Redigerer Wannsee-konferansen (avsnitt)

==Etterspill==
===Protokoll===
[[File:Wannsee Protokoll januar 1942.pdf|thumb|Side 10 av protokollen med punkt IV.1 behandling av ''mischlinge'' av første grad.|side=10|lenke=Fil:Wannsee Protokoll januar 1942.pdf%3Fpage=10]]
Adolf Eichmann utarbeidet et referat eller en protokoll etter konferansen (av tysk ''Protokoll'' i betydningen møtereferat) og den er holdt i et sobert byråkratisk språk.<ref name="Roseman2003" /> Dette var ikke en utskrift av alt som ble sagt på møtet, men en svært redigert versjon av et møtereferat og mer som et forelesningsnotat fra Heydrich. Protokollen er basert på [[Stenografi|stenografiske]] notater og Eichmanns utkast som Heydrich omarbeidet 3-4 ganger. De stenografiske notatene fra møtet er ikke bevart. Holocaust-forskeren Peter Longerich mener protokollen heller bør betraktes som retningslinjer godkjent av Heydrich. Protokollen lister opp deltakerne og gjengir ingen motstand mot planen om å «løse jødespørsmålet» i hele Europa. Mange av deltakerne er ikke sitert i protokollen. Protokollen ble utarbeidet i flere kopier og sirkulert.<ref name="Roseman" /><ref name=":1" /><ref name="Roseman2002" /><ref name="Wolf2015" /><ref name="Frank">{{Kilde www|url=https://www.latimes.com/archives/la-xpm-2002-jul-07-bk-frank7-story.html|tittel=Smoking Gun|besøksdato=2022-09-16|forfattere=Michael Frank|dato=2002-07-07|etternavn=|etternavn2=|fornavn3=|etternavn3=|etternavn4=|etternavn5=|etternavn6=|etternavn7=|fornavn8=|etternavn8=|etternavn9=|språk=en-US|verk=Los Angeles Times}}</ref><ref name="Kay2021">{{Kilde artikkel|tittel=Speaking the unspeakable: the portrayal of the Wannsee Conference in the film Conspiracy|publikasjon=Holocaust Studies|doi=10.1080/17504902.2019.1637492|url=https://doi.org/10.1080/17504902.2019.1637492|dato=2021-04-03|fornavn=Alex J.|etternavn=Kay|serie=2|bind=27|sider=187–200|issn=1750-4902|besøksdato=2022-09-17}}</ref> Protokollen nevner ikke eksplisitt massemord. Eichmann fortalte under [[Rettssaken mot Adolf Eichmann|rettssaken i Israel]] i 1961 at språkføringen under konferansen hadde vært mer direkte, og at ord som «utryddelse» og «utslettelse» var blitt brukt. Protokollen fra konferansen understreket at den øverste ledelsen, uten hensyn til geografiske grenser, lå hos Himmler og Heydrich, for å poengtere at hverken [[Alfred Rosenberg]] (som [[Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete|minister for de okkuperte områdene i øst]]) eller [[Hans Frank]] ([[Generalguvernementet|generalguvernør for the okkuperte Polen]]) hadde myndighet til å styre jødepolitikken. 

<ref name="heydrich2">{{Kilde artikkel|tittel=Reinhard Heydrich. Reich Main Office. The Nazi Terror Enforcer|verk=The Participants: The Men of the Wannsee Conference|doi=10.2307/j.ctvw0498r.9|url=https://doi.org/10.2307/j.ctvw0498r.9|dato=2017|forfattere=Gerwarth, Robert|redaktør1-fornavn=Hans-Christian|redaktør1-etternavn=Jasch|redaktør2-etternavn=Christoph|redaktør2-fornavn=Kreuttzmüller|utgave=1|utgiver=Berghahn Books|sider=57–74|isbn=978-1-78533-671-3}}</ref>

