Redigerer Vinterkrigen (avsnitt)

=== Slaget om Mannerheimlinjen: del 1 ===
{{Utdypende artikkel|Slaget om Taipale|Det første slaget om Summa}}

[[Fil:Talvisota Taipale 1.PNG|mini|Finske soldater iført uniform av modell «Cajander» i en skyttergrav ved Taipale i desember 1939.]]
[[Fil:Winterwar-december1939-karelianisthmus.png|mini|Kartskisse som viser sovjetiske angrep på det karelske neset i desember 1939]]
[[Fil:Karelian Isthmus 13 March 1940.png|mini|Kartskisse som viser posisjonene på Det karelske neset ved våpenstillstand 13. mars 1940]]
Etter at sikringsstyrkene hadde trukket seg tilbake til Mannerheimlinjen, forberedte begge parter seg for den forestående kampen om forsvarslinjen. Mannerheim var utilfreds med sikringstroppenes mangel på aktivitet, og krevde at de skulle utføre flere angrep og nattraid mot de sovjetiske troppene. Siden desember er årstiden med de lengste nettene, og det var mangel på signalpistoler, valgte mange offiserer likevel ikke å sende tropper uten kamperfaring ut på nattangrep.

Imens forberedte Meretskov seg på å angripe forsvarslinjen. Han visste at finnene regnet med et angrep mot Summa- og Lähde-sektorene som lå nær Viborg, og som ikke var særlig bevokst med skog, og at de derfor hadde de fleste av forsvarsverkene og reserveenheter her. Han valgte derfor å rette et kraftig angrep mot Taipale for å lokke finnene til å overføre reserver til å forsterke Taipale-sektoren og dermed svekke forsvaret ved Summa.

Men den finske 10. divisjon, som hadde tatt opp stilling langs elven Taipaleenjoki, viste at de ikke kunne regne med å motta forsterkninger av betydning. Mannerheim og hans generaler visste nøyaktig hva Meretskovs plan var, og forflyttet derfor ingen reservestyrker til Taipale. Forsvarslinjen ved Taipale lå ved en høydeformasjon som gikk langs Suvantogrenen av Vuoksi-elven i sør og til [[Ladoga]]sjøen i nord. Langs Suvanto utnyttet finnene høydefordelen. Halvøyen Koukkuniemi var [[ingenmannsland]], da dette området var flatt og sumpet, og nesten trebart. Ved å la Koukunniemi forbli uforsvart kunne finnene konsentrere sine forsvarsstyrker på viktigere deler av sektoren, og de håpet dessuten at russerne ville bli fristet av å rette hovedangrepet her. Det finske artilleriet hadde derfor lagt en ildplan for å utslette fienden så snart de hadde opprettet et brohode på Koukkuniemi.

Det første sovjetiske [[Slaget om Taipale|angrepet mot Taipale]] fant sted klokken 8.15 om morgenen den 6. desember, etter at det sovjetiske artilleriet hadde nådd frem til fronten. Etter et fire timer langt forberedende artilleribombardement mot Neosaari, Koukkuniemi og Villakaa gikk stridsvogner fra den sovjetiske 49. divisjon ved 11-tiden til angrep mot Neosaari, hvor oberst Sihvonens JR 28 hadde tatt opp stilling. Da de møtte russerne, trakk de seg tilbake, men russerne klarte ikke å krysse elven ved fergehavnen Lossi. En time senere krysset sovjetisk infanteri Taipaleenjoki ved Koukkuniemi og fortsatte mot de finske stillingene ved Kirvesmäki. Mens styrkene krysset det åpne terrenget på Koukkuniemi, kom de under kraftig og presis finsk artilleri- og maskingeværild, og de trakk seg da tilbake med store tap både av soldater og materiell. I løpet av natten gikk finnene til motangrep ved Terentillä og Koukkuniemi, men uten hell. 

[[Fil:Talvisota Taipale 2.PNG|thumb|right|Finske soldater med et maskingevær ved Taipale i desember 1939.]]

Taipale-sektoren var relativt rolig om man ser bort fra de kraftige sovjetiske artilleribombardementene i de følgende dagene, og det neste store angrepet kom ikke før den 15. desember. Etter å ha blitt forsterket med den 150. og den 142. divisjon dagen før, gikk russerne til angrep mot Taipaleenjoki, for første gang med et komplett stridsvognsangrep. Mens det sovjetiske artilleriet bombarderte de finske stillingene, ryddet ingeniørtropper vei ved Mustaoja-elveleiet, men passasjen var for smal for stridsvognene. Klokken 11.30 stoppet artillerioverfallet, og stridsvognene kjørte deretter mot Terenttilä gjennom Mustaojaravinen, mens infanteriet marsjerte over Koukkuniemi. 

