Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

== Krigsminner ==
=== Krigens generelle betydning ===

Den første verdenskrig omtales som en epokegjørende terskel, en banebrytende katastrofe og et politisk-kulturelt endringsrom, som ble ledsaget av en [[Legitimitet|delegitimering]] av gamle og muliggjøring av nye samfunnsformer. Krigen førte til en endring i internasjonale relasjoner, fremveksten av Sovjetunionens og USAs dominans, og reduksjonen av Europa som en dominerende verdensdel. Det er en utbredt enighet i forskningen om at første verdenskrig – som den amerikanske diplomaten og historikeren [[George F. Kennan]] sa – politisk var den «opprinnelige katastrofen i det 20. århundre». Det var en hendelse som påvirket Europas videre historie: [[oktoberrevolusjonen]], [[stalinisme]], [[fascisme]], [[Nasjonalsosialisme|nazisme]], og til slutt den andre verdenskrig. Alt dette er utenkelig uten sjokket fra første verdenskrig, samtidig som første verdenskrig ikke uomgjengelig førte til andre verdenskrig. Noen historikere oppsummerer årene fra 1914 til 1945 som den andre [[tredveårskrigen]] og beskriver tiden med verdenskrig som katastrofeperioden i tysk historie.<ref>Strachan 2014, s. 2, 317-318</ref><ref>Ferguson 1998, s. xl</ref><ref name="Stevenson-503">Stevenson 2012, s. 503</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/m%C3%BCnkler-world-war-i-defined-a-century/a-17825233|tittel=Münkler: 'World War I defined a century'|besøksdato=2. september 2018|forfattere=Sarah Judith Hofmann|dato=1. august 2014|forlag=Deutsche Welle|sitat=This is the European war which defined the rest of the 20th century. One can argue that, without this war, there wouldn't have been World War II, probably no National Socialism, no Stalinism and no Bolshevik takeover in Petrograd. It would have been a completely different century.}}</ref><ref name="Hobson 2015_29">Hobson 2015, s. 29</ref> Den tsjekkiske filosofen Jan Patočka mente første verdenskrig var det 20. århundres avgjørende begivenhet, grunnet utkjempingen av konflikten som en [[total krig]].<ref name="Hobson 2015_29"/>

Krigen er også sett på som en politisk, økonomisk og strukturell kollaps av det tidligere Europa: «Med dette mener vi svikt i funksjonaliteten til stormaktenes system, svikt i deres utenrikspolitiske samspill, som var basis for deres internasjonale betydning. Noen ser denne feilen allerede ved krigsutbruddet, andre ser feilen som Europas manglende evne til å avslutte krigen innen rimelig tid og uten ekstern hjelp».<ref>Ernst Schulin: ''Die Urkatastrophe des zwanzigsten Jahrhunderts'' I: Michalka: ''Der Erste Weltkrieg. Wirkung – Wahrnehmung – Analyse''. 1997, s. 224.</ref> I 1913 sto Europa for 43 % av verdens produksjon, ti år senere, i 1923, var andelen redusert til 34 %. Videre nevnes de alvorlige innenlandske, sosiale og (ytterligere) økonomiske konsekvenser, samt «åndelige» og sosialkulturelle endringer. Krigen ødela eller endret eksisterende sosiale normer og regler, endog politiske konsepter. Historikere er imidlertid uenige om hvorvidt krigen åpnet for helt nye utviklinger eller bare intensiverte allerede eksisterende.<ref name="Bedeutung">Schöllgen, Kießling: ''Das Zeitalter des Imperialismus''. 2009, S. 197 f.; Ernst Schulin: ''Die Urkatastrophe des zwanzigsten Jahrhunderts'' I: Michalka: ''Der Erste Weltkrieg. Wirkung – Wahrnehmung – Analyse''. 1997, s. 3 ff. Franz Bauer: ''Das „lange“ 19. Jahrhundert: Profil einer Epoche.'' Stuttgart 2004, ISBN 3-15-017043-5, s. 13, 88.</ref>

Med første verdenskrig ble, ifølge mange forskere, en æra avsluttet. [[Det lange 1800-tallet]], som det ofte kalles, som begynte med [[den franske revolusjon]]en (1789), og ofte omtales som den «borgerlige tidsalder». Andre forskere betviler dette, og hevder krigen bare var en innadvendt pause i en epoke den drev, i stedet for at den forstyrret forandringsprosessene som oppsto i det nittende århundre. Krigen i denne konteksten tilskrives funksjonen til en katalysator, som forsterket allerede igangsatt utvikling, eller at den bidro til gjennombrudd. For eksempel var viktige ideer, kunststrømmer og momenter av det moderne massesamfunnet til stede allerede før 1914.<ref name="Bedeutung" /> En vanlig oppdeling og betegnelse på perioden som begynte med utbruddet av første verdenskrig er ''det korte tyvende århundre'', hvor det ble avsluttet med Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.<ref name="Stevenson-503"/>

=== Diskusjonen om skyld ===
Som følge av forutsetningen i [[Versaillestraktaten]] (artikkel 231<ref group="note">«The Allied and Associated Governments affirm and Germany accepts the responsibility of Germany and her allies for causing all the loss and damage to which the Allied and Associated Governments and their nationals have been subjected as a consequence of the war imposed upon them by the aggression of Germany and her allies.». Oversettelse: «De allierte og tilknyttede regjeringer fastholder og Tyskland aksepterer ansvaret Tyskland og hennes allierte har for å forårsake alt tap og skade som de allierte og deres tilknyttede regjeringer har blitt utsatt for som en konsekvens av krigen påtvunget dem av Tysklands og hennes alliertes aggresjon.». Se [http://www.nationalarchives.gov.uk/pathways/firstworldwar/aftermath/p_versailles.htm «Treaty of Versailles»], fra [[The National Archives]], Storbritannia</ref>), om at Det tyske keiserrike alene var skyld i at krigen brøt ut, oppsto det under [[Weimarrepublikken]] en omfattende publisering av unnskyldende (apologetiske) skrifter, som forsvar mot «løgnen om krigens skyld» (tysk: Kriegsschuldlüge). Det parlamentariske undersøkelsesutvalget (parlamentarischen Untersuchungsausschusses) ble opprettet av Riksdagen i august 1919 for å utpeke de ansvarlige for krigens utbrudd. Videre skulle dens varighet, nederlaget og at den slo feil undersøkes. Historikere i de seirende statene i [[mellomkrigstiden]] var splittet i synet på skyld. Mens en ledende fransk historiker mente krigen skyldtes [[Det tyske keiserrike]] og dets allierte [[Østerrike-Ungarn]], var oppfatningen i Tyskland og engelsktalende land i mellomkrigstiden at krigsutbruddet i 1914 var alle de ledende landenes ansvar. Den britiske statsminister [[David Lloyd George]]s syn at Europa hadde «glidd inn i krigen» var alminnelig akseptert.<ref>Strachan 2001 s. 1-2</ref>