En kopi, nummer 16 av i alt 30 kopier, tilhørende [[Martin Luther (diplomat)|Martin Luther]] i utenriksdepartementet ble funnet av amerikanske etterforskere sent i 1946 blant dokumenter fra utenriksdepartementet. Den amerikanske etterforskeren [[Robert Kempner]], tyskfødt jøde, fikk kjennskap til protokollen i mars 1947 og Kempner avhørte flere av deltakerne på konferansen. Kempner viste protokollen til sin sjef, [[Telford Taylor]], som forbløffet spurte: «Is such a thing possible?» («Er noe slikt mulig?») Den tyske regjeringen hadde i januar 1945 gitt ordre om at alle hemmelige dokumenter skulle ødelegges for å unngå at de allierte fikk hånd om dem. Utenriksdepartementet hadde flyttet sine arkiver ut av Berlin (blant annet til borger og slott i [[Sachsen-Anhalt]] og [[Thüringen]]) på grunn av bombingen. Dokumentet overlevde trolig fordi ordren om å ødelegge alt materiale merket hemmelig bare nølende ble iverksett. Luther selv hadde siden februar 1943 vært internert i Sachsenhausen på grunn av mytteriforsøk. I tillegg overlevde noen dokumenter fra departmentene vedrørende konferansen og det finnes vitneutsagn fra [[Ministerieprosessen]]. Wannsee-konferansen ble omtalt under [[rettssaken mot Adolf Eichmann]] i 1961 og Eichmann ga der en forvrengt fremstilling av sin egen rolle i Wannsee.<ref name="Roseman" /><ref name=":1">{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/wannsee-protocol|tittel=Wannsee Protocol|besøksdato=2022-01-01|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref><ref name="Wolf2015" /><ref name="Roseman2002" /><ref name=":3">{{Kilde www|url=https://www.zeit.de/zeit-geschichte/2017/01/wannsee-konferenz-endloesung-ns-reich-adolf-eichmann|tittel=Geheimakte "Endlösung"|besøksdato=2022-09-18|dato=16. april 2017|verk=www.zeit.de}}</ref> 

Protokollen er utvilsomt autentisk og anses som den mest tydelige skriftlige planen for folkemord og av de amerikanske aktorene omtalt som «perhaps the most shameful document in modern history». Mark Roseman fremholder at det samtidig er et mystisk dokument. Protokollen beskriver ikke den overordnete beslutningen om å sette i gang holocaust, slik inntrykket lenge var. Deltakerne på konferansen var ikke toppledere som kunne fatte en slik beslutning. Tidspunktet for konferansen stemmer ikke med den faktiske fremdriften i holocaust: bak østfronten hadde massemordet pågått siden sommeren 1941 og for eksempel ble gasskamrene i [[Kulmhof]] satt i drift i desember 1941. Roseman skriver at protokollen er en påminnelse om at holocaust er historiens best dokumenterte massemord til tross for nazistenes anstrengelse for å ødelegge bevisene. RHSAs arkiver er for en stor del tapt og på toppen av nazihierarkiet var det ingen arkiver (Hitler og Himmler skrev lite og forsiktig, og det er bevarte lite fra samtalene mellom de to). Himmlers avtalebok er bevart og har gitt mer informasjon om rekkefølgen på hendelser og beslutninger. Konferansen var opprinnelig berammet til 9. desember 1941 og i ukene før 9. desember, samt i ukene før 20. januar, hadde Heydrich og Himmler en serie møter med toppledere i regimet og ledere i Generalguvernementet.<ref name="Roseman2003" /><ref name="Roseman2002" /> Revisjonister og holocaustbenekter har laget en konspirasjonsteori om at konferansen ikke fant sted og at dokumentet ikke er autentisk basert blant annet på at Kempner brukte en dårlig fotokopi sin bok om Eichmann fra 1961.<ref name=":3" />

