Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

=== Germanske Italia ===
Avsettelsen av Romulus Augustus og dominansen til Odovakar som den sterke mann i Italia i 476 fikk liten oppmerksomhet i sin tid.<ref name="Borm_47"/> For folk flest var det liten eller få praktiske endringer; det var fortsatt en romersk keiser i Konstantinopel som Odovakar formelt hadde underkastet seg for. At tronen sto tom hadde eksistert ved flere anledninger i Vesten tidligere og avsetningen av Romulus Augustus var ikke noe utenom det ordinære. Odovakar så på sitt styre helt og holdent innenfor tradisjonen av Romerriket, hans rolle var ikke ulik den til Ricimer, og han styrte effektivt som en keiserlig «guvernør» av Italia og ble faktisk gitt tittelen patricius. Han styrte med den romersk administrative systemet som allerede eksisterte og fortsatte å prege mynter med navnet og portrettet til Julius Nepos fram til 480 og senere med navnet og portrettet til den østromerske keiseren framfor sitt eget navn.<ref name="Borm_47"/>

Da Julius Nepos ble myrdet i 480 forfulgte Odovakar pliktskyldige morderne og fikk dem henrettet, og etablerte samtidig sitt eget styre i Dalmatia.<ref>Bury (2005), s. 410.</ref> Odovakar etablerte egen makt med lojal støtte fra det romerske senatet, en lovgivende forsamling som hadde fortsatt selv uten en keiser boende i Italia. Faktisk synes det som om senatet fikk økt makt under Odovakar. For første gang siden midten av 200-tallet ble det preget kobbermynter med forklaringen ''S C (Senatus Consulto)''. Disse myntene ble kopiert av vandalene i nordlige Afrika og utgjorde også grunnlaget for valutareformen til keiser [[Anastasios I|Anastasios]] i Konstantinopel.<ref>Jones (1992), s. 254f.</ref>

Under Odovakar fortsatte konsuler å bli utnevnt som de hadde blitt under Vestromerriket og ble akseptert ved hoffet i Østromerriket. Den første av disse var [[Caecina Decius Maximus Basilus]] i 480. Han ble senere gjort til pretoriansk prefekt av Italia i 483, en posisjon som fortsatte å eksistere under Odovakar.<ref>Moorhead (1994), s. 107–115.</ref> Ytterligere 11 konsuler ble utnevnt av senatet under Odovakar fra 480 til 493, og enda en pretoriansk prefekt av Italia ble utnevnt, [[Caecina Mavortius Basilius Decius]] (486-493).<ref>Barnish (1992), s. 35–37.</ref>

[[Fil:Empire of Theodoric the Great 523.gif|thumb|Kart over riket til [[Teoderik den store]] på høyden av dens makt i 523, som følge av annekteringen av de sørlige delene av det burgundiske kongeriket. Teoderik styrte både [[det vestgoriske kongerike]] og det østgotiske kongerike, og utøvde herredømme over burgunderne og vandalene.]]

Selv om Odovakar styrte som en romersk guvernør ville ha gjort og sørget for å formelt å opptre som underordet til Konstantinopel, begynte den østromerske keiser Zenon i økende grad å se på ham som en rival. Av den grunn lovte Zenon den østgotiske høvdingen [[Teoderik den store|Teoderik]], ''[[foederati]]'' av Østromerriket, kontroll over [[Appenninerhalvøya|den italienske halvøy]] om han greide å beseire Odovakar.<ref>Bury (1923), s. 422.</ref> Teoderik ledet østgoterne over [[de juliske Alper]] og inn i Italia i 489. Han beseiret Odovakar i slag to ganger det samme året. Som følge av fire år med fiendtligheter greide Johannes, biskop av Ravenna, å forhandle fram en avtale mellom Odovakar og Teoderik hvor de ble enige om å styre Ravenna og Italia i fellesskap. Teoderik kom til Ravenna den 5. mars og under et felles måltid ti dager senere drepte Teoderik sin rival Odovakar.<ref>Wolfram (1990), s. 283.</ref>