Perioden etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland fra 1933 ga et avbrudd i seriøs historisk forskning i Tyskland og en isolasjon av historieforskning i de seirende statene. I 1960-årene ble stormaktenes felles skyld for krigsutbruddet utfordret av den tyske historikeren [[Fritz Fischer (historiker)|Fritz Fischer]]. Han startet en årelang diskusjon med en artikkel i det tyske fagtidsskriftet ''Historische Zeitschrift'' i 1959 og forsatte i 1962 med utgivelse av boken ''Griff nach der Weltmacht'', hvor ifølge ham, «ledelsen av det tyske keiserriket hadde en betydelig del av ansvaret for utbruddet av krigen».<ref>Fritz Fischer: ''Griff nach der Weltmacht. Die Kriegszielpolitik des kaiserlichen Deutschland 1914/1918''. Droste, Düsseldorf 1961, s.&nbsp;97.</ref> I den påfølgende opphetede diskusjonen, omtalt som Fischer-kontroversen (tysk: Fischer-Kontroverse), som etter hvert også ble en del av tysk historie, skjerpet han sin teori om det tyske keiserrikets skyld for krigen.<ref>Schöllgen, Kießling: ''Das Zeitalter des Imperialismus''. 2009, s. 192 ff.</ref><ref>Stevenson 2012, s. 590–592</ref>

Senere vurderinger går ut på at tysk politikk i [[julikrisen]], var en strategi med stor risiko, som «bevisst aksepterte muligheten for en storkrig, uten nødvendigvis et ønske om å utløse den».<ref>Schöllgen, Kießling: ''Das Zeitalter des Imperialismus''. 2009, s. 194.</ref> De nødvendige forbedringer av egne posisjoner skulle forfølges med «hjelp av en ''politikk for begrenset offensiv'' med aksept av en kalkulert risiko». Begrepene ''begrenset offensiv'' og ''kalkulert risiko'' er imidlertid ikke nok, ifølge historikeren Jürgen Angelow, for å gi en full beskrivelse av «det uansvarlige og bunnløse» ved den tyske posisjonen. På den andre siden beskriver yngre historikere risikovillighet som «en dristig politikk med ''ukalkulert risiko'', hvor man beveger seg på kanten av avgrunnen.».<ref>Jürgen Angelow: ''Der Weg in die Urkatastrophe. Der Zerfall des alten Europa 1900–1914.'' be.bra, Berlin 2010, ISBN 978-3-89809-402-3, s. 27.</ref> Den norske historikeren [[Rolf Hobson]] hevder det i dag er liten tvil om at Tyskland og Østerrike-Ungarn, spesielt deres generalstaber, har et hovedansvar for utbruddet av første verdenskrig.<ref>Hobson 2015, s. 323</ref>

Den australske historikeren [[Christopher Clark]] står på sin side for en retning innen forskningen om utbruddet av første verdenskrig hvor den sees som et «resultat av en felles politisk kultur» i Europa, med basis i en felles frykt. Clark ønsker ikke å imøtegå Fritz Fishers resultater. Den britiske historikeren [[Ian Kershaw]] nevner Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland som de hovedansvarlige for krigen, med «Tyskland i den avgjørende rollen». Ifølge den tyske historikeren Annika Mombauer var Russland og Frankrike, etter innledende forsøk på megling, positive til en kommende krig, etter at den ble sett på som uunngåelig. «Til sist var det regjeringene i Berlin og Wien som åpnet for krigen, fordi de avgjørende steg ble tatt umiddelbart etter attentatet.».<ref>Annika Mombauer: ''Diplomatie und Kriegsausbruch''. I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 1019.</ref> Den britiske historikeren Niall Ferguson hevder at «Fra et moderne ståsted var Tyskland den eneste europeiske makten som støttet ofrene for terrorister, mot terroristene.».<ref>Ferguson 2006, s. 104</ref>

I dag er det enighet blant forskere om at utbruddet av krigen i 1914 var «en av de mest komplekse hendelsene i moderne historie», og følgelig fortsetter diskusjonen om årsaken til utbruddet av første verdenskrig.<ref>Schöllgen, Kießling: ''Das Zeitalter des Imperialismus''. 2009, s. 195; Clark: ''Die Schlafwandler: Wie Europa in den Ersten Weltkrieg zog.'' 2013, s. 716 f.; Ian Kershaw: ''Höllensturz. Europa 1914–1949''. Deutsche Verlags-Anstalt, München 2016, ISBN 978-3-421-04722-9, s. 43 ff., (Zitat S. 44).</ref>

=== Minnesteder og krigskirkegårder ===

Minnesteder over falne er et relativt nytt fenomen, så sent som 1800-tallet var monumenter etter krig stort sett tilegnet seier i krig og seierrike generaler, ikke store tap av menneskeliv.<ref>Scates/Wheatley, s. 529–530, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Utforming av minnesteder etter første verdenskrig ble preget av hvilke land, styresett og kultur de falne kom fra. Mens britiske minnesteder skulle markere et fellesskap ved det britiske imperiet og samtidig gi pårørende rom for sorg, ble de sentrale italienske minnestedene etablert mens landet var under [[fascisme]]n, uten plass for privat sorg.<ref>Prost, s. 583–584, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Det å omdanne en slagmark - åsted for unevnelige lidelser - til et minnested, kan diskuteres, og har blitt kritisert av blant annet historikeren George Mosse.<ref>Horne, s. 627, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Hvordan de døde ble minnet, eller om de ble det, var avhengig av hudfarge. Flere hundre tusen ententesoldater (minst 116 tusen, muligens så mange som 350 tusen) med bakgrunn fra koloniene fikk ikke noe minnesmerke, eller ble ikke minnet på linje med sine hvite våpenbrødre (mellom 45- og 54 tusen). Ifølge en offisiell britisk undersøkelse fra [[Commonwealth War Graves Commission]] (CWGC) var de ofre for omfattende rasisme (engelsk: pervasive racism).<ref name="TheGuardian22_4_21"/><ref name="CWGC_rapport_2021"/>

