Redigerer Tysklands samling (avsnitt)

===De tyske revolusjonene i 1848 og Frankfurtparlamentet===
{{Utdypende|Frankfurtparlamentet}}
De utbredte – hovedsakelig tyske – revolusjonene i 1848-49 forsøkte tysk samling med en felles grunnlov. Mange revolusjonære la press på de forskjellige statene, særlig de i Rhinland, for å få til et parlament som der man kunne bli enig om en slik grunnlov. Til syvende og sist håpet mange venstreorienterte revolusjonære at denne grunnloven ville medføre allmenn mannlig stemmerett, en permanent nasjonalforsamling, og et forent Tyskland, muligens under ledelse av den prøyssiske kongen. Dette virket å være den mest logiske veien, siden Preussen var den sterkeste av de tyske statene, samt den største rent geografisk. De fleste sentrumshøyre-revolusjonære ønsket derimot utvidet (men ikke nødvendigvis allmenn) stemmerett, og et løsere tysk forbund av stater. Press fra sistnevnte gruppe gjorde at mange av valgene til parlamentet ble gjennomført med begrenset stemmerett og skjeve modeller for valgbarhet, noe som sørget for at rikere, landeiende grupper ble overrepresentert.<ref>Blackbourn, ''Long Century'', s. 138–164.</ref>

[[File:Parliament Frankfurt Pauls Church 1848.jpg|thumb|alt=Romanesque church, men marching into it, through a phalanx of uniformed men, houses and church are draped in banners and flags|Førparlamentsdelegater enter [[Paulskirche]] i Frankfurt, hvor de la grunnmuren for å velge et nasjonalt parlament.<ref>Badische Heimat/Landeskunde online 2006 [http://www.zum.de/Faecher/G/BW/Landeskunde/rhein/geschichte/1848/national03.htm Veit's Pauls Church ''Germania'']. Hentet 5. juni 2009.</ref>]]

Den 27. mars 1849 vedtok [[Frankfurtparlamentet]]  ''[[Paulskirchenverfassung]]'' ([[Paulskirke]]-forfatningen), og måneden etter gav de keiser-tittelen til Preussens konge [[Fredrik Vilhelm IV]]. Han nektet å ta imot av flere grunner. Offentlig sa han at han ikke kunne akseptere kronen uten samtykke fra de forskjellige tyske statene, i praksis de tyske fyrstene. Privat fryktet han motstand fra de andre tyske fyrstene og en militær intervensjon fra Østerrike eller Russland. Han hadde også en grunnleggende motvilje mot ideen om at han skulle akseptere en krone fra et folkevalgt parlament: han ville ikke akseptere en «leirkrone».<ref>Jonathan Sperber, ''Revolutionary Europe, 1780–1850'', New York, 2000.</ref> På tross av at stemmerettskravene og legitimitetsproblemene dette medførte i mange liberales øyne, lyktes Frankfurtparlamentet i å bli enig om en grunnlov, og kom til enighet om en «[[den lilletyske løsning|lilletysk]]» løsning. Selv om man ikke klarte å samle landet i denne omgang, var arbeidet i alle fall en delvis seier for de liberale, og mange av de tyske fyrstene gikk med på reformer.<ref>Blackbourn, ''Long Century'', s. 176–179.</ref>