Wannsee-konferansen var en viktig hendelse under det pågående massemordet på jødene, mens den grunnleggende beslutningen om å sette i gang og gjennomføre massemordet ble tatt tidligere. Protokollen er et uvurderlig historisk dokument. Den samlede planleggingen av holocaust utenom dette møtet er omstridt i ettertid og lite dokumentert, derfor gir protokollen et sjeldent innblikk i beslutnings- og planleggingsprosessen bak holocaust. Det har vært et inntrykk av at konferansen ble avholdt for å gjøre grunnleggende beslutninger om folkemordet; dette inntrykket er vanskelig å forene med den opparbeidete kunnskapen om forutgående hendelser under holocaust.<ref name="Gerlach1998"/><ref name="Roseman" /><ref name="Davis" />

===Rettsoppgjør===
{{se også|Rettsoppgjør etter holocaust}}
Heydrich døde etter attentat i juni 1942, Freisler døde under alliert bombing av Berlin, Lange døde under kamp i Polen og Müller ble trolig drept i sluttkampen om Berlin. Meyer tok sitt eget liv før de allierte nådde frem og Luther døde i 1945 etter to års internering i konsentrasjonsleir.<ref name="introduction" />

Ni av de femten fikk liten eller ingen straff.<ref>Geert Mak: ''Europa'' (s. 359), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4</ref> Konferansen ble kjent gjennom omtale i ''New York Times'' 21. august 1945 og der ble blant andre Hofmann ble nevnt; amerikanske etterforskere hadde funnet invitasjoner (datert 29. november 1941 og 8. januar 1942) til Hofmann i arkivene etter RuSHA.<ref name="hofmann" /> I henhold til Moskva-erklæringen av den 30. oktober 1943 skulle tyske krigsforbrytere utleveres til det landet der forbrytelsene ble begått. De allierte utleverte 1800 tyskere til Polen. Noen få tyske forbrytere ble dømt i Polen før det internasjonale militærtribunalet felte sin dom i [[Nürnbergprosessen]]; polske domstoler brukte deretter [[Nürnbergprinsippene]] som retningslinjer for behandling av krigsforbrytere. Den polske spesialdomstolen, ''Najwyższy Trybunał Narodowy'' (NTN), var virksom fra den 21. juni 1946 og dømte 49 personer hvorav 31 til døden (inkludert [[Arthur Greiser]], [[Rudolf Höß]] og [[Amon Göth]]) før saken mot Bühler kom opp i august 1948 som den siste. Amerikanske okkupasjonsmyndigheter utleverte den 25. mai 1946 Bühler til Polen.<ref name="buhler" /> Kritzinger og Neumann vitnet i Nürnberg, og senere løslatt av helsegrunner.<ref name="introduction" /> 

Etter at protokollen var funnet spurte USAs aktor i [[Ministerieprosessen]], [[Robert Kempner]], Neumann om han hadde deltatt på Wannsee-konferansen (Neumann nektet). Til forskjell fra Kritzinger uttrykte Neumann aldri anger over det han hadde vært med på. [[Vereinigung der Verfolgten des Naziregimes]] offentliggjorde i 1952 Wannsee-protokollen og anmeldte deltakerne. Påtalemakten i Berlin innledet etterforskning. Neumann var allerede død og i 1956 ble i stedet hans assistent Liegner etterforsket. Saken ble henlagt i 1957 på grunn av «manglende bevis».<ref name="neumann" /><ref name=":3" /> Stuckart ble i Ministerieprosessen dømt til fire års fengsel og i saken mot Stuckart spilte Wannsee-konferansen en sentral rolle. Wannsee-protokollen ble publisert av forbundet for personer forfulgt av nazistene. Klopfer og Leibbrandt levde rolige liv under fullt navn til 1980-tallet; sakene mot dem ble det henlagt på grunn av foreldelse og angivelig bevismangel.<ref name="introduction" />

En britiske militærdomstol dømte Schöngarth til døden for drap på en amerikansk [[krigsfange]] i Nederland 21. november 1944. Schöngarth ble henrettet [[16. mai]] [[1946]] i [[Hameln]]. Schöngarths ledelse av drapsskvadronen i Lemberg og medvirkning på Wannsee-konferansen var ikke vesentlige punkter ved rettsoppgjøret.<ref name="schongarth" />

