne i [[Neue Wache]] {{Byline|Harabanar}}
</gallery>

Gravlunden [[Deutscher Soldatenfriedhof Vladslo]] i [[Belgia]] er hovedsakelig kjent for de to skulpturene «Sørgende foreldre» av [[Käthe Kollwitz]]. [[Deutscher Soldatenfriedhof Langemark]] er knyttet til myten om Langemarck (tysk: ''Mythos von Langemarck'', en [[myte]] om tapene ved slaget, skapt av den tyske generalstaben i 1914). Ved [[Ieper]] (fransk og engelsk: ''Ypres'', tysk: ''Ypern'') er det flere minnesteder, særlig for soldater fra Storbritannia. Ved [[Menin Gate]] blir hver kveld klokken 20 hornsignalet «[[The Last Post]]» spilt. I området ved Beaumont-Hamel Newfoundland Memorial (fransk: ''Mémorial terre-neuvien de Beaumont-Hamel'') og Canadian National Vimy Memorial (fransk: ''Le Mémorial national du Canada à Vimy'') er slagfeltet bevart slik det var, og [[skyttergrav]]ene og krater etter artillerinedslag er fremdeles synlige. Minnestedet ''Clairière de l'Armistice'' i [[Compiègne]], hvor [[våpenhvilen ble undertegnet 11. november 1918]], peker mot forbindelsen mellom de to tyske angrepskrigene i det tyvende århundre.

{{lytte
 | filnavn     = Last Post bugle call.ogg
 | tittel        = «Last Post»
 | beskrivelse  = <small>«[[The Last Post]]» fremført av sersjant Codie Lynn Williams, U.S. Marine Corps</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}

Italias sentrale militære kirkegård og minnesmerke for første verdenskrig, Sacrario militare di Redipuglia, ligger ved områdene der [[slagene ved Isonzo]] ble utkjempet. Det er også en større kirkegård og et minnesmerke ved fjellet Monte Grappa, ''Sacrario militare del monte Grappa''.<ref>Sørensen 2010, s. 369–370</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1987-0410-501, Nürnberg, Reichsparteitag, SA-Aufmarsch.jpg|mini|Æreshallen ved Luitpoldhain i Nürnberg under nazistenes partidag i 1933 {{Byline|Bundesarchiv, Bild 183-1987-0410-501 / CC-BY-SA 3.0}}]]
Under Weimarrepublikken (1918–1933) var det ikke mulig å komme til enighet om et sentralt minnested for de falne under første verdenskrig. I 1935 erklærte [[Adolf Hitler]] at [[Tannenbergminnesmerket]] (tysk: ''Tannenberg-Denkmal'') skulle ha denne funksjonen.

Æreshallen som ble innviet i Luitpoldhain i [[Nürnberg]] i 1930, ble et samlingspunkt for nazistene og brukt under de såkalte [[rikspartidagene]], en sentral del av partiets ideologi.<ref>Michael Diefenbacher, Rudolf Endres (Hrsg.): ''Stadtlexikon Nürnberg.'' W. Tümmels Verlag, Nürnberg 2000, ISBN 3-921590-69-8, s. 235, 658 f.</ref> Fra 1931 til 1945 var [[Neue Wache]] i Berlin [[Kenotaf]] (minnested) for de falne i krigen. Etter 1993 er dette Forbundsrepublikken Tysklands sentrale minnested for ofrene for krig og tyranni. Den tyske hærens minnested (tysk: ''Ehrenmal des Deutschen Heeres'') er siden 1972 plassert ved festningen [[Ehrenbreitstein]] i [[Koblenz]], marinen har [[Marineminnesmerket i Laboe]] (tysk: ''Marine-Ehrenmal Laboe''), og minnested for alle døde etter ubåtkrigføring (tysk: ''U-Boot-Ehrenmal Möltenort'') er ved Heikendorf i [[Kiel]].

I Frankrike og Storbritannia ble nasjonale minnesteder ofte anlagt med stor omtanke, som [[den ukjente soldats grav]] under [[Triumfbuen]] i Paris. Denne nye typen monumenter var også beregnet på å minne de mange uidentifiserte og tapte soldatene, enten alt for ødelagt til å kunne identifiseres, eller aldri funnet.<ref>Sørensen 2010, s. 381–383</ref> I en rekke land ble slike minnesmerker etablert, men ikke i mellomkrigstidens Tyskland, hvor konservative- og nasjonalistgrupper anså slike som for pasifistiske. Minnesmerker som ikke idealiserte soldatens liv og død ble ofte angrepet i Tyskland og fjernet i nazi-tiden (1933–1945), som arbeidene til [[Ernst Barlach]]. Ofrene etter første verdenskrig var årsaken til at en minnedag (tysk: ''Volkstrauertag'') ble innført i Tyskland i 1926. I Tyskland og Frankrike ble en rekke minnesmerker reist, særlig i mindre byer, hvor alle ofrene ble navngitt. I større byer som ved krigsminnet i München og Heilbronn, var det mindre vanlig at navnene ble oppgitt.<ref>Gerhard Henke-Bockschatz: ''Der Erste Weltkrieg. Eine kurze Geschichte.'' Reclam, Stuttgart 2014, ISBN 978-3-15-010974-8, s. 245 ff.</ref>

I de tidligere britiske [[Dominion]]s, som [[Canada]], [[Australia]] og [[New Zealand]] har de sentrale minnesmerkene nasjonal betydning, da de ser deltakelsen i første verdenskrig som et viktig steg i etableringen av nasjonen: Australias Avenue of Honour, Shrine of Remembrance og [[Australian War Memorial]]; Canadas National War Memorial; New Zealands World War One Memorial i [[Wellington]], og Bridge of Remembrance i [[Christchurch]]. I Storbritannia, særlig i London, er det også et antall mindre og større minnesteder. Symbolsk viktig er graven til en ukjent soldat i [[Westminster Abbey]], «i kongers midte, siden han tjente sin Gud og sitt fedreland vel», er inskripsjonen. I [[Samveldet av nasjoner]] og i Frankrike markeres fremdeles 11. november, og i Australia, New Zealand og Tonga [[ANZAC-dagen]] den 25. april, til minne om [[slaget om Gallipoli]].

I Sovjetunionen var det fokus på de som døde for revolusjonen, ikke soldater man anså var ofre for en krig mellom imperialistiske stater. Typisk var overskriften i avisen ''[[Pravda]]'' i 1934, altså 20 år etter krigsutbruddet: «Millioner av døde - milliarder i profitt»<ref>Sørensen 2010, s. 398</ref>