Redigerer Transformator (avsnitt)

==== Lekkfluks ====
Den ideelle transformatormodellen forutsetter at all magnetisk fluks som genereres av de primære viklingene sammenkobler alle vindinger i hver av viklingene, inkludert seg selv. I praksis går noen av flukslinjene utenfor viklingene.<ref name="McL">McLaren s. 68–74</ref> Dette kalles ''lekkfluks'' og resulterer i ''lekkinduktans'' i [[seriekobling]] med de gjensidig koblede transformatorviklingene.<ref name="Calvert" /> Lekkasjefluksen resulterer i energi som blir vekselvis lagret i og slippes ut fra de magnetiske feltene med hver syklus av vekselspenningen. Det er ikke et direkte effekttap, men resulterer i dårligere spenningsregulering ved at det forårsaker at sekundærspenningen ikke er direkte proporsjonal med primærspenningen. Særlig under tung belastning gjør dette seg gjeldende,<ref name="McL" /> og transformatorer er derfor vanligvis laget for å ha meget lav lekkinduktans.

I noen anvendelser for transformatorer er økt lekkinduktans ønsket, dermed konstrueres den med lange magnetiske veier og luftspalter. Hensikten med en slik transformatorkonstruksjon kan være å begrense [[kortslutning]]sstrømmen.<ref name="Calvert" /> Transformatorer med høy lekkinduktans blir brukt for å forsyne laster med såkalt negativ motstand. Det vil si at om et vist  spenningsnivå overskrides reduseres motstanden. Eksempler er [[Lysbue]]r, [[kvikksølvdamplampe]]r og [[neonlys]], eller for sikker håndtering av laster som uunngåelig blir kortsluttet ofte slik som ved [[sveising|lysbuesveising]].<ref>Say, s. 485</ref>

Luftspalter brukes også for å unngå at en transformator går i metning, det vil si at den magnetiske fluksen blir større enn hva jernkjernen kan takle, noe som fører til at påtrykket strøm på primærsiden ikke lenger fører til tilsvarende økende strøm på sekundærsiden. Dette gjelder spesielt  transformatorer for audiofrekvens (lydforsterkere) med kretser som har [[likestrøm]]skomponenter i viklingene.<ref>{{Cite book|last=Terman|first=Frederick E.|title=Electronic and Radio Engineering|url=https://archive.org/details/electronicradioe00term| edition=4th |year=1955|publisher=McGraw-Hill|location=New York|pages=[https://archive.org/details/electronicradioe00term/page/15 15]}}</ref>

Kjennskap til lekkreaktans og motstand (impdans) er nødvendig når transformatorer skal driftes i [[parallellkobling]]. Dersom den prosentvise impedansen{{Efn|Prosentimpedans er forholdet mellom spenningsfallet i den sekundære viklingen fra tomgang til full belastning. Her er dette representert med den variable ''Z''.<ref>Heathcote, p. 4</ref> I noen tekster brukes ''Z'' for absolutt impedans i stedet.}} og det tilhørende lekkreaktans-til-motstand-forholdet (X/R) mellom to transformatorer er akkurat det samme, så vil transformatorene dele effekten til belastningen eksakt i forhold til deres respektive ytelser. For eksempel med parallellkobling av en 500&nbsp;[[Voltampere|kVA]] transformator med en annen enhet på 1000&nbsp;kVA, der begge har lik impedans målt i %, vil den største ta dobbelt så mye strøm som den minste. Dermed vil den på 1000&nbsp;kVA være 100&nbsp;% belastet når den på 500&nbsp;kVA også er 100&nbsp;% belastet. Toleransene for tillatt variasjon for impedansen i kommersielle transformatorer er imidlertid betydelige. Også impedans (Z) og X/R forholdet mellom ulike størrelser av transformatorer har en tendens til å variere. En transformator på 1000&nbsp;kVA vil typisk ha Z ~ 5,75 %, X/R ~ 3,75, mens en enhet på 500&nbsp;kVA vil ha Z ~ 5 %, X/R ~ 4,75.<ref>Knowlton, s. 585-586</ref><ref>Hameyer, s. 39</ref>