Eichmanns sekretær Ingeborg Werlemann (gift Wagner) vitnet mot Otto Hunsche i Frankfurt i 1961 uten at hun ble der forhørt om protokollens tilblivelse.<ref name=":3" />

Konferansen har blitt forbundet med Eichmann fordi den ble offentlig kjent gjennom [[rettssaken mot Adolf Eichmann]] i Jerusalem i 1961. Eichmann forsøkte i Jerusalem å fremheve konferansen for å tone ned sin egen rolle: Han ville vise at den sivile administrasjonen hadde støttet folkemordet til glede for Heydrich, mens han forsøkte å fremstille seg selv som en bagatellmessig ærendsgutt. [[Robert Kempner]]s bok ''Eichmann und Komplizen'' (1961) fremstilte Eichmann som en nøkkelperson i Wannsee. Eichmanns fremstilling av konferansen fikk da motsatt effekt av det han ønsket. Historikerne er enige om at Eichmann var den minst betydningsfulle personen på konferansen.<ref name="Roseman" /><ref>Harris, W. (1963). Eichmann und Komplizen. By Robert M. W. Kempner. (Zurich: Europa Verlag, 1961. pp.452. Index.). ''American Journal of International Law'', 57(2), 474-474. doi:10.2307/2196023</ref>

[[File:Dorpmüller, Bühler.jpg|thumb|[[Josef Bühler]] (til høyre), [[Hans Frank]]s nestkommanderende i Generalguvernementet, sammen med [[Julius Dorpmüller]], direktør for [[Deutsche Reichsbahn]], i 1942. Bühler ble henrettet i Polen i 1948 blant annet på grunnlag av Wannsee-protokollen som bevis.{{byline|Narodowe Archiwum Cyfrowe}}]]

====Otto Hofmann====
Otto Hofmann ble tiltalt i den åttende av [[Nürnbergprosessene]] kjent som [[RuSHA-prosessen]]. Det amerikanske aktoratet søkte å bevise at den tyske bosettings- og germaniseringspolitikken inngikk i et systematisk [[folkemord]]sprogram og tiltalte Hofmann og 12 andre for [[forbrytelser mot menneskeheten]], [[krigsforbrytelse]]r og for medlemskap i en kriminell organisasjon. Hofmann hadde ifølge aktoratet et stort ansvar for den tyske okkupasjonsmaktens forflytning, tvangsbosetting og germaniseringspolitikk (i de okkuperte områdene i øst) som i sin tur var en medvirkende årsak til holocaust. Hofmann og medtiltalte forsvarte seg med RuSHA var svak og uten betydning. Hofmanns deltakelse på Wannsee-konferansen ble bagatellisert av forsvaret noe som ikke er troverdig: under konferansen var han aktiv, hadde ofte ordet og kom med egne ideer. Wannsee-konferansen var ikke en sentral del av rettssaken. Hofmann ble dømt på alle vesentlige punkter unntatt medvirkning til folkemord og sonet 9 av 25 år i fengsel. Han ble benådet i 1954 av USAs administrator [[John J. McCloy|John Jay McCloy]]. Han levde senere et rolig liv under fullt navnt også etter at Wannsee-protokollen var gitt ut.<ref name="hofmann" /><ref name="introduction" />

====Josef Bühler====
Josef Bühler vitnet for forsvaret under [[Nürnbergprosessen]] i saken mot [[Hans Frank]]. Både Bühler og Frank forsøkte å skyve ansvaret for forbrytelsen i Generalguvernementet over på [[Friedrich-Wilhelm Krüger]] (selvmord i mai 1945) og hans overordnete Himmler og Heydrich. Bühler var den første av deltakerne som omtalte konferansen etter den tyske kapitulasjonen. Bühler hadde den 13. januar 1942 et eget møte med Heydrich for å diskutere de katastrofale konsekvensene av det uregulerte innslippet av jøder til Generalguvernementet. Heydrich skal ha svart at dette var hovedgrunnen til å invitere Frank (eller Bühler i Franks sted). Bühler hevdet at Heydrich fortalte at jødene ville bli bosatt i det nordøstlige Europa, i Russland. Bühler innrømmet snart at planer om å utrydde jødene hadde blitt diskutert på Wannsee-konferansen. Bühler medvirkning til diskusjonen i Wannsee var et viktig utgangspunkt for tolkning av protokollen.<ref name="buhler" /> 

