Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Diskusjonen om skyld ===
Som følge av forutsetningen i [[Versaillestraktaten]] (artikkel 231<ref group="note">«The Allied and Associated Governments affirm and Germany accepts the responsibility of Germany and her allies for causing all the loss and damage to which the Allied and Associated Governments and their nationals have been subjected as a consequence of the war imposed upon them by the aggression of Germany and her allies.». Oversettelse: «De allierte og tilknyttede regjeringer fastholder og Tyskland aksepterer ansvaret Tyskland og hennes allierte har for å forårsake alt tap og skade som de allierte og deres tilknyttede regjeringer har blitt utsatt for som en konsekvens av krigen påtvunget dem av Tysklands og hennes alliertes aggresjon.». Se [http://www.nationalarchives.gov.uk/pathways/firstworldwar/aftermath/p_versailles.htm «Treaty of Versailles»], fra [[The National Archives]], Storbritannia</ref>), om at Det tyske keiserrike alene var skyld i at krigen brøt ut, oppsto det under [[Weimarrepublikken]] en omfattende publisering av unnskyldende (apologetiske) skrifter, som forsvar mot «løgnen om krigens skyld» (tysk: Kriegsschuldlüge). Det parlamentariske undersøkelsesutvalget (parlamentarischen Untersuchungsausschusses) ble opprettet av Riksdagen i august 1919 for å utpeke de ansvarlige for krigens utbrudd. Videre skulle dens varighet, nederlaget og at den slo feil undersøkes. Historikere i de seirende statene i [[mellomkrigstiden]] var splittet i synet på skyld. Mens en ledende fransk historiker mente krigen skyldtes [[Det tyske keiserrike]] og dets allierte [[Østerrike-Ungarn]], var oppfatningen i Tyskland og engelsktalende land i mellomkrigstiden at krigsutbruddet i 1914 var alle de ledende landenes ansvar. Den britiske statsminister [[David Lloyd George]]s syn at Europa hadde «glidd inn i krigen» var alminnelig akseptert.<ref>Strachan 2001 s. 1-2</ref>

Perioden etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland fra 1933 ga et avbrudd i seriøs historisk forskning i Tyskland og en isolasjon av historieforskning i de seirende statene. I 1960-årene ble stormaktenes felles skyld for krigsutbruddet utfordret av den tyske historikeren [[Fritz Fischer (historiker)|Fritz Fischer]]. Han startet en årelang diskusjon med en artikkel i det tyske fagtidsskriftet ''Historische Zeitschrift'' i 1959 og forsatte i 1962 med utgivelse av boken ''Griff nach der Weltmacht'', hvor ifølge ham, «ledelsen av det tyske keiserriket hadde en betydelig del av ansvaret for utbruddet av krigen».<ref>Fritz Fischer: ''Griff nach der Weltmacht. Die Kriegszielpolitik des kaiserlichen Deutschland 1914/1918''. Droste, Düsseldorf 1961, s.&nbsp;97.</ref> I den påfølgende opphetede diskusjonen, omtalt som Fischer-kontroversen (tysk: Fischer-Kontroverse), som etter hvert også ble en del av tysk historie, skjerpet han sin teori om det tyske keiserrikets skyld for krigen.<ref>Schöllgen, Kießling: ''Das Zeitalter des Imperialismus''. 2009, s. 192 ff.</ref><ref>Stevenson 2012, s. 590–592</ref>

Senere vurderinger går ut på at tysk politikk i [[julikrisen]], var en strategi med stor risiko, som «bevisst aksepterte muligheten for en storkrig, uten nødvendigvis et ønske om å utløse den».<ref>Schöllgen, Kießling: ''Das Zeitalter des Imperialismus''. 2009, s. 194.</ref> De nødvendige forbedringer av egne posisjoner skulle forfølges med «hjelp av en ''politikk for begrenset offensiv'' med aksept av en kalkulert risiko». Begrepene ''begrenset offensiv'' og ''kalkulert risiko'' er imidlertid ikke nok, ifølge historikeren Jürgen Angelow, for å gi en full beskrivelse av «det uansvarlige og bunnløse» ved den tyske posisjonen. På den andre siden beskriver yngre historikere risikovillighet som «en dristig politikk med ''ukalkulert risiko'', hvor man beveger seg på kanten av avgrunnen.».<ref>Jürgen Angelow: ''Der Weg in die Urkatastrophe. Der Zerfall des alten Europa 1900–1914.'' be.bra, Berlin 2010, ISBN 978-3-89809-402-3, s. 27.</ref> Den norske historikeren [[Rolf Hobson]] hevder det i dag er liten tvil om at Tyskland og Østerrike-Ungarn, spesielt deres generalstaber, har et hovedansvar for utbruddet av første verdenskrig.<ref>Hobson 2015, s. 323</ref>

Den australske historikeren [[Christopher Clark]] står på sin side for en retning innen forskningen om utbruddet av første verdenskrig hvor den sees som et «resultat av en felles politisk kultur» i Europa, med basis i en felles frykt. Clark ønsker ikke å imøtegå Fritz Fishers resultater. Den britiske historikeren [[Ian Kershaw]] nevner Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland som de hovedansvarlige for krigen, med «Tyskland i den avgjørende rollen». Ifølge den tyske historikeren Annika Mombauer var Russland og Frankrike, etter innledende forsøk på megling, positive til en kommende krig, etter at den ble sett på som uunngåelig. «Til sist var det regjeringene i Berlin og Wien som åpnet for krigen, fordi de avgjørende steg ble tatt umiddelbart etter attentatet.».<ref>Annika Mombauer: ''Diplomatie und Kriegsausbruch''. I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 1019.</ref> Den britiske historikeren Niall Ferguson hevder at «Fra et moderne ståsted var Tyskland den eneste europeiske makten som støttet ofrene for terrorister, mot terroristene.».<ref>Ferguson 2006, s. 104</ref>

I dag er det enighet blant forskere om at utbruddet av krigen i 1914 var «en av de mest komplekse hendelsene i moderne historie», og følgelig fortsetter diskusjonen om årsaken til utbruddet av første verdenskrig.<ref>Schöllgen, Kießling: ''Das Zeitalter des Imperialismus''. 2009, s. 195; Clark: ''Die Schlafwandler: Wie Europa in den Ersten Weltkrieg zog.'' 2013, s. 716 f.; Ian Kershaw: ''Höllensturz. Europa 1914–1949''. Deutsche Verlags-Anstalt, München 2016, ISBN 978-3-421-04722-9, s. 43 ff., (Zitat S. 44).</ref>