Redigerer Viking (avsnitt)

== Kilder til vikingenes historie ==
I ettertid er synet på vikingtiden sterkt preget av kildesituasjonen. Det meste av skriftlige kilder som har blitt brukt som beretning om vikingtiden har enten vært gjenfortalt muntlig og blitt nedtegnet flere hundreår i ettertid, eller de er sterkt farget av å være nedtegnet av vikingenes motstandere som regnet dem som ugudelige hedninger. Kilder fra sagatradisjonen er nedtegnet i en kristen høymiddelalderstat som skilte seg sterkt fra det førkristne vikingtidssamfunnet som ble beskrevet. Imidlertid inkluderer sagaene mange [[skaldekvad|kvad]] som i motsetning til sagaene er fra vikingtidshendelsenes samtid. Historikere har derfor festet langt større lit til kvadenes enn til [[sagalitteratur|sagaenes]] sannhetsgehalt. 
 <!--
===Samtidige kilder=== -->

=== Kvad ===
Vikingene levde før skriftkulturens tid. Evnen til å deklamere dikt ble høyt verdsatt. Fordi diktene følger helt fastsatt versefot og har bokstavrim (såkalt [[allitterasjon]]), kan vi feste lit til at kvad fra vikingtiden er overlevert i nærmest uendret form til de ble nedskrevet i høymiddelalderen. 3-4 [[skaldekvad|kvad]] er bevart fra 800-tallet, et par dusin fra 900-tallet. Disse har vi bevart fordi de ble inkorporert i islandsk sagalitteratur på 1200-tallet. Som redskap til å forstå vikingenes tid regner historikere kvadene for å ha høyere [[kildeverdi]] enn sagalitteratur som er nedtegnet flere hundreår etter vikingtiden. De fleste bevarte kvad er skrevet for å bevare minnet om gjerninger som vikingene oppfattet som heroiske og for å styrke ættas anseelse for ettertiden. Å bli skildret [[skald]] (dikter) var et av datidens viktigste PR-tiltak.

=== Runesteiner ===
[[Fil:Ledbergsstenen 20041231.jpg|mini|[[Ledbergssteinen]] ved [[Linköping]], Sverige]]
Runesteinene er en viktig samtidskilde for vikingekspedisjonene, og navn på de ulike aktørene. Slike steiner finnes flere plasser i [[Norden]]. Et eksempel er Ingvarsteinene i [[Mälardalen]] i Sverige, som ble reist for å minnes den skjebnesvangre vikingferden inn i dagens Russland, tidlig på 1000-tallet. I tillegg til å være en kilde for vikingene, er disse steinene også kilder for hvordan samfunnet forøvrig var i de nordiske områdene på denne tiden.<ref>P. H. Sawyer  ''Medieval Scandinavia''</ref>

=== Ibn Fadlan ===
:''Utfyllende artikkel: [[Ibn Fadlan]]''
Ahmed Ibn Fadlan var en arabisk geograf som i 921 besøkte [[Volga-Bulgaria|volga-bulgarerne]], og som også skrev en detaljert beskrivelse av en vikingbegravelse.

=== Arkeologi ===
''Gravhauger''
Det er først og fremst utgravningene av de store [[gravhaug]]ene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet som har vært avgjørende for vårt syn på vikingene og vikingtiden. 
* [[Oseberghaugen]] anlagt [[834]]
* [[Gokstadskipet|Gokstadhaugen]] anlagt [[901]]

''Boplasser''
De store utgravningene av gravhauger i Norge på 1800- og 1900-tallet ga [[arkeolog]]ene viktig informasjon om gravskikk i de øverste sosiale lag i vikingtiden. Lite var imidlertid kjent om hvordan de vanlige menneskene i denne tidsperioden levde og bodde. De første undersøkelser av boplasser var fokusert på hustufter som var synlige på markoverflaten. Disse lå som regel i utmark og var uforstyrret av moderne aktiviteter. Det var ikke før på 1970-tallet med introduksjonen av nye feltmetoder til Norge, som for eksempel [[maskinell flateavdekking]], at dette synet forandret seg og man begynte å undersøke store åkerområder.

Nå til dags{{klargjør}} er det vanlig med arkeologiske undersøkelser i dyrket mark, der husanlegg kan være bevart etter flere århundrer med moderne dyrkingsmetoder. De arkeologiske undersøkelsene har vist at de mest typiske husene fra vikingtiden er såkalte [[langhus (bygning)|langhus]], der indre rekker med takbærende stolper deler huset inn i 3-5 langsgående rom, såkalte «skip». Husenes lengde og rominndeling kan variere. Tuftene er imidlertid som regel pløyd vekk. Det største kjente langhuset lå på [[Borg i Lofoten]] og var ca. 83 m langt og inntil 9 m bredt, mens de fleste husene er rundt 20–30 m lange og 5–7 m brede. Noen av husene kan ha vært delt inn i en del for mennesker og en for dyr. Dette er basert på at inndelinger kan spores i undergrunnen og at det i noen hus bare finnes ildsteder i en av husdelene.

I tillegg til langhusene finnes også såkalte [[grophus]], hus som er bygget rundt en stor nedgravning. Disse tror man ble benyttet til håndverk. Man finner også mindre hus som kan ha hatt en lagringsfunksjon. Det er riktignok ikke funnet hele gårdstun fra vikingtid i Norge, så det er vanskelig å si hvordan disse var organisert.

Vikingene synes å ha tilpasset seg den lokale byggeskikken ettersom de flyttet til områder der det allerede bodde mennesker. På Shetland og Orknøyene, for eksempel, finnes det steinbygde hus som er datert til vikingtid mens stolpebygde hus er sjeldne. Disse steinbygde husene finner man ikke i Norge eller i resten av Skandinavia.

''Bygravninger''
Våre fremste kilder for forståelsen av vikingenes handelsruter kommer fra de omfattende utgravningene gjort i byer i Nord-Europa gjennom hele 1900-tallet, og spesielt på 1960 og 70-tallet. Det var først og fremst med disse utgravningene at oppfatningen av vikingene som hensynsløse barbarer forandret seg og man kom fram til et mer nyansert bilde. Vikingenes raid langs Europas kyster ga kortsiktig gevinst, men kunne ikke sammenlignes med hva man kunne oppnå ved å opprette handelssteder for for eksempel salg av slaver til de arabiske landene. Oppblomstringen av disse handelsstedene sørget også for en oppsving for lokale handelsmenn og håndverkere, noe som har kommet tydelig frem i de arkeologiske undersøkelsene. I byene kunne håndverkere ta med seg sine kunnskaper og spre dem gjennom handel, samtidig som de fant inspirasjon blant varene som ble handlet fra fjerne strøk.

Slike byutgravninger har vært gjennomført i [[Hedeby]], [[Birka]], ved [[Kaupangen i Skiringssal]], i  [[Novgorod]], [[Dublin]] og [[Jorvik|York/Jorvik]].