Titusener av krigskirkegårder og minnesmerker ble anlagt i land som hadde deltatt. Det sentrale motivet var å møte befolkningens behov for å minnes falne familiemedlemmer og venner, men styresmaktene anså også at dette kunne få vekk fokus fra sosiale konflikter og understreke nødvendigheten av nasjonal enhet.<ref>Stevenson 2012, s. 547, 551, 556, 558</ref> Falne som hadde blitt begravet provisorisk, ble etter hvert flyttet til permanente gravsteder av organisasjoner som Storbritannias [[Commonwealth War Graves Commission]], USAs the American Battle Monuments Commission, Tysklands [[Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge]], og Frankrikes Le Souvenir français. Et av de mest kjente minnestedene for krigen er ved [[Verdun]]. Fort de Douaumont, Fort Vaux, [[Douaumont Ossuaire]] og andre minnesmerker etter [[slaget ved Verdun]] danner et omfattende kompleks. Den 22. september 1984 dannet minnesmerket bakgrunnen for den tyske forbundskansleren [[Helmut Kohl]] og den franske presidenten [[François Mitterrand]], da de hånd i hånd markerte minnet om ofrene for krigene mellom Frankrike og Tyskland.<ref>Gerd Krumeich, Antonine Prost: ''Verdun 1916. Die Schlacht und ihr Mythos aus deutsch-französischer Sicht''. Aus dem Französischen von Ursula Böhme. Klartext Verlag, Essen 2016, ISBN 978-3-8375-1570-1, s. 164 ff.; Kurt Fischer, Stephan Klink: ''Spurensuche bei Verdun. Ein Führer über die Schlachtfelder.'' Bernhard & Graefe Verlag, Bonn 2005, ISBN 3-7637-6203-5, S. 50 ff.</ref> Rundt 20 år før hadde [[Konrad Adenauer]] og [[Charles de Gaulle]] tilsvarende møttes ved Chemin des Dames før de i 1963 undertegnet den fransk-tyske [[Élysée-avtalen]].<ref>Stevenson 2012, s. 588</ref>

Det franske minnestedet Anneau de la Mémoire ble åpnet 11. november 2014 ved den store franske militære kirkegården ''Nécropole nationale de Notre-Dame-de-Lorette'', i Ablain-Saint-Nazaire.<ref>Ursula Welter: ''[http://www.deutschlandfunk.de/notre-dame-de-lorette-freund-und-feind-an-einem-ort-verewigt.1773.de.html?dram:article_id=302819 Freund und Feind an einem Ort verewigt]''. [[Deutschlandfunk]] vom 11. November 2014.</ref> Sammen med Douaumont og Notre Dame de Lorette er Mémorial des batailles de la Marne ved Dormans og minnesmerket ved Hartmannswillerkopf de fire franske nasjonale monumentene til minne om første verdenskrig.<ref>Website Gedenkstätte Hartmannwillerkopf: [http://memorial-hwk.eu/va/monument-national.php Das Nationaldenkmal Hartmanswillerkopf] {{Wayback|url=http://memorial-hwk.eu/va/monument-national.php |date=20171111204924 }}. Abruf: 11. November 2017.</ref>

<gallery class="center">
VERDUN-OSSUAIRE DE DOUAUMONT4.JPG|Kirkegård for falne i [[slaget ved Verdun]], ved Douamont i Frankrike {{Byline|Ketounette}}
Pagny le Chateau monument morts 002b.jpg|Minnesmerke over falne i en mindre fransk by, med navn {{Byline|Grondin}}
Menenpoort ieper.jpg|[[Menin Gate]], monument over savnede fra det britiske imperiet {{Byline|Johan Bakker}}
Sacrario redipuglia 2007.jpg|Den militære kirkegården ved Redipuglia, Italia, anlagt under fascismen
Bundesarchiv Bild 183-2006-0429-502, Tannenberg-Denkmal, Beisetzung Hindenburg.jpg|Minnesmerke over [[Tannenbergminnesmerket|Tannenberg]] i Øst-Preussen {{Byline|Bundesarchiv, Bild 183-2006-0429-502 / CC-BY-SA 3.0}}
Neue Wache.jpg|Skulpturen «Mor med død sønn» av [[Käthe Kollwitz]], inne i [[Neue Wache]] {{Byline|Harabanar}}
</gallery>

Gravlunden [[Deutscher Soldatenfriedhof Vladslo]] i [[Belgia]] er hovedsakelig kjent for de to skulpturene «Sørgende foreldre» av [[Käthe Kollwitz]]. [[Deutscher Soldatenfriedhof Langemark]] er knyttet til myten om Langemarck (tysk: ''Mythos von Langemarck'', en [[myte]] om tapene ved slaget, skapt av den tyske generalstaben i 1914). Ved [[Ieper]] (fransk og engelsk: ''Ypres'', tysk: ''Ypern'') er det flere minnesteder, særlig for soldater fra Storbritannia. Ved [[Menin Gate]] blir hver kveld klokken 20 hornsignalet «[[The Last Post]]» spilt. I området ved Beaumont-Hamel Newfoundland Memorial (fransk: ''Mémorial terre-neuvien de Beaumont-Hamel'') og Canadian National Vimy Memorial (fransk: ''Le Mémorial national du Canada à Vimy'') er slagfeltet bevart slik det var, og [[skyttergrav]]ene og krater etter artillerinedslag er fremdeles synlige. Minnestedet ''Clairière de l'Armistice'' i [[Compiègne]], hvor [[våpenhvilen ble undertegnet 11. november 1918]], peker mot forbindelsen mellom de to tyske angrepskrigene i det tyvende århundre.

