Redigerer William McKinley (avsnitt)

=== Innsettelse og regjeringsdannelse ===
[[Fil:McKinley sworn in.jpeg|thumb|left|Høyesterettsjustitiarius [[Melville Fuller]] tar William McKinley i ed som president. Til høyre står avtroppende president Grover Cleveland.]]
[[Fil:William McKinley 1897 inauguration.ogv|thumb|Filmklipp av McKinleys innsettelse som president i 1897.]]
[[Fil:McKinley cabinet.jpg|thumb|300px|McKinleys regjering i 1898. Lengst til venstre: McKinley. Fra venstre bak bordet: [[Lyman J. Gage]], [[John W. Griggs]], [[John Davis Long]], [[James Wilson (amerikansk politiker)|James Wilson]] og [[Cornelius Newton Bliss]]. Fra venstre foran bordet: [[John Hay]], [[Russell A. Alger]] og [[Charles Emory Smith]]. {{byline|Frances Benjamin Johnston}}]]

McKinley ble tatt i ed som president den 4. mars 1897. Han holdt en innsettelsestale hvor han tok til orde for tollreform og slo fast at myntspørsmålet måtte avvente denne. Han advarte mot militære intervensjoner: «Vi vil ikke ha erobringskriger. Vi må unngå fristelsen til territorial aggresjon.»<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 207–207.</ref>

McKinleys mest omstridte regjeringsoppnevnelse var John Sherman som [[USAs utenriksminister|utenriksminister]]. Sherman var ikke McKinleys førstevalg til posten, som han først tilbød til senator Allison. Et motiv bak utnevnelsen av Sherman var å frigjøre en plass i Senatet til Hanna, som på sin side hadde avslått tilbudet om å bli [[USAs postminister|postminister]]. Ettersom Sherman hadde vært finansminister under president Hayes, var det sannsynligvis bare utenriksministerposten som kunne lokke ham vekk fra Senatet, hvor han hadde sittet siden borgerkrigen. Den 73 år gamle Sherman var mentalt svekket av alderdom allerede ved utnevnelsen. Dette var velkjent i det politiske miljøet, men McKinley avfeide ryktene.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 17–18.</ref> Dessuten spiste McKinleys fetter middag med Sherman, og gikk god for senatorens fysiske og mentale helse etterpå.<ref name="Morgan 194">[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 194–195 og 285 og [[#Leech|Leech (1959)]], s. 152–153.</ref>

Guvernør Bushnell i Ohio utpekte til slutt Hanna til senator, som forventet.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 19.</ref> Straks han inntok regjeringskontorene, ble Shermans fremskredne alder synlig for alle. Sherman ble ofte forbigått av viseutenriksminister William R. Day, McKinleys gamle advokatkollega fra Canton. Sekretær Alvey A. Adee, en annen advokat fra Ohio uten erfaring fra diplomatiet, tok også større plass, men hørte dårlig og ble tilbakeholden i møter. En diplomat beskrev situasjonen slik at «sjefen i departementet visste ingenting, den første assistenten sa ingenting, og den andre assistenten hørte ingenting».<ref name="Morgan 194" />

McKinley ønsket seg kongressrepresentant [[Nelson Dingley Jr.]] som [[USAs finansminister|finansminister]], men Dingley foretrakk plassen sin som formann i oppebørselskomiteen. En annen som ble vurdert for posten, var Charles G. Dawes, Hannas høyre hånd i Chicago under valgkampen. Dawes skal ha ment at han var for ung. Han ble i stedet [[Office of the Comptroller of the Currency|sjef for privatbanktilsynet]], og skal ha vært den som oppfordret McKinley til å utpeke [[Lyman J. Gage]] til finansminister. Gage var banksjef i Chicago, demokrat og tilhenger av gullstandarden.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 15 og [[#Horner|Horner (2010)]], s. 236–238.</ref> Til [[Marinedepartementet (USA)|marineminister]] utpekte McKinley en gammel venn, kongressrepresentant [[John Davis Long]] fra [[Massachusetts]].<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 14.</ref> [[Theodore Roosevelt]], politikommissær i New York, ble utnevnt til visemarineminister. McKinley var skeptisk og sa til en Roosevelt-tilhenger at «jeg ønsker fred, og jeg blir fortalt at din venn Theodore alltid kommer på kant med alle», men utnevnte ham likevel.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 199–200.</ref>

Foruten Sherman har McKinleys utnevnelse av tidligere general og guvernør [[Russell A. Alger]] fra [[Michigan]] til [[USAs krigsminister|krigsminister]], vært regnet som uklok.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 127.</ref> Alger var dyktig nok i fredstid, men klarte ikke å håndtere den spansk-amerikanske krigen. I midten av 1899 var Krigsdepartementet skandalisert, og Alger trakk seg etter oppfordring fra McKinley.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 16–17 og 174–176.</ref> Visepresident Hobart deltok ikke i regjeringsmøtene, slik skikken var den gangen, men ble en verdsatt rådgiver for McKinley og ministrene hans. Den velstående visepresidenten leide en bolig i nærheten av Det hvite hus. De to familiene besøkte hverandre ofte, og visepresidentens hustru inntok gjerne vertinnerollen i Det hvite hus da Ida McKinley var syk.<ref>[[#Connolly|Connolly (2010)]], s. 29–31.</ref> McKinleys personlige sekretær var [[George B. Cortelyou]], som ble en blanding av stabssjef og pressetalsmann for presidenten. De moderniserte langt på vei forholdet mellom Det hvite hus og pressen, og Cortelyou skulle bli en viktig minister under Roosevelt.<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 139–140 og 240–241, [[#Gouldpres|Gould (2009)]], s. 1–28 og [[#Ponder|Ponder (1994)]], s. 823–836.</ref>