Teoderik arvet og overtok Odovakars rolle og posisjon som fungerende visekonge av Italia og tilsynelatende som en ''patricius'' og en undersått av keiseren i Konstantinopel. Den posisjonen ble anerkjent av keiser Anastasios i 497, fire år etter at Teoderik hadde beseiret Odovakar. Selv om Teoderik fungerte som en uavhengig hersker, bevarte han omsorgsfullt de ytre framtoningene av sin underordnete posisjon. Han fortsatte å benytte de eksisterende administrative systemene til Odovakars kongerike, i vesentlighet de som var videreført fra Vestromerriket, og de administrative posisjonene fortsatte å bli bemannet utelukkende med romere. Senatet fortsatte å fungere slik det alltid hadde gjort og rikets lover ble anerkjent som styrende for den romerske befolkningen, skjønt gotere ble styrt av deres egne tradisjonelle lover. Som en underordnet hadde ikke Teoderik retten til å utforme sin egen lover, kun edikter eller klargjøringer.<ref>Bury (2005), s. 422–424.</ref> Imidlertid var hæren og militære offiserer utelukkende bemannet av gotere, hovedsakelig bosatt i nordlige Italia.<ref>Bury (2005), s. 459.</ref>

Selv Teoderik fungerte som underordnete i innenrikspolitikken, fungerte han i økende grad uavhengig i sin utenrikspolitikk. For å gi motvekt til Østromerriket sørget han for en rekke dynastiske forbindelser i Vesten. Han giftet sine døtre bort til den vestgotiske kong [[Alarik II]] i Hispania og til den [[burgund]]iske kong [[Sigismund av Burgund|Sigismund]], hans søster [[Amalfrida]] ble giftet bort til vandalkongen [[Trasamund]] og han giftet seg selv med Audofleda, søster av den frankiske kong [[Klodvig I]].<ref>Bury (2005), s. 461–462.</ref> Via disse alliansene og tidvise konflikter, utgjorde de områdene som Teoderik kontrollerte tidlig på 500-tallet bortimot et gjenopprettet Vestromerrike. Hersker av Italia siden 493, ble han koneg av vestgoterne i 511 og utøvde overherredømme av vandalene i nordlige Afrika mellom 521 og 523. Som sådan strakte hans styre seg over hele den vestlige delen av Middelhavet. De vestlige keiserlige [[riksregalier]] var oppbevart i Konstantinopel siden Romulus Augustulus ble avsatt i 476, og de ble levert tilbake til Ravenna av keiser Anastasios i 497.<ref>Amory (1997), s. 8.</ref> Teoderik var da en vestromersk keiser i alle henseende, unntatt i navnet. Han kunne ikke ta en keiserlig tittel, ikke bare for at et adskilt vestlig keiserhoff var blitt oppløst, men også for at han ikke var romer, men grunnet hans etniske opphav som «barbar», på samme måte som Ricimer før ham ble forhindret til å ta tronen.

Da Teoderik døde i 526 begynte hans nettverk med allianser å bryte sammen. Vestgoterne fikk selvstyre under kong [[Amalarik]] og deres forhold til vandalene ble økende fiendtlig under styret til den nye østgotiske kong [[Atalarik]], et barn under regentskapet til sin mor Amalasuntha. Hun hadde til hensikt å fortsatte politikken med forsoning mellom gotere og romere, og støttet den nye østromerske keiser [[Justinian I den store]]. Hun tillot ham å benytte [[Sicilia]] som base for gjenerobringen av Afrika i [[vandalkrigen]]. Da Atalarik døde atten år gammel i 534 uten arvinger, kronet Amalasuntha sin fetter og eneste slektning [[Teodahad]] som konge i håp om hans støtte. Isteden ble Amalasuntha fengslet og selv da Teodahad forsikret keiser Justinian om hennes sikkerhet ble hun likevel henrettet kort tid etter. Dette overgrepet ble benyttet som årsak for en rettferdig krig for Justinian, som forberedte seg på å invadere og underlegge den italienske halvøya for Romerriket.<ref>Norwich (1989), s. 215.</ref>