{{lytte
 | filnavn     = Last Post bugle call.ogg
 | tittel        = «Last Post»
 | beskrivelse  = <small>«[[The Last Post]]» fremført av sersjant Codie Lynn Williams, U.S. Marine Corps</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}

Italias sentrale militære kirkegård og minnesmerke for første verdenskrig, Sacrario militare di Redipuglia, ligger ved områdene der [[slagene ved Isonzo]] ble utkjempet. Det er også en større kirkegård og et minnesmerke ved fjellet Monte Grappa, ''Sacrario militare del monte Grappa''.<ref>Sørensen 2010, s. 369–370</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1987-0410-501, Nürnberg, Reichsparteitag, SA-Aufmarsch.jpg|mini|Æreshallen ved Luitpoldhain i Nürnberg under nazistenes partidag i 1933 {{Byline|Bundesarchiv, Bild 183-1987-0410-501 / CC-BY-SA 3.0}}]]
Under Weimarrepublikken (1918–1933) var det ikke mulig å komme til enighet om et sentralt minnested for de falne under første verdenskrig. I 1935 erklærte [[Adolf Hitler]] at [[Tannenbergminnesmerket]] (tysk: ''Tannenberg-Denkmal'') skulle ha denne funksjonen.

Æreshallen som ble innviet i Luitpoldhain i [[Nürnberg]] i 1930, ble et samlingspunkt for nazistene og brukt under de såkalte [[rikspartidagene]], en sentral del av partiets ideologi.<ref>Michael Diefenbacher, Rudolf Endres (Hrsg.): ''Stadtlexikon Nürnberg.'' W. Tümmels Verlag, Nürnberg 2000, ISBN 3-921590-69-8, s. 235, 658 f.</ref> Fra 1931 til 1945 var [[Neue Wache]] i Berlin [[Kenotaf]] (minnested) for de falne i krigen. Etter 1993 er dette Forbundsrepublikken Tysklands sentrale minnested for ofrene for krig og tyranni. Den tyske hærens minnested (tysk: ''Ehrenmal des Deutschen Heeres'') er siden 1972 plassert ved festningen [[Ehrenbreitstein]] i [[Koblenz]], marinen har [[Marineminnesmerket i Laboe]] (tysk: ''Marine-Ehrenmal Laboe''), og minnested for alle døde etter ubåtkrigføring (tysk: ''U-Boot-Ehrenmal Möltenort'') er ved Heikendorf i [[Kiel]].

I Frankrike og Storbritannia ble nasjonale minnesteder ofte anlagt med stor omtanke, som [[den ukjente soldats grav]] under [[Triumfbuen]] i Paris. Denne nye typen monumenter var også beregnet på å minne de mange uidentifiserte og tapte soldatene, enten alt for ødelagt til å kunne identifiseres, eller aldri funnet.<ref>Sørensen 2010, s. 381–383</ref> I en rekke land ble slike minnesmerker etablert, men ikke i mellomkrigstidens Tyskland, hvor konservative- og nasjonalistgrupper anså slike som for pasifistiske. Minnesmerker som ikke idealiserte soldatens liv og død ble ofte angrepet i Tyskland og fjernet i nazi-tiden (1933–1945), som arbeidene til [[Ernst Barlach]]. Ofrene etter første verdenskrig var årsaken til at en minnedag (tysk: ''Volkstrauertag'') ble innført i Tyskland i 1926. I Tyskland og Frankrike ble en rekke minnesmerker reist, særlig i mindre byer, hvor alle ofrene ble navngitt. I større byer som ved krigsminnet i München og Heilbronn, var det mindre vanlig at navnene ble oppgitt.<ref>Gerhard Henke-Bockschatz: ''Der Erste Weltkrieg. Eine kurze Geschichte.'' Reclam, Stuttgart 2014, ISBN 978-3-15-010974-8, s. 245 ff.</ref>

I de tidligere britiske [[Dominion]]s, som [[Canada]], [[Australia]] og [[New Zealand]] har de sentrale minnesmerkene nasjonal betydning, da de ser deltakelsen i første verdenskrig som et viktig steg i etableringen av nasjonen: Australias Avenue of Honour, Shrine of Remembrance og [[Australian War Memorial]]; Canadas National War Memorial; New Zealands World War One Memorial i [[Wellington]], og Bridge of Remembrance i [[Christchurch]]. I Storbritannia, særlig i London, er det også et antall mindre og større minnesteder. Symbolsk viktig er graven til en ukjent soldat i [[Westminster Abbey]], «i kongers midte, siden han tjente sin Gud og sitt fedreland vel», er inskripsjonen. I [[Samveldet av nasjoner]] og i Frankrike markeres fremdeles 11. november, og i Australia, New Zealand og Tonga [[ANZAC-dagen]] den 25. april, til minne om [[slaget om Gallipoli]].

I Sovjetunionen var det fokus på de som døde for revolusjonen, ikke soldater man anså var ofre for en krig mellom imperialistiske stater. Typisk var overskriften i avisen ''[[Pravda]]'' i 1934, altså 20 år etter krigsutbruddet: «Millioner av døde - milliarder i profitt»<ref>Sørensen 2010, s. 398</ref>

=== Muséer ===

Bare i Europa er det mer enn 750 muséer med første verdenskrig som tema.<ref>Sébastian Harvouet, Luc Braeuer, Marc Braeuer: ''1914-1918. 750 Musées. Guide Europe''. Batz-sur-Mer 2013, ISBN 978-2-9533841-8-5.</ref> Det militærhistoriske museum i Wien (tysk: ''Heeresgeschichtliches Museum'') viser i tillegg til mange andre gjenstander, bilen som den østerriksk-ungarske tronfølgeren satt i da han ble myrdet. En stor samling knyttet til første verdenskrig kan sees i [[Imperial War Museums]] i London.<ref>Paul Cornish: ''The First World War Galleries''. Imperial War Museum, London 2014, ISBN 978-1-904897-86-6.</ref> Viktige samlinger eller enkeltgjenstander vises også i Musée de l'Armée i Paris, i det nasjonale militærmuseum (rumensk: ''Muzeul Militar Național'') i [[București]], og ved Bundeswehrs militærhistoriske museum (tysk: ''Militärhistorisches Museum der Bundeswehr'') i [[Dresden]]. Bayerns armémuseum (tysk: ''Bayerisches Armeemuseum'') i [[Ingolstadt]] har den største permanente utstillingen om første verdenskrig i Tyskland.<ref>Bayerisches Armeemuseum: ''[http://www.armeemuseum.de/images/pdf/flyer_tilly_web.pdf Das Museum des Ersten Weltkrieges. Reduit Tilly Ingolstadt].'' (Flyer); Dieter Storz: ''Der Große Krieg. 100 Objekte aus dem Bayerischen Armeemuseum''. Klartext, Essen 2014, ISBN 978-3-8375-1174-1 (Katalog zur Dauerausstellung).</ref>