Mens det finske artilleriet utslettet det russiske infanteriet, fortsatte stridsvognene gjennom de finske stillingene inntil de måtte stoppe på grunn av bensinmangel. De ble deretter angrepet av finske soldater utrustet med panservernvåpen som molotovcocktailer, Kasapanos og håndgranater. Klokken 14.40 angrep russerne de finske stillingene ved Kirvesmäki, og de finske troppene på høyre flanke ble tvunget tilbake. Men dagen hadde vært et nederlag for russerne, med mellom 300 og 400 drepte og mellom 12 og 18 stridsvogner ødelagt. Neste dag prøvde russerne seg igjen, også denne gang uten hell.

I løpet av de følgende dagene fortsatte russerne sine angrep mot fronten ved Taipale, og med hovedtrykket mot Terenttilä og Kirvesmäki. Russerne ble i de følgende dagene forsterket med enda en divisjon og flere artilleribatterier. 25. desember krysset den sovjetiske 4. divisjon Suvanto omkring 8–10&nbsp;km nordvest for Taipalefronten og opprettet brohoder ved Patoniemi, Pähkemikkö/Volosula og Kelja under dekke av tåke. Men da tåken forsvant, ble russerne i Patoniemi og Pähkemikkö/Volosula angrepet av JR 30, mens 3./JR 30 blokkerte Patoniemi fra sørøst, og over 500 sovjetiske soldater ble drept. Imens ble de sovjetiske bataljonene ved Kelja forsterket med feltkanoner. Det sovjetiske brohodet ved Kelja var en alvorlig trussel mot den 10. divisjons flanke, og klokken 7.30 om morgenen den 26. desember gikk finnene til motangrep mot russerne ved Kelja. Russerne forsøkte å forsterke brohodet med infanteri og artilleri, men med støtte fra kystbatteriet ved Kaarnajoki klarte finnene å nedkjempe brohodet og kaste russerne tilbake. Over 2&nbsp;000 sovjetiske soldater hadde blitt drept, mens finnene hadde mistet 500. De hadde også tatt som bytte 140 maskingeværer, 12 panservernkanoner, 500 automatgeværer, 200 geværer og store mengder ammunisjon. Den 29. desember ble det stille på Taipalefronten, kun avbrutt av artilleridueller og små angrep.

I midten av desember flyttet russerne oppmerksomheten fra Taipale-sektoren til Summa-sektoren. Det første store [[Det første slaget om Summa|angrepet mot Summa]] startet klokken 10 om morgenen den 17. desember, etter et fem timer langt artilleribombardement og bombeangrep av omkring 200 SB-2 taktiske bombefly. Hovedangrepet ble delt opp i to angrep, det ene mot Summa og det andre mot Lähde, som lå omkring to kilometer nordøst for Summa. Landsbyen lå bak selve linjen ved et strategisk viktig veikryss. Etter at artilleriet og bombeflyene hadde gjort sitt, gikk ingeniørtropper i gang med å fjerne piggtrådsperringer og granittblokker (som hadde blitt lagt langs hele linjen som pansersperrer). Etter at sprengladninger hadde ryddet veien for granittblokker og piggtråd, stormet 50 stridsvogner gjennom linjen og nærmet seg de finske soldatene i forsvarslinjens skyttergravssystemer. 

Infanteriet hadde fått ordre om ikke å trekke seg tilbake, men vente til stridsvognene hadde kjørt videre, så finnene kunne stoppe det sovjetiske infanteriet som kom etter. Meningen var at stridsvognene ville bli forsvarsløse og dermed tvunget til å trekke seg tilbake. Taktikken var desperat, men virket. I det andre angrepet brukte den sovjetiske kommandanten enten ikke ingeniørsoldater, eller de ble utslettet av sitt eget artilleri, for det var nesten ikke gjort skade på pansersperringene. De fleste stridsvognene kunne derfor ikke fortsette, og de som klarte å forsere sperrene ble umiddelbart mål for de finske panservernsoldatene. På grunn av elendig koordinering mellom infanteri og stridsvogner, og velvalgt finsk taktikk, mistet russerne over 35 stridsvogner i det første angrepet mot Summa, en tredjedel av stridsvognene som hadde deltatt.

[[Fil:Talvisota Summa.PNG|thumb|right|Finske soldater i Mannerheimlinjens skyttergraver ved Summa-sektoren i desember 1939.]][[Fil:SJ5 Miljoonalinnake Mannerheim Line.png|thumb|right|Steinbarrierer og piggtrådsgjerder ved Mannerheimlinjen. I bakgrunnen ses den finske bunkeren Sj 5.]] 
Et enda kraftigere angrep ble den 18. desember rettet mot Lähde, hvor 68 stridsvogner gikk til angrep etter kraftig artilleriforberedelse og flyangrep. Det finske artilleriet, som allerede før krigen hadde kartfestet sine mål, ødela 10 stridsvogner før de overhodet hadde nådd frem til selve forsvarslinjen, og ytterligere 15 ble ødelagt i nærkamp. Infanteriet nådde aldri frem til linjen. Ved Summa mistet russerne over 500 mann i et mislykket infanteriangrep. Den 19. desember utførte russerne kontinuerlige angrep mot Summa, mens hovedangrepet ble rettet øst for Summa ved sjøen Muolaanjärvi, hvor de tunge stridsvognene [[KV (stridsvogn)|KV]], [[SMK (stridsvogn)|SMK]] og [[T-100]] ble testet i kamp for første gang. 

