Redigerer Trygve Gulbranssen (avsnitt)

=== Etter krigen ===
{{Sitat|1=
'''17. mai 1945'''
Aldri før har grunnlovsdagen<br />
vært alvorlig som i dag.<br />
Blodets levende skarlagen,<br />
rødere enn noe flagg,<br />
føyer seg om Eidsvoldsverket,<br />
som er tifold blitt forsterket,<br />
gjennem krigens gru og nød,<br />
tapre landsmenns strid og død.<br />

Under gny av krigens våpen<br />
ble vår grunnlov en gang til,<br />
og den bares  <span style="font-style:normal;">nå</span>, til dåpen<br />
gjennem angst og død og ild,<br />
bares av hvert barn som døde,<br />
av hver heim som ble lagt øde,<br />
førtes som et blodig skjold<br />
fram mot krigens makt og vold.<br />

Opp av tidens stormflod hever<br />
seg i dag en kjempehånd<br />
rakt til ed for alt som lever<br />
i vår gamle grunnlovs ånd:<br />
rettens vern til alle sider,<br />
grunnfast trygd for hver som lider<br />
under løgn og vold og rov. 
Det er Norges gamle lov.
|2=Hyllingsdikt over frigjøringen, Trygve Gulbranssen.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 177&ndash;178</ref>|3=right}}

Under krigen levde Gulbranssen med et konstant press fra styresmaktene og fikk forespørsler om nye bøker fra [[Aschehoug]]. Til tross for dette, var mangelen på kontakt med utlandet og hans utenlandske forleggere, i tillegg til den generelle mangelen på radio og frie aviser med på å isolere ham. 

Frigjøringen av landet, den [[Frigjøringsdagen|8. mai 1945]], utløste også for Gulbranssen noen helt spesielle følelser, som blant annet kommer til uttrykk i diktet ''17. mai 1945''. Siden Gulbranssen var bonde rådde han over ressurser som på denne tiden var mangelvare, men han var ikke uvillig til å dele med seg, noe som kom til uttrykk da han gav [[Den norske Forfatterforeningen]] en hel okse slik at de kunne gjennomføre en planlagt freds- og jubileumsfest.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Gulbranssen, 1997'']], s. 235</ref>

Etter krigen gikk mye av tiden med til å gjenoppta kontakten med forleggere og å skjøtte bokforretningene, som han hadde vært avskåret fra under krigen. En del saker måtte ryddes opp i, for eksempel var romanene blitt utgitt i utlandet uten Gulbranssens samtykke, og uten at han hadde fått vederlag.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Gulbranssen, 1997'']], s. 239</ref> I forbindelse med dette foretok han og datteren i 1950 en reise hvor han besøkte flere av de europeiske forlagene.

I 1958 ble hele gårdens besetning solgt på auksjon og Gulbranssen ble i likhet med mange andre bønder i Østfold nødt til å utelukkende satse på kornproduksjon.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 171&ndash;172</ref> Gulbranssen hadde arbeidet hardt for å skape et mønsterbruk, dyrene var avlet frem til å bli blant de beste i Eidsberg og han hadde flere premiekuer, så skuffelsen over å måtte legge ned husdyrdriften og melkeproduksjonen var stor.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 172</ref><ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Gulbranssen, 1997'']], s. 222</ref> Med besetningen forsvant lydene av liv på gården. Siden en av grunnene til å kjøpe gården var å gjenskape det barndomsparadiset han hadde hatt i bestefarens gård, var det ikke å undres over at dagen da stillheten inntok gården skal ha vært en av de sørgeligste i Gulbranssens liv.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 172-173</ref> 

Mot slutten av livet skrantet helsen; hørselen ble dårligere<ref name="Gulbranssen253" /> og han slet med neseblødninger.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Gulbranssen, 1997'']], s. 263 Her kommenterer Ragna Gulbranssen en meny faren hadde laget, hvor han humoristisk nevner neseblødning. Hun skriver så: «Altså var den plagsomme neseblødningen allerede i gang i mars.»</ref> Den 10. oktober 1962 døde Trygve Gulbranssen 68 år gammel i [[Eidsberg]]. Den tilkalte legen konstaterte lungebetennelse og ville legge ham inn på sykehus. Gulbranssen ønsket å snakke med barna først og fikk en penicillinsprøyte før han gikk og la seg. Datteren Ragna var bortreist, men sønnen Per kom så fort han kunne, bare for å finne faren død i sengen.