Under forhør i Polen hevdet Bühler at hans arbeid i Generalguvernementet var rent teknisk og helt upolitisk. Dommeren avviste Bühlers forklaring fordi det ikke fantes noen bevis som støttet den. Bühler antok under forhør at Wannsee-protokollen ikke ville bli funnet og senere (da protokollen var funnet) kunne dommeren konfrontere Bühler med hans egne ord fra protokollen. Bühler hevdet at Hitler ved ''[[Führerbefehl]]'' hadde gitt ordre om at jødene skulle bosettes i det nordlige Russland og at dette var eneste tema under Wannsee-konferansen. Aktor viste til Hans Franks tale den 16. desember 1941 der det ble snakket åpent om utryddelse. Bühler hevdet at han bare ønsket å få bosatt jødene så raskt som mulig slik at de slapp de vanskelige forholdene i Generalguvernementet. Tiltaledokumentet mot Bühler ble fremlagt i mai 1948 og var 200 sider langt; bevisene var på {{formatnum:33000}} sider og fylte 139 arkivbokser noe som trolig er den mest omfattende dokumentasjonen av den tyske okkupasjonen av Generalguvernementet. NTN fant Bühler skyldig i forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og [[forbrytelser mot menneskeheten]]; bevis for hans medansvar for forfølgelse og utryddelse av polakker og jøder var for en stor del basert på deltakelse i Wannsee-konferansen. Bühler ble henrettet i august 1948 i Krakow.<ref name="buhler" />

===Forskning===
{{se også|Ansvar for holocaust}}
Historikerne hadde lenge problemer med å forstå at intelligente godt utdannede menn i sjiktet under topplederne, som deltakerne i Wannsee, kunne omfavne nazistenes irrasjonelle politikk. De såkalte intensjonalistene legger vekt på ideologi og stormannsgale ideer hos Hitler og toppledelsen, og antar at disse ideene ble spredt og kunne bli iverksatt i en totalitær stat. Funksjonalistene (også kalt strukturalister) legger vekt på initiativ og konkurranse blant de forskjellige grenene av nazistaten, der maktkamp og karrierejag i mellomsjiktet førte til en stadig radikalisering av Hitlers politikk.<ref name="Roseman" /> Arbeidsdelingen i en spesialisert stat gjorde det mulig for hver deltaker på konferansen å anse seg bare som et av mange ledd og dermed unndra seg individuelt ansvar.<ref name="introduction" /> 
[[File:Robert Gerwarth.JPG|thumb|left|upright=0.5|Den tyske historikeren Robert Gerwarth er kjent særlig for sitt verk om Heydrich (2011).<ref>{{Kilde www|url=https://academic.oup.com/crawlprevention/governor?content=%2fhgs%2farticle-lookup%2fdoi%2f10.1093%2fhgs%2fdct005|tittel=Hitler's Hangman: The Life of Heydrich, Robert Gerwarth|besøksdato=2022-02-02|forfattere=George C. Browder|dato=2013|verk=Holocaust and Genocide Studies|sitat=Benefiting from several generations of distance, the availability of probably every surviving piece of relevant evidence, the scholarly syntheses that emerged from debates over the origins of the Holocaust, and the more recent, sophisticated insights from Taterforschung, Robert Gerwarth has given us what probably will be the definitive study of the man.|doi=10.1093/hgs/dct005}}</ref>]]
Det er konsensus om at Heydrich ville bruke konferansen til å befeste RSHA/SS' kontroll over jødepolitikken, blant annet å bringe det sivile statsappartet inn i innsatsen noe som også kunne medvirke til ytterligere bistand fra Wehrmacht. Det er uklart om Heydrich gjorde dette fra en sterk eller fra en svak posisjon.<ref name="Wolf2015" /><ref name="Hagtvet2000" />{{rp|xvi}} Historikeren Gerhard Wolf er ikke sikker på om Heydrich i januar 1942 faktisk så for seg at jødene skulle utryddes så raskt som mulig, og tror i stedet forflytninger og tvangsarbeid var målet på kort sikt.<ref name="Wolf2015" />

