Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

==== Anglikanismen og kalvinismen ====
[[Fil:Canterbury, Canterbury cathedral-stained glass 24.JPG|miniatyr|[[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] foreviget i glassmaleri i Canterbury katedral. Henrik VIII er nummer to fra venstre. De andre er (fra venstre) [[Henrik IV av England|Henrik IV]], [[Thomas Cranmer]] og [[William Laud]]. {{Byline|Mattis | type=Bilde}}]]
[[Henrik VIII av England]] (1491–1547) var svært skeptisk til protestantismen, og i motsetning til i Spania og Frankrike, der kirken var delvis nasjonalisert, var England fortsatt svært lojal mot Roma. Imidlertid måtte han sikre seg en arving. Da hans kone, [[Katarina av Aragón]] (1485–1536), datter av Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragón, bare lyktes i å føde ett barn, [[Maria I av England|Mary]], ble Henrik VIII utålmodig etter en sønn. Siden Katarina av Aragón var gift med Henrik VIIIs storebror, [[Arthur, prins av Wales|Arthur]] frem til han døde i 1502, var ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina bare godkjent gjennom pavens inngripen. Nå ba Henrik VIII paven om å oppheve denne dispensjonen og annullere bryllupet. Paven ville ikke fornærme Europas mektigste mann og Katarina av Aragóns nevø, Karl V, og foretok seg derfor ikke noe, og Henrik VIII tok derfor saken i egne hender. Gjennom [[Act of Supremacy]] ble han den engelske kirkens overhode, og han brøt med Roma. Dette var starten på [[Den engelske kirke|anglikanismen]], som i begynnelsen handlet mest om å konfiskere landområder fra munkeordener og å forby dem i England.<ref name="angli">Side 370–372, Greer, Lewis</ref>

En annen retning innen protestantismen var [[kalvinisme]]n. Denne stammer fra den franske reformisten [[Jean Calvin]] (1509–1564), som måtte rømme Frankrike til [[Genève]]. Han ble den naturlige lederen for en kanton som var opprørsk mot katolisismen, men manglet en ny retning.<ref>Side 111–115, Rupp</ref> Calvin trodde på [[predestinasjon]], slik at hva man gjorde i livet ikke påvirket hvor man gikk etterpå. Samtidig, og noe selvmotsigende, mente han at de som viste evne til fromhet og overvinnelse av fristelse viste at de var forutbestemt til å gå til himmelen. Gode gjerninger var dermed både en måte å vise at man endte i himmelen og en måte å prise herren på. Calvins tro, kalvinismen, trodde også på at kirker skulle være fri fra statlig inngripen, i motsetning til både lutheranisme og anglikanisme.<ref>Side 332–333, Fuglestad</ref> Det var først og fremst i Nederland at kalvinismen var uproblematisk. I Frankrike ble følgere kalt [[hugenotter]], og de kom ofte i konflikt med katolikkene, spesielt i 1570-årene og ut århundret. I Skottland fikk den en annen vri, og følgere ble kjent som [[presbyterianisme|presbyterianere]]. Også her var det noe voldsbruk, men overgangen fra katolisisme var gradvis.<ref>Sude 25–26, Lee</ref>