Redigerer Unionsoppløsningen (avsnitt)

===Ministerkriser i Norge og Sverige===
[[Fil:JohanRamstedt.JPG|thumb|[[Johan Ramstedt]] ble noe uvillig statsminister i Sverige. {{byline|Johannes Jaeger (1832-1908)}}]]
Dermed var det klart at forhandlinger med Sverige var umulig. Hagerup leverte sin avskjedssøknad til kronprinsregenten den 28. februar, og katalysatoren var at to statsråder, [[Christian Michelsen]] og [[Jakob Schøning]], hadde gått av. Kronprins Gustaf svarte at han på det daværende tidspunkt ikke kunne behandle avskjedssøknadene.<ref>Side 10-11, «Unionens Opløsning, En Dagbog. Særavftryk af Aftenposten», Schibsted, Kristiania, 1905.</ref>

Spesialkomiteens flertall, 16 av de 19 medlemmene, var for å legge frem en ny lov om eget norsk konsulatvesen, og at dette skulle igangsettes senest 1. april 1906. Mindretallet, ett medlem, krevde at Stortinget skulle handle øyeblikkelig, mens to medlemmer foreslo å få loven til utvetydig anerkjennelse.<ref>Side 15-16, «Unionens Opløsning, En Dagbog. Særavftryk af Aftenposten», Schibsted, Kristiania, 1905.</ref> I samtiden og i ettertiden fikk de tre forslagene tre navn:{{#tag:ref|De to lovlinjene fikk hurtig navn, mens beslutningslinjen har også blitt kalt «Aksjonslinjen» blant flere navn.|group=n}}
* ''Beslutningslinjen'' krevde at Stortinget skulle erklære eget konsulatvesen og heller ta konflikten. Denne ble støttet av radikale Venstre.
* ''Den korte lovlinje'' var en moderert utgave, der Stortinget skulle sende konsulatsaken til kong Oscar II, og gi ham muligheten til å sanksjonere. En sanksjonsnektelse ville medføre at regjeringen ville gå av og alle nekte å påta seg ministerverv. Denne linjen ble støttet av Moderate Venstre og flere i Høire.
* ''Den lange lovlinje'' var å følge konstitusjonell praksis ved å la saken gå gjennom tre storting og innføre eget konsulatvesen når Oscar II ikke kunne nekte sanksjon lenger. Dette var Høires linje.

Hagerups avskjedssøknader ble godtatt av kronprinsregenten den 11. mars. Ny statsminister ble Christian Michelsen. Michelsen valgte «den korte lovlinje» etter anmodning fra flertallet til spesialkomiteen.<ref name="bostroms avgang"/>

I Sverige hadde det i samme tid vært bekymring om den sannsynlig forestående unionsoppløsningen. Etter at Boströms punkter hadde blitt forkastet, kom det senere et forslag fra majoriteten av svenske statsråder. Dersom denne ble antatt, lovet Boström å avgå for å ikke være i veien. Imidlertid ble denne også forkastet av norske myndigheter.<ref name="bostroms avgang">Boströms avgång (side 1-16), Arne Wåhlstrand: ''1905 års ministärkriser'', Almqvist & Wiksell, Uppsala 1941</ref> Samtidig som sinnet mot Boströms forslag hadde økt i omfang i Norge, ble kritikken mot ham stor også i Sverige.<ref name="bostroms avgang"/> Først i aviser, senere i politiske kretser. Boström gikk av den 7. april 1905. Han lyktes imidlertid å avgå med grunn at det var nordmennene som var uvillige, og dermed var hans avgang drevet frem av nordmennene, og ikke egen mislykkethet.<ref name="bostroms avgang"/>

En ny svensk statsminister var vanskelig å finne. [[Gustaf Sparre]] var for gammel og [[Ivar Afzelius]] for uvillig til å ha blitt spurt. [[Edvard von Krusenstjerna]] ''ble'' spurt, men han takket øyeblikkelig nei.<ref name="ramstedt">Ministären Ramstedts tilkomst (side 17-34), Arne Wåhlstrand: ''1905 års ministärkriser'', Almqvist & Wiksell, Uppsala 1941</ref> [[Hugo Tamm]] takket nei da han var fysisk ikke klar for det, men også sannsynligvis fordi han mislikte begynnende partidannelse i Riksdagen.<ref name="ramstedt"/> Også [[Axel Swartling]] takket nei. Dette var kandidatene utenfor ministerpostene, og dermed måtte kongehuset lete innen den avgående regjering. Først ut ble kirkeminister [[Carl von Friesen]], men han anså seg selv ikke voksen nok til oppdraget.<ref name="ramstedt"/> Til slutt takket [[Johan Ramstedt]] ja, men bare dersom det var en siste utvei. Det ble det, og Ramstedt ble statsminister.<ref name="ramstedt"/>