Muséer som kun har utstillinger om første verdenskrig finnes hovedsakelig i den nordlige delen av Frankrike, spesielt [[Historial de la Grande Guerre]] (fransk: muséet om den store krigen), Péronne i departementet [[Somme]].<ref>[http://de.historial.org/ Historial de la Grande Guerre Péronne - Thiepval] {{Wayback|url=http://de.historial.org/ |date=20150925132452 }}.</ref> Et annet viktig museum tilegnet første verdenskrig er Musée de la Grande Guerre du Pays de Meaux, nær elven [[Marne (elv)|Marne]] og knyttet til [[slaget om Marne]]. Den 10. november 2017 åpnet den franske presidenten [[Emmanuel Macron]] og den tyske presidenten [[Frank-Walter Steinmeier]] det første felles tysk-franske muséet om første verdenskrig ved Hartmannswillerkopf.<ref>Website [[Südwestrundfunk]]: [https://www.swr.de/swraktuell/bw/suedbaden/hartmannsweilerkopf-im-elsass-steinmeier-und-macron-eroeffnen-gedenkstaette/-/id=1552/did=20599140/nid=1552/igc4rj/index.html ''Hartmannsweilerkopf im Elsass. Steinmeier und Macron eröffnen Gedenkstätte''] {{Wayback|url=https://www.swr.de/swraktuell/bw/suedbaden/hartmannsweilerkopf-im-elsass-steinmeier-und-macron-eroeffnen-gedenkstaette/-/id=1552/did=20599140/nid=1552/igc4rj/index.html |date=20180612193923 }}. Abgerufen am 11. November 2017.</ref>

[[Verdun-minnesmerket]] (fransk: ''Mémorial de Verdun'') og [[In Flanders Fields Museum]] ved Ieper tilbyr også fremragende presentasjoner. I Heuvelland nær Ieper har man restaurert et tysk skyttergravsystem etter arkeologiske utgravinger og gjort det tilgjengelig for besøkende.<ref>Heuvelland.be: [http://toerisme.heuvelland.be/tourism/12396-www.html Bayernwald Schützengräben] {{Wayback|url=http://toerisme.heuvelland.be/tourism/12396-www.html |date=20171111204624 }}; The Great War 1914–1918: [http://www.greatwar.co.uk/ypres-salient/remains-bayernwald.htm Bayernwald German Trenches, Wijtschate]</ref> Krigsmuseet i Rovereto (italiensk: ''Museo storico italiano della guerra''), er en del av et nettverk av muséer om første verdenskrig i Italia (italiensk: ''Rete Trentino Grande Guerra'').<ref>Rete Trentino Grande Guerre (Hrsg.): ''Die Museen und der Erste Weltkrieg im Trentino''. Rovereto 2014; ([http://www.trentinograndeguerra.it/ Trentino Grande Guerra]),</ref> og Kobarid-muséet (slovensk: ''Kobariški Muzej'') i dagens [[Slovenia]], knyttet til kampene ved Isonzo.

=== Litteratur og filosofi ===

[[Fil:KarlKraus.jpg|miniatyr|Minnesmerke over Karl Kraus, en nådeløs kritiker av første verdenskrig]]
Den første verdenskrig hadde en stor innflytelse på litteraturen. I Tyskland var en av de mest markante dikterne August Stramm, han var reserveoffiser, tjenestegjorde ved invasjonen av Frankrike og ble drept på østfronten i 1915.<ref>Ralf Schnell: ''Geschichte der deutschen Lyrik. Band 5: Von der Jahrhundertwende bis zum Ende des Zweiten Weltkriegs''. Reclam, Stuttgart 2013, ISBN 978-3-15-018892-7, s. 81.</ref> I den engelsktalende verden var diktet «[[In Flanders Fields]]» av den canadiske legen og oberstløytnanten John McCrae vel kjent. Av de britiske krigspoetene bør [[Wilfred Owen]] med «Dulce et Decorum est», og [[Laurence Binyon]] «For the Fallen» også nevnes. [[Stefan Zweig]]s kjente verk ''Verden av i går : en europeers erindringer'' dekker perioden før, under og etter første verdenskrig.<ref>{{Kilde www|url=https://www.klassekampen.no/article/20141018/ARTICLE/141019959|tittel=Drømmen om Europa|besøksdato=13. februar 2020|forfattere=Olaf Haagensen|dato=18. oktober 2014|forlag=Klassekampen|sitat=}}</ref> Samtidig er den litterære historien om første verdenskrig i stor grad skrevet av og for hvite mennesker i middelklassen, de om lag 4 millioner fra koloniene som kjempet for ententemaktene er ikke inkludert.<ref>Olusoga 2014, s. 39-40</ref>