Fordi det mangler dokumentasjon på hva som var hensikten med eller behovet for møtet, har historikerne interessert seg for betydningen av individuelle initiativ særlig fra Heydrich selv. En hypotese, fremmet av blant andre historikeren Wolfgang Schleffer, er at møtet var et ledd i Heydrichs bestrebelser på å gjøre seg mer relevant og befeste makten sin: Heydrich følte mot slutten av 1941 sin stilling truet særlig fordi Himmler hadde styrket de regionale [[HSSPF]], konsentrasjonsleirsystemet under [[Oswald Pohl]] og andre deler av SS utenfor RSHAs kontroll. Wannsee-konferansen var en anledning for å Heydrich til å vise hvem som bestemte ved å instruere de sivile deltakerne. [[Eberhard Jäckel]] inntok et annet perspektiv: Jäckel så Heydrich som en oppadstigende figur (han hadde nylig fått alle fullmakter i ledelsen av tysk okkupasjon av [[Böhmen-Mähren]]) som maktbegjærlig ville komme seg ut av Himmlers skygge.<ref name="Roseman" /> Mangel på annen skriftlig dokumentasjon har gjort det vanskelig å sette Wannsee-protokollen inn i en klar sammenheng basert på primære kilder. Wannsee-konferansen har i stedet blitt forstått på bakgrunn av de etterfølgende hendelsene særlig opptrappingen av drapsarbeidet våren og sommeren 1942 (sommeren-høsten 1942 var den mest dødelige under holocaust).<ref name="Wolf2015" />

Den tyske historikeren [[Robert Gerwarth]] ved [[University College Dublin]] mener at Wannsee-konferansen etablerte utryddelse av jødene som politikk for det tyske riket.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Capani, Jennifer B.|år=2018|tittel= An "Alter Kämpfer" at the Forefront of the Holocaust: Otto Ohlendorf Between Careerism and Nazi Fundamentalism (PhD-avhandling)|utgiver= St. Johns University|sted= New York|ref={{SfnRef|Capani2018}}}}</ref> 

Den britiske historikeren Mark Roseman er i tvil om enkeltpersonene i Wannsee hadde avgjørende betydning for forløpet og peker på at drapet på Heydrich hadde liten betydning for innretning av jødeforfølgelsene. Samtidig fremholder Roseman at det nazistiske regimet lot nådeløse og ambisiøse menn som Heydrich og Müller slippe til med sitt talent og sin energi.<ref name="Roseman" /> Roseman reiser problemstillingen om hvorfor det var behov for konferansen dersom holocaust var besluttet og planlagt lang tid i forveien. I holocaustforskningen ble denne problemstillingen satt på spissen i forholdet mellom [[Ansvar for holocaust|intensjonalister og funksjonalister]].<ref name="Roseman2003" /> 

Et av Heydrichs mål med møtet var å utvide sin egen myndighet på bekostning særlig av den sivile administrasjonen og det var en tautrekking i spørsmålet om ''[[Mischling]]e'' (personer av delvis jødisk opphav) og jøder i blandingsekteskap. Historikerne har antatt at det særlig var Stuckart og Kritzinger som ga Heydrich motstand. Rikskanselliet og innenriksdepartementet ville stanse angrepet på personer av blandet bakgrunn og justisdepartementet ville ikke være med på tvangsoppløsning av blandingsekteskap. Stuckart gikk under konferansen med på sterilisering av personer med delvis jødisk bakgrunn og tvangsoppløsning av ekteskap.<ref name="Roseman" /> Ifølge Eichmann var Stuckart begeistret for at jødespørsmålet fant en endelig løsning.<ref name="Hagtvet2000" />