Kampene spredde seg helt til Summa. Mens stridsvognene manøvrerte seg gjennom de trange gatene, svermet de finske soldatene over dem med molotovcocktailer, miner og Kasapanos-sprengladninger mens de skjøt gjennom observasjonslukene med sine [[Suomi M-31|Suomi]]-maskinpistoler. Da kampene ebbet ut den 20. desember, hadde 58 stridsvogner blitt ødelagt. Ved Lähde hadde den strategisk viktige bunkeren «Poppius» fått skader av stridsvognild og var blitt omringet av fienden. Likevel klarte de finske soldatene å holde dem unna med håndgranater og håndvåpen inntil et finsk motangrep gjenerobret området og befridde dem. 

Den 20. desember gikk russerne til angrep igjen, men ikke med samme styrke som før. Av de tyve stridsvognene som angrep ved Summa ble åtte ødelagt. Støttet av 500 kanoner, mellom 800 og 1&nbsp;000 fly og to stridsvognsbrigader burde det ha vært lett å bryte igjennom linjen ved Summa. Men russerne hadde brukt opp alle sine forsyninger i angrepene mot Summa, og mer enn tre femtedeler av stridsvognene var ødelagt. Sjefen for en av stridsvognsbrigadene deserterte i stedet for å rapportere tapene til den politiske kommissæren. Finnene hadde hindret russerne i å bryte gjennom Mannerheimlinjen.

[[Fil:Polttopullo.jpg|thumb|right|Forskjellige panservernsvåpen benyttet av finnene i vinterkrigen. Fra venstre: [[Kasapanos]], [[håndgranat]], [[håndgranat|stavhåndgranat]] og en [[Molotovcocktail]].]]
Etter at finnene hadde klart å forhindre et sovjetisk gjennombrudd på neset, mente både Öhquist og Österman at dette var det optimale tidspunktet for å utføre et motangrep. Russerne var i gang med å omgruppere seg etter de mislykkede angrepene i området omkring Summa og Muolaanjärvisjøen, og brev og dagbøker fra døde sovjetiske soldater, sammen med informasjon fra forhør av tilfangetagne sovjetiske soldater, beskrev den sovjetiske situasjonen som svært dyster. Det ble gitt ordre om å utføre motangrepet, og tidspunktet ble satt til natten mellom den 20. og 21. desember. Problemet var bare at de fleste enhetene som ifølge planen skulle brukes, fortsatt var opptatt med å nedkjempe de siste små lommene med sovjetiske tropper. Öhquist hadde insistert på at angrepet skulle utføres med en stor del av de uthvilte troppene fra 6. divisjon, men da divisjonen var en del av forsvarssjefens reserver, og var igang med å utbygge forsvarsstillinger omkring Viborg, tok det 48 timer før Mannerheim ga tillatelse til å bruke divisjonen. Da var det for sent å starte operasjonen tidligere enn den 23. desember.<ref>Trotter, William R.: side 85-90</ref>

Motangrepet ble innledet klokken 06.30 den 23. desember, og etter et kort artilleribombardement begynte fem divisjoner å rykke frem. Hensikten med motangrepet var å redusere de sovjetiske styrkenes kampevne for å gjøre dem mindre skikket til å utføre offensive operasjoner. Men finnene møtte snart hard motstand fra russisk infanteri og kraftig og presis artilleribeskytning. Siden det dessuten oppsto kommunikasjons- og logistikkproblemer, og fordi troppene var utslitt, ga den finske overkommandoen klokken 15.00 ordre om å innstille motangrepet. Det var mislykket fordi de finske styrkene ikke hadde rykket lenger frem enn 3&nbsp;km, og mange ikke mer enn noen hundre meter. Betydningsfulle mål som ammunisjons- og drivstoffslagre, mobile radioenheter og ubeskyttede artilleribatterier kunne ikke ødelegges fordi disse målene enten var utenfor rekkevidde for det finske artilleriet, eller på grunn av kommunikasjonsproblemer. De finske tapene var også høye: 1 300 mann ble drept i motangrepet, og russerne hadde omtrent like store tap.<ref>Trotter, William R.: side 89</ref>

Etter motangrepet ble fronten på det karelske nes relativt rolig i de neste to månedene.