[[Roman]]en, neglisjert av de tyske [[Ekspresjonisme|ekspresjonistene]], ble igjen en foretrukket litteraturgenre under første verdenskrig, da årsakene og konsekvensene av denne epokegjørende hendelsen krevde en episk dimensjon.<ref>Kurt Rothmann: ''Kleine Geschichte der deutschen Literatur''. Reclam, Stuttgart 2009, ISBN 978-3-15-010707-2, S. 264.</ref> Fremveksten av [[Dadaisme]]n kan sees i sammenheng med krigen.<ref>Ralf Schnell: ''Geschichte der deutschen Lyrik. Band 5: Von der Jahrhundertwende bis zum Ende des Zweiten Weltkriegs''. Reclam, Stuttgart 2013, ISBN 978-3-15-018892-7, S. 86 ff.; Gerd Krumeich: ''Der Erste Weltkrieg. Die 101 wichtigsten Fragen''. Verlag C.H. Beck, München 2014, ISBN 978-3-406-65941-6, s. 107.</ref> Av kjente tyske utgivelser er [[Ernst Jünger]]s ''[[In Stahlgewittern]]'', og [[Walter Flex]]' ''Der Wanderer zwischen beiden Welten'' (en av de mest solgte tyske bøker noensinne), begge med en nasjonalistisk og krigsforherligende undertone.<ref>''Kindlers Literatur Lexikon.'' Zweiburgen Verlag, Weinheim 1981, s. 4781 (Band 4), 4835 f. (Band 4), 10137 (Band 7).</ref> [[Erich Maria Remarque]]s ''[[Intet nytt fra Vestfronten]]'' (tysk: ''Im Westen nichts Neues'')
anses derimot som en anti-krigs roman. I tillegg til at den ble utgitt på en rekke språk i store opplag, har den også flere ganger blitt filmatisert, og den første versjonen produsert i USA i 1930 vant to Oscar.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/all_quiet_on_the_western_front_novel|tittel=All Quiet on the Western Front (novel)|besøksdato=14. desember 2014|forfattere=Thomas Schneider|dato=8. oktober 2014|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Blant tyskspråklige dramatiske verk knyttet til krigen er [[Karl Kraus]]' ''Menneskehetens siste dager'' (tysk: ''Die letzten Tage der Menschheit''),<ref>Hobsbawm 1994, s. 188–189</ref> og [[Bertolt Brecht]]s ''Trommer om natten'' (tysk: ''Trommeln in der Nacht'').<ref>''Kindlers Literatur Lexikon.'' Zweiburgen Verlag, Weinheim 1981, s. 5631 ff. (Band 4), 9597 f. (Band 7).</ref>

Den tyske litteraturkritikeren [[Walter Benjamin]] var skeptisk til erfaringen soldatene hadde tilegnet seg ved fronten, for litteratur, han anså at de ikke kom tilbake beriket, men fordummet av krigen.<ref>Beaupré, s. 467, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Den jødiske filosofen [[Martin Buber]]s hovedverk, ''Jeg og Du'' (tysk: ''Ich und Du''), er både et produkt av første verdenskrig, og et forsvar av mennesket, mot krigens umenneskeliggjøring.<ref>Gregory, 435, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

=== Billedkunst og skulpturer ===

Inntil første verdenskrig var billedkunstnere og skulptører generelt lite interesserte vitner til krig. I første verdenskrig tjenestegjorde en rekke kunstnere som soldater. Mange av verkene fikk liten oppmerksomhet etter krigens slutt, og med unntak av [[Otto Dix]], distanserte mange seg fra sine krigsarbeider. Kunstnere som [[Max Beckmann]] og [[Fernand Léger]] prøvde ikke engang å stille dem ut, men gikk videre til andre tema etter de ble demobilisert. Av kjente verk er «Sturmtruppe geht unter Gas», (Otto Dix, 1924), «Gassed» ([[John Singer Sargent]], 1918), og «Die Namenlosen» ([[Albin Egger-Lienz]] 1916), og «Selbstbildnis als Soldat» ([[Ernst Ludwig Kirchner]] 1915).

I denne krigen brøt europeiske avant-gardekunstnere med normene som hadde styrt malerier av slag. De søkte nye veier for å hanskes med den grusomme virkeligheten: [[kubisme]], [[futurisme]], [[ekspresjonisme]], og [[abstrakt kunst]]: «Tiden for heroisk realisme og patriotiske allegorier var endelig over. Detonasjonen av prosjektiler, artilleriets allmektighet, den totale krigen kunne ikke lenger imiteres, men måtte oversettes. Brutte linjer og klare farger var nødvendig, ikke for å vise detaljer i slagene, men for å beskrive deres inhumane kraft».<ref>Mémorial de Caen: ''[http://www.memorial-caen.fr/10EVENT/EXPO1418/d/present.html Die Farbe der Tränen. Der Erste Weltkrieg aus der Sicht der Maler] {{Wayback|url=http://www.memorial-caen.fr/10EVENT/EXPO1418/d/present.html|date=20150401064026}}''. Caen 1998; Bernd Küster (Hrsg.): ''Der Erste Weltkrieg und die Kunst.'' Merlin-Verlag, Gifkendorf 2014, ISBN 978-3-87536-266-4, s. 28 ff.</ref>

I Tyskland satte første verdenskrig en brå slutt for [[historisme]] og [[jugendstil]] i arkitekturen, [[Ornament (arkitektur)|ornamenter]] ble ikke lenger ansett som nødvendig, passende eller lønnsomt. Slik brakte krigen også et gjennombrudd for moderniteten og utsagnet «[[Form følger funksjon]]», så vel som synet fremmet av [[Adolf Loos]] i pamfletten ''Ornament und Verbrechen'' (1908) at bruk av ornamenter og dekorasjon var overflødig. For skulpturer til minnesteder over krigen ble en rekke nyskapende verk skapt. Fra dagens perspektiv bør særlig «Sørgende foreldre» (tysk: «Trauerndes Elternpaar») av [[Käthe Kollwitz]] nevnes.