Den tyske historikeren [[Peter Longerich]] konkluderer med at Wannsee-konferansen bør betraktes som et øyeblikksbilde i en utvikling der SS-ledelsen ville gjennomføre en «endelig løsning» mens krigen pågikk og ikke etter krigen som de opprinnelig så for seg; «endelige løsningen» skulle ikke gjennomføres på erobrede sovjetiske områder som opprinnelig tenkt men i stedet skje hovedsakelig i Polen. Den konkrete metoden for å utslette jødene ble ikke avgjort i Wannsee, men ble utviklet i de etterfølgende månedene. Longerich anser diskusjonene og uenighetene blant møtedeltakerne som ubetydelige på bakgrunn av deres felles ambisjon om en verden uten jøder.<ref>Longerich, P. (2021). ''Wannsee: The Road to the Final Solution.'' Oxford University Press, s.83.</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Wannsee: The Road to the Final Solution|publikasjon=German History|doi=10.1093/gerhis/ghac025|url=https://doi.org/10.1093/gerhis/ghac025|dato=2022-04-29|fornavn=Sandra|etternavn=Lipner|serie=3|bind=40|sider=461–462|issn=0266-3554|besøksdato=2022-09-15|sitat=Longerich’s reading expands his argument that the Wannsee minutes ‘provide a snapshot of a stage reached in a process in the course of which the SS leadership had shifted its perspective away from the idea of a post-war “final solution” to the new aim of implementing ever more stages of the “Final Solution” during the war’ (Holocaust, p. 309).}}</ref>

Den tyske historikeren [[Christian Gerlach]] mener at Wannsee-konferansen var innledningen til utryddelsen av jøder i selve Tyskland (''Altreich'') og i vest-Europa ellers, og Gerlach mener Wannsee-konferansen henger nært sammen med Hitlers overordnete beslutning om å drepe alle jødene i Europa (en beslutning Hitler ifølge Gerlach tok tidlig i desember 1941). Ifølge Gerlach ble de første tyske jødene deportert østover høsten 1941 før det var tatt en beslutning om å drepe dem.<ref name="Gerlach1998" /> Ifølge Mark Roseman viser Eichmanns rundskriv av 31. januar 1942 angående deportasjoner at Wannsee-konferansen åpnet for massive deportasjoner så snart transportmidlene tillot det.<ref name="Roseman2003" />

Den franske historikeren Florent Brayard påpeker at systematisk drap på jøder fra selve Tyskland begynte sommeren 1942 selv om de ble deporterte og internert/gettoisert fra 1941. Ifølge Brayard tyder dette på at det i 1941 ikke fantes en overordnet beslutning og mener at den «endelige løsningen» ikke ble iverksatt før sommeren 1942. Brayard mener derfor at Wannsee-konferansen var en ubetydelig hendelse med liten betydning for holocaust.<ref name="Zukier" />

I alliert avhøre skilte Kritzinger seg ut som den mest ærlige med hensyn til konferansen, noe som har fått historikere til å betrakte ham som hederlig statstjenestemann som hadde dårlig samvittighet for ikke å ha tatt mer til motmæle. Historikerne har i ettertid vært mer tvilende til Stuckarts påstand om at han var motstander av jødeforfølgelsene. Tyske historikere har konkludert med at den lille motstanden som fremkom fra rikskanselliet og de sivile departementene viste at det fantes en rest av anstendighet i den sivile administrasjonen; samtidig kan motstanden delvis ha vært et utslag av en generell motstand mot den aggressive Heydrich og det ekspanderende SS. [[Raul Hilberg]] så istedet Wannsee-konferansen som et eksempel på at hele statsapparatet sammen anstrengte seg for å fjerne all hindringer for gjennomføring av holocaust; Hilberg mente møtet handlet om problemløsning for å legge til rette for å glatt gjennomføring av utryddelsen.<ref name="Roseman" /> [[Hannah Arendt]] mente at Wannnsee-konferanse var karakteristisk for den moralske forråtnelsen i Europa.<ref name="Hagtvet2000" />