Redigerer Vestfronten (første verdenskrig) (avsnitt)

===Slaget ved Somme===
{{utdypende|Slaget ved Somme}}
Allierte ledere var bekymret for den franske hærens evne til å motstå de enorme tapene ved Verdun. De opprinnelige planene for et angrep rundt elven [[Somme (elv)|Somme]] ble endret slik at britene skulle stå for hovedstyrken der. Dette skulle lette presset på franskmennene og russerne, som også hadde lidd store tap. 1. juli, etter en uke med kraftig regn, satte britiske styrker i gang et angrep i nærheten av Somme, støttet av fem franske divisjoner på deres høyre flanke. Før angrepet hadde et tungt artilleriangrep pågått i sju dager. De erfarne franske troppene gjorde et vellykket fremrykk, men det britiske artilleriet hadde hverken sprengt bort piggtråd eller ødelagt de tyske skyttergravene så effektivt som man hadde planlagt. Britene led det største tapet (drepte, sårede og savnede) på én enkelt dag i den britiske hærens historie, rundt 57&nbsp;000.

Etter å ha evaluert luftkrigen over Verdun stilte de allierte med nye fly for angrepet i Sommedalen. Leksen var lært og de alliertes taktiske mål ble å oppnå luftoverlegenhet, noe de i stor grad lyktes med. De alliertes suksess i luften over Somme førte til en omorganisering av de tyske luftstyrkene, og begge siden begynte å bruke store formasjoner av fly i stedet for å basere seg på individuelle trefninger.

[[Fil:British infantry Morval 25 September 1916.jpg|right|thumb|280px|Britisk infanteri rykker frem nær Gingy.]]
Etter å ha regruppert fortsatte kampene gjennom juli og august, med noe suksess for britene til tross for forsterkningene av de tyske linjene. I august konkluderte General Haig med at et gjennombrudd var usannsynlig, og byttet derfor taktikk til en serie av rykk med små enheter. Effekten var å rette ut frontlinjen, noe som skulle være nødvendig som en forberedelse til massive artilleriangrep med et etterfølgende storfremrykk.

Det var i sluttfasen av slaget ved Somme at man første gang så bruken av [[stridsvogn]]er på slagmarken. De allierte planla et angrep som skulle involvere 13 britiske divisjoner og fire franske korps. Angrepet lyktes til å begynne med, fremrykkingen nådde 3&ndsh;4&nbsp;km frem enkelte steder, men stridsvognene hadde liten effekt på grunn av det lille antallet og mange mekaniske feil. Slutten på slaget fant sted i oktober og tidlig november, igjen med liten gevinst, men store tap av soldater. Alt i alt endret linjene seg bare åtte kilometer, og angrepet måtte dermed anses som mislykket. De allierte mistet 600&nbsp;000 soldater, og tyskerne over 460&nbsp;000. Disse tallene er omdiskuterte. Det man imidlertid vet er at antall drepte eller savnede hos de allierte var på 145&nbsp;000 soldater, og hos de tyske 165&nbsp;000. Samtidig ble 31&nbsp;000 tyske styrker tatt til fange etter slaget.

Slaget ved Somme førte til ny utvikling i organisering av infanteri og taktikk. Til tross for tapene 1. juli hadde noen divisjoner klart å oppnå sine mål med et minimum av tap. Ved å analysere tap og gevinster fant britene ut at de skulle innføre [[tropp]]ekrigføring og dermed følge i fotsporene til de franske og tyske arméene, som allerede hadde begynt å organisere styrkene sine i mindre, taktiske enheter. Et bevis på denne type krigførings effektivitet lå i at britiske styrker ved slaget hadde mistet 420&nbsp;000 soldater av det 600&nbsp;000 soldater store tapet. Ved begynnelsen av dette slaget insisterte britisk befal på at et kompani (120 menn) var den minste enheten som var brukbar i strid, under et år senere var dette tallet redusert til 10 menn.