<gallery class="center">
Christopher richard wynne nevinson, la mitrailleuse, 1915.jpg|«La Mitrailleuse», maleri av Christopher R. W. Nevinson (1889–1946)
HGM Albin Egger-Lienz, Die Namenlosen (1916), Heeresgeschichtliches Museum, Wien 0594-Bearbeitet.jpg|«Die Namenlosen», maleri av [[Albin Egger-Lienz]] (1868–1926)
Félix Vallotton-Soldats sénégalais au camp de Mailly-1917.jpg|Soldater fra Senegal i en leir i Mailly i Frankrike, maleri av Félix Vallotton (1865–1925)
Attaque du 1er régiment de tirailleurs marocains.jpg|Et regiment med marokkanske soldater angriper, tegning av Paul Renouard (1845–1924)
Sargent, John Singer (RA) - Gassed - Google Art Project.jpg|«Gassed», maleri av [[John Singer Sargent]] (1856–1925)
</gallery>

=== Musikk ===
{{lytte
 | filnavn     = Colonel Bogey.ogg
 | tittel        = Colonel Bogey March
 | beskrivelse  = <small>«[[Colonel Bogey March]]», fremført av United States Navy Band</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}
Første verdenskrig anses ikke som et avgjørende skille for musikken, siden vendepunktet med [[atonal musikk]] kom i 1908–1909. Musikk spiller nesten ingen rolle i samtidige skildringer av krigen. I komposisjonshistorie har imidlertid første verdenskrig en betydning, kunstmusikk tok stilling, og i enda større grad militærmusikk og populærmusikk i form av soldatsanger. Blant de mest spilte var «Argonnerwaldlied» og «Wildgänse rauschen durch die Nacht» i Tyskland, «[[It's a Long Way to Tipperary]]», og «[[Colonel Bogey March]]» i Storbritannia, mens i Russland og andre land i Øst-Europa var marsjen «Farvel til en slavisk kvinne» svært populær.

Blant populære patriotiske tyske sanger var «[[Die Wacht am Rhein]]». Hver tysk soldat hadde med seg en feltsangbok som inneholdt blant annet sangen «Vi samles for å be» (tysk: «Wir treten zum Beten»). Salmer i krig var noen ganger et paradoks, som «Nå takker alle Gud» (tysk: «Nun danket alle Gott») og «[[Vår Gud han er så fast en borg]]» (tysk: «Ein feste Burg ist unser Gott»), som kampsanger for det prøyssisk-protestantiske Tyskland.

Bruken av musikk for krigsformål var ikke nytt for første verdenskrig, og i de krigførende land var komponister, tekstforfattere og utgivere raske med å produsere krigsforherligende, nasjonal musikk. Stykker av komponister som tilhørte fiendtlige nasjoner ble ofte fjernet fra konsertprogram, særlig i begynnelsen av krigen.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/music|tittel=Music|besøksdato=13. desember 2017|forfattere=Akeo Okada|dato=8. oktober 2014|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Musikken ga avveksling ved fronten, hvor krigens daglige rutine kunne fortrenges. Under [[julevåpenhvilen]] i 1914 var musikk en brobygger mellom skyttergravene. Felles synging av sanger med samme melodi som «[[Glade jul]]» (tysk: «Stille Nacht, heilige Nacht»), og «[[Kongesangen|Gud sign vår konge god]]» (engelsk: «[[God Save the King/Queen|God Save the King]]»), (tysk: «[[Heil dir im Siegerkranz]]») åpnet for den spontane våpenhvilen.<ref>Hanheide, Helms, Glunz, Schneider (Hrsg.): ''Musik bezieht Stellung. Funktionalisierung der Musik im Ersten Weltkrieg''. 2013, s. 10.</ref>

{{lytte
 | filnavn     = Farewell of Slavianka (stereo).ogg
 | tittel        = Farvel til en slavisk kvinne
 | beskrivelse  = «[[Farvel til en slavisk kvinne]]» fremført av United States Coast Guard Band
 | pos      = right
 | type = musikk
}}

Kjente komposisjoner som er knyttet til første verdenskrig er [[Edward Elgar]]s «Carillon», [[Claude Debussy]]s «Berceuse héroïque», [[Igor Stravinsky]]s «Souvenir d'une marche boche», og Vincent d'Indys ''La légende de Saint Christophe''. Sanger om den første verdenskrigs tragedier ble blant annet skrevet av: Franz Schreker, [[Franz Léhar]], [[Charles Ives]], [[Erich Wolfgang Korngold]], [[Richard Strauss]], [[Lili Boulanger]], [[Giacomo Puccini]], [[Hanns Eisler]] og [[Paul Hindemith]].<ref>Stefan Hanheide: ''Wahrnehmungen von Kriegstragik im Kunstlied während des Ersten Weltkrieges''. I: Hanheide, Helms, Glunz, Schneider (Hrsg.): ''Musik bezieht Stellung. Funktionalisierung der Musik im Ersten Weltkrieg''. 2013, s. 307 ff.</ref>

=== Film og fjernsyn ===
[[Fil:Somme-film-ad.jpg|miniatyr|Annonse for filmen ''The Battle of the Somme'']]
[[Fil:The Battle of the Somme (1916).webm|miniatyr|''The Battle of the Somme'', britisk film fra 1916 om [[slaget ved Somme]], total lengde 1:13]]
Første verdenskrig ga materiale til et stort antall filmer. Den britiske semi-dokumentaren ''The Battle of the Somme'', som ble produsert som en propagandafilm, ble sett av 20 millioner i Storbritannia i løpet av seks uker, en rekord som kun ble slått av ''Star Wars'' 60 år etter. I 2005 ble filmen tatt inn i [[UNESCO]]s [[Verdens dokumentarv]].<ref>[[Imperial War Museum]], [[Arte]], Absolut Medien (Hrsg.): ''Die Schlacht an der Somme''. Absolut Medien, Berlin 2011. ISBN 978-3-89848-539-5. DVD und Begleitheft, restaurierte Fassung von: ''The Battle of the Somme'' (R: Geoffrey H. Malins, J.B. McDowell, GBR 1916).</ref> Blant de best kjente filmene er ''[[Intet nytt fra Vestfronten (1930)|Intet nytt fra Vestfronten]]'', utgitt i 1930, basert på romanen med samme navn av [[Erich Maria Remarque]], antikrigsfilmen ''Paths of Glory'' av [[Stanley Kubrick]] fra 1957 og ''[[Lawrence of Arabia]]'' fra 1962.<ref>Steven Jay Schneider (Hrsg.): ''101 Kriegsfilme''. Edition Olms, Zürich 2009, ISBN 978-3-283-01165-9, s. 13 ff., 33 ff., 129 ff., 161 ff.</ref> Krigen var også populær i filmer som ble produsert som nazi-propaganda i [[mellomkrigstiden]].<ref>Günter Helmes (Hrsg.): ''"Der Angriff muss fortgesetzt werden, koste es, was es wolle." Eine Musterung filmischer Inszenierungen des Ersten Weltkriegs. Mit Hinweisen auf literarische Thematisierungen.'' In: Diana Schweitzer, Nadine Garling (Hrsg.): ''"... so blickt der Krieg in allen Enden hindurch". Die Hansestadt Lübeck im Kriegsalltag 1914-1918''. Schmidt-Römhild, Lübeck 2016, ISBN 978-3-7950-0495-8, S. 219-260</ref>

Blant filmer med anti-krigstema kan nevnes ''Johnny Got His Gun'', en amerikansk film om en krigsinvalid. Den amerikanske filmen ''[[Afrikadronningen]]'' hvor [[Humphrey Bogart]] og [[Katharine Hepburn]] har hovedrollene, utspilte seg i Øst-Afrika under første verdenskrig. Filmen ble innlemmet i USAs [[National Film Registry]] i 1994. [[Charlie Chaplin]]s kjente satire ''[[Diktatoren]]'' fra 1940 har også første verdenskrig som utgangspunkt.

I den britiske komedieserien ''Blackadder Goes Forth'' hadde komikeren [[Rowan Atkinson]] hovedrollen som den fiktive kaptein Edmund Blackadder, som tjenestegjorde i den britiske hæren i Frankrike under første verdenskrig. Serien var sterkt kritisk til britiske generalers ledelse, på linje med «løver ledet av esler», og har vunnet en rekke priser, den er blant annet inkludert i 100 beste BBC TV-programmer.<ref>[http://www.telegraph.co.uk/tv/0/the-best-bbc-shows-of-all-time/ «The 80 best BBC shows of all time»], fra ''The Telegraph'', 2. november 2016</ref> Andre sesong av den anerkjente TV-serien ''[[Downton Abbey]]'' har handling knyttet til blant annet [[slaget ved Somme]] og [[spanskesyken]].

=== Historien om historien ===
Historien om første verdenskrig er ikke statisk. Så langt (per 2020) synes det å ha vært fire perioder – knyttet til generasjoner av historikere – vedrørende historisk beskrivelse av første verdenskrig. Den første perioden omfattet de som enten deltok i krigen eller levde da, og kan angis fra utbruddet i 1914 til 1939.<ref>''The Cambridge History of The First World War'', bind I, s. 1–2</ref> Blant historikere i denne gruppen kan nevnes italieneren Luigi Albertini (1871–1941) og franskmannen [[Pierre Renouvin]] (1893–1974). I hovedsak hadde de et militært og politisk perspektiv på konflikten.

Den andre gruppen vokste frem i 1960-årene og hadde fokus på samfunnshistorie. Tysk historiografi hadde frem til 1960-årene ikke benyttet seg av samfunnsfagene i historieforståelsen, men i stedet benyttet en strengt realhistorisk tolkning. Dette forandret seg med en yngre generasjon historikere som ikke var bundet av tidligere tradisjoner. Mens det i Frankrike var vanligere med [[Lucien Febvre#Annales|Annales]]-skolen som vektla førmoderne og ofte apolitisk historie, var tysk historie i 1960-årene opptatt av å forstå hvordan de to verdenskrigene kunne ha startet.<ref name="iggers">Side 65-77, Georg G. Iggers: ''Historiography in the Twentieth Century From Scientific Objectivity to the Postmodern Challenge'', Wesleyan University Press, Hannover, New Hampshire, 1997</ref>

Den første som brøt med tradisjonell historieskriving på dette feltet, var [[Fritz Fischer (historiker)|Fritz Fischer]] (1908–1999). Fischer konkluderte med at den tyske regjeringen hadde tatt en kalkulert risiko med en krig for å komme fienden i forkjøpet. For Fischer var det klart at press fra fagforeninger, næringsliv og andre maktfaktorer var med på å presse frem denne reaksjonen. Flere tyske historikere fulgte etter i en forståeleshorisont der industrialisering og flåtekappløp – og etter hvert krig – var gjort også for å forhindre demokratisering og modernitet.<ref name ="iggers" /> De tyske historikerne som støttet opp om dette synet befant seg mellom forgjengerne på den mer konservative historieforståelsen og samtidig, marxistisk historieforståelse, og plasserte seg like langt fra begge leire. For dem var sammfunnsfaglige hensyn viktige uansett hvilken retning den tok dem.<ref name="iggers" />

Denne andre gruppen besto også av [[Marc Ferro]] (1924–2021), selv om han også klassifiseres mer som en annales-historiker som ser på de lange linjer.<ref>Side 62, Iggers</ref> Ferros analyse av første verdenskrig var bare delvis på linje med den tyske retningen. For Ferro var en samfunnsfaglig vinkling vesentlig for å forstå krigen, men han valgte å ikke fordele ansvar mer til den ene siden enn til den andre.<ref>Wolfgang J. Mommsen: [https://www.jstor.org/stable/1876007?seq=1#page_scan_tab_contents «Society and War: Two New Analyses of the First World War»] - Side 530 i ''The Journal of Modern History'', The University of Chicago, Chicago, 1975</ref> Britiske John Terraine (1921–2003) var en militærhistoriker som fokuserte mindre på Tysklands skyld og mer på at Storbritannias generaler hadde fått et ufortjent dårlig rykte.<ref>[http://www.independent.co.uk/news/obituaries/john-terraine-37864.html Obituary: John Terraine] - Independent, 23. januar 2003</ref> Den andre perioden kan derfor fremstå som tyskfiendtlig, og særlig tysk historieskriving fra denne perioden blir kritisert for å være for enkel i og med at mye av det de kritiserte den tyske regjeringen for, også kunne brukes til å kritisere alle stormaktenes regjeringer.<ref name="iggers" />

Den tredje perioden begynner fra slutten av 1970-årene og la vekt på kulturhistorie og ofrene for krigen. Av sentrale historikere der er amerikanske Paul Fussell (1924–2012), Eric Leed (1942–) og britiske [[John Keegan]] (1934–2012). Den fjerde og så langt siste perioden er transnasjonal og undersøker krigen fra et globalt perspektiv.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/historiography_1918-today|tittel=Historiography 1918-Today|besøksdato=17. desember 2017|forfattere=Jay Winter|dato=11